1 Og han begynte å tale til dem i lignelser: En mann plantet en vingård, og satte et gjerde omkring den og gravde en vinperse og bygget et tårn, og så leide han den ut til vingårdsmenn og drog utenlands.
2 Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene for å ta imot hans del av vingårdens frukt hos vingårdsmennene;
3 og de tok og slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender.
4 Og atter sendte han en annen tjener til dem, og ham slo de i hodet og hånte ham.
5 Og han sendte en annen, og ham slo de ihjel, og så gjorde de med mange andre: somme slo de, og somme drepte de.
6 Nu hadde han bare sin eneste sønn igjen, som han elsket; ham sendte han til sist til dem, idet han sa: De vil undse sig for min sønn.
7 Men disse vingårdsmenn sa til hverandre: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så blir arven vår!
8 Og de tok og slo ham ihjel, og kastet ham ut av vingården.
9 Hvad skal da vingårdens herre gjøre? Han skal komme og drepe vingårdsmennene, og overgi vingården til andre.
10 Og har I ikke lest dette sted i Skriften: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten;
11 av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øine?
12 Og de søkte å gripe ham, men fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde talt lignelsen. Og de forlot ham og gikk bort.
13 Og de sendte nogen av fariseerne og herodianerne til ham for å fange ham med ord.
14 Og de kom og sa til ham: Mester! vi vet at du er sanndru og ikke bryr dig om nogen; for du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? skal vi gi, eller skal vi ikke gi?
15 Men da han så deres hykleri, sa han til dem: Hvorfor frister I mig? Kom hit med en penning og la mig få se den!
16 De gav ham en. Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette? De sa til ham: Keiserens.
17 Og Jesus sa til dem: Gi keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er! Og de undret sig storlig over ham.
18 Og det kom nogen sadduseere til ham, de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:
19 Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns bror dør og efterlater hustru, men ikke barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom.
20 Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru, og efterlot ikke avkom da han døde.
21 Og den annen tok henne, og døde uten å efterlate avkom, og den tredje likeså;
22 og ingen av de syv efterlot avkom. Sist av alle døde også kvinnen.
23 Men i opstandelsen, når de står op, hvem av dem skal da få henne til hustru? for alle syv har jo hatt henne til hustru.
24 Jesus sa til dem: Er det ikke derfor I farer vill, fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft?
25 For når de står op fra de døde, da hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som englene i himmelen.
26 Men om de døde, at de står op, har I da ikke lest i Mose bok, der hvor det tales om tornebusken, hvorledes Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?
27 Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. I farer storlig vill.
28 Og en av de skriftlærde, som hadde hørt deres ordskifte, gikk til ham, da han forstod at han hadde svart dem godt, og han spurte ham: Hvilket bud er det første av alle?
29 Jesus svarte ham: Det første er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én,
30 og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt; dette er det første bud.
31 Det annet, som er like så stort, er dette: Du skal elske din næste som dig selv. Større enn disse er intet annet bud.
32 Og den skriftlærde sa til ham: I sannhet, mester! med rette har du sagt at han er én, og at det ikke er nogen annen foruten ham.
33 Og å elske ham av alt sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin sjel og av all sin makt, og å elske sin næste som sig selv, det er mere enn alle brennoffer og slaktoffer.
34 Og da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike. Og ingen vågde mere å spørre ham.
35 Og mens Jesus lærte i templet, tok han til orde og sa: Hvorledes kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn?
36 David selv har jo sagt i den Hellige Ånd: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!
37 David selv kaller ham herre; hvorledes kan han da være hans sønn? Og den store mengde hørte ham gjerne.
38 Og han sa mens han lærte dem: Ta eder i vare for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og la sig hilse på torvene,
39 og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene;
40 de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom.
41 Og han satte sig rett imot tempelkisten og så på hvorledes folket la penger i kisten; og mange rike la meget.
42 Og en fattig enke kom og la to skjerver, som er én øre.
43 Da kalte han sine disipler til sig og sa til dem: Sannelig sier jeg eder: Denne fattige enke har lagt mere enn alle de som la i kisten.
44 For de la alle av sin overflod, men hun la av sin fattigdom alt det hun eide, hele sitt livsophold.
1 And he began to speak to them in similes: `A man planted a vineyard, and put a hedge around, and digged an under-winevat, and built a tower, and gave it out to husbandmen, and went abroad;
2 and he sent unto the husbandmen at the due time a servant, that from the husbandmen he may receive from the fruit of the vineyard,
3 and they, having taken him, did severely beat [him], and did send him away empty.
4 `And again he sent unto them another servant, and at that one having cast stones, they wounded [him] in the head, and sent away -- dishonoured.
5 `And again he sent another, and that one they killed; and many others, some beating, and some killing.
6 `Having yet therefore one son -- his beloved -- he sent also him unto them last, saying -- They will reverence my son;
7 and those husbandmen said among themselves -- This is the heir, come, we may kill him, and ours shall be the inheritance;
8 and having taken him, they did kill, and cast [him] forth without the vineyard.
9 `What therefore shall the lord of the vineyard do? he will come and destroy the husbandmen, and will give the vineyard to others.
10 And this Writing did ye not read: A stone that the builders rejected, it did become the head of a corner:
11 from the Lord was this, and it is wonderful in our eyes.`
12 And they were seeking to lay hold on him, and they feared the multitude, for they knew that against them he spake the simile, and having left him, they went away;
13 and they send unto him certain of the Pharisees and of the Herodians, that they may ensnare him in discourse,
14 and they having come, say to him, `Teacher, we have known that thou art true, and thou art not caring for any one, for thou dost not look to the face of men, but in truth the way of God dost teach; is it lawful to give tribute to Caesar or not? may we give, or may we not give?`
15 And he, knowing their hypocrisy, said to them, `Why me do ye tempt? bring me a denary, that I may see;`
16 and they brought, and he saith to them, `Whose [is] this image, and the inscription?` and they said to him, `Caesar`s;`
17 and Jesus answering said to them, `Give back the things of Caesar to Caesar, and the things of God to God;` and they did wonder at him.
18 And the Sadducees come unto him, who say there is not a rising again, and they questioned him, saying,
19 `Teacher, Moses wrote to us, that if any one`s brother may die, and may leave a wife, and may leave no children, that his brother may take his wife, and raise up seed to his brother.
20 `There were then seven brothers, and the first took a wife, and dying, he left no seed;
21 and the second took her, and died, neither left he seed, and the third in like manner,
22 and the seven took her, and left no seed, last of all died also the woman;
23 in the rising again, then, whenever they may rise, of which of them shall she be wife -- for the seven had her as wife?`
24 And Jesus answering said to them, `Do ye not because of this go astray, not knowing the Writings, nor the power of God?
25 for when they may rise out of the dead, they neither marry nor are they given in marriage, but are as messengers who are in the heavens.
26 `And concerning the dead, that they rise: have ye not read in the Book of Moses (at The Bush), how God spake to him, saying, I [am] the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob;
27 he is not the God of dead men, but a God of living men; ye then go greatly astray.`
28 And one of the scribes having come near, having heard them disputing, knowing that he answered them well, questioned him, `Which is the first command of all?`
29 and Jesus answered him -- `The first of all the commands [is], Hear, O Israel, the Lord is our God, the Lord is one;
30 and thou shalt love the Lord thy God out of all thy heart, and out of thy soul, and out of all thine understanding, and out of all thy strength -- this [is] the first command;
31 and the second [is] like [it], this, Thou shalt love thy neighbor as thyself; -- greater than these there is no other command.`
32 And the scribe said to him, `Well, Teacher, in truth thou hast spoken that there is one God, and there is none other but He;
33 and to love Him out of all the heart, and out of all the understanding, and out of all the soul, and out of all the strength, and to love one`s neighbor as one`s self, is more than all the whole burnt-offerings and the sacrifices.`
34 And Jesus, having seen him that he answered with understanding, said to him, `Thou art not far from the reign of God;` and no one any more durst question him.
35 And Jesus answering said, teaching in the temple, `How say the scribes that the Christ is son of David?
36 for David himself said in the Holy Spirit, The Lord said to my lord, Sit thou on My right hand, till I place thine enemies -- thy footstool;
37 therefore David himself saith of him Lord, and whence is he his son?` And the great multitude were hearing him gladly,
38 and he was saying to them in his teaching, `Beware of the scribes, who will in long robes to walk, and love salutations in the market-places,
39 and first seats in the synagogues, and first couches in suppers,
40 who are devouring the widows` houses, and for a pretense are making long prayers; these shall receive more abundant judgment.`
41 And Jesus having sat down over-against the treasury, was beholding how the multitude do put brass into the treasury, and many rich were putting in much,
42 and having come, a poor widow did put in two mites, which are a farthing.
43 And having called near his disciples, he saith to them, `Verily I say to you, that this poor widow hath put in more than all those putting into the treasury;
44 for all, out of their abundance, put in, but she, out of her want, all that she had put in -- all her living.`