1 Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme;
2 Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet I ikke hvad Skriften sier på det sted om Elias, hvorledes han treder frem for Gud mot Israel:
3 Herre! dine profeter drepte de, dine alter rev de ned, og jeg blev alene tilbake, og de står mig efter livet.
4 Men hvad sier Guds svar til ham? Jeg har levnet mig syv tusen menn som ikke har bøiet kne for Ba'al.
5 Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake efter nådens utvelgelse;
6 men er det av nåde, da er det ikke mere av gjerninger, ellers blir nåden ikke mere nåde.
7 Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke nådd; men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet,
8 som skrevet er: Gud gav dem en treghets ånd, øine til ikke å se med og ører til ikke å høre med, inntil den dag idag.
9 Og David sier: La deres bord bli dem til en strikke og en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem!
10 la deres øine bli formørket, så de ikke ser, og bøi alltid deres rygg!
11 Jeg sier altså: Har de da snublet for å falle? Langt derifra! men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene, forat dette skal vekke dem til nidkjærhet;
12 men er deres fall en rikdom for verden, og er tapet av dem en rikdom for hedninger, hvor meget mere da deres fylde!
13 For til eder taler jeg, I hedninger! Så sant som jeg er hedningenes apostel, priser jeg mitt embede,
14 om jeg bare kunde vekke mine kjødelige frender til nidkjærhet og få frelst nogen av dem.
15 For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hvad annet vil da deres antagelse bli enn liv av døde?
16 Men er førstegrøden hellig, da er deigen det også, og er roten hellig, da er grenene det også.
17 Om nu allikevel nogen av grenene blev avbrutt, og du som var en vill oljekvist, blev innpodet iblandt dem og fikk del med dem i oljetreets rot og fedme,
18 da ros dig ikke mot grenene! men hvis du roser dig, så er det dog ikke du som bærer roten, men roten som bærer dig.
19 Du vil da si: Grenene blev avbrutt forat jeg skulde bli innpodet.
20 Vel! ved sin vantro blev de avbrutt, men du står ved din tro; vær ikke overmodig, men frykt!
21 for sparte Gud ikke de naturlige grener, da vil han heller ikke spare dig.
22 Så se da Guds godhet og strenghet: Strenghet er over dem som er falt, men over dig er Guds godhet, såfremt du holder dig til hans godhet, ellers skal også du bli avhugget.
23 Men hine skal også bli innpodet, såfremt de ikke holder ved i sin vantro; for Gud er mektig til å innpode dem igjen.
24 For blev du avhugget av det oljetre som er vilt av naturen, og mot naturen innpodet i et godt oljetre, hvor meget mere skal de da bli innpodet i sitt eget oljetre, disse som av naturen hører det til.
25 For jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om denne hemmelighet - forat I ikke skal tykkes eder selv kloke - at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn,
26 og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal bortrydde ugudelighet fra Jakob,
27 og når jeg borttar deres synder, da er dette min pakt med dem.
28 Efter evangeliet er de fiender for eders skyld, men efter utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld;
29 for sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på.
30 For likesom I før var ulydige mot Gud, men nu har fått miskunn ved disses ulydighet,
31 så har også disse nu vært ulydige, forat de også skal få miskunn ved den miskunn som er blitt eder til del;
32 for Gud har overgitt dem alle til ulydighet forat han kunde miskunne sig over dem alle.
33 O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!
34 For hvem kjente Herrens sinn? eller hvem var hans rådgiver?
35 Eller hvem gav ham noget først, så han skulde få vederlag igjen?
36 For av ham og ved ham og til ham er alle ting; ham være æren i evighet! Amen.
1 I say, then, Did God cast away His people? let it not be! for I also am an Israelite, of the seed of Abraham, of the tribe of Benjamin:
2 God did not cast away His people whom He knew before; have ye not known -- in Elijah -- what the Writing saith? how he doth plead with God concerning Israel, saying,
3 `Lord, Thy prophets they did kill, and Thy altars they dug down, and I was left alone, and they seek my life;`
4 but what saith the divine answer to him? `I left to Myself seven thousand men, who did not bow a knee to Baal.`
5 So then also in the present time a remnant according to the choice of grace there hath been;
6 and if by grace, no more of works, otherwise the grace becometh no more grace; and if of works, it is no more grace, otherwise the work is no more work.
7 What then? What Israel doth seek after, this it did not obtain, and the chosen did obtain, and the rest were hardened,
8 according as it hath been written, `God gave to them a spirit of deep sleep, eyes not to see, and ears not to hear,` -- unto this very day,
9 and David saith, `Let their table become for a snare, and for a trap, and for a stumbling-block, and for a recompense to them;
10 let their eyes be darkened -- not to behold, and their back do Thou always bow down.`
11 I say, then, Did they stumble that they might fall? let it not be! but by their fall the salvation [is] to the nations, to arouse them to jealousy;
12 and if the fall of them [is] the riches of a world, and the diminution of them the riches of nations, how much more the fulness of them?
13 For to you I speak -- to the nations -- inasmuch as I am indeed an apostle of nations, my ministration I do glorify;
14 if by any means I shall arouse to jealousy mine own flesh, and shall save some of them,
15 for if the casting away of them [is] a reconciliation of the world, what the reception -- if not life out of the dead?
16 and if the first-fruit [is] holy, the lump also; and if the root [is] holy, the branches also.
17 And if certain of the branches were broken off, and thou, being a wild olive tree, wast graffed in among them, and a fellow-partaker of the root and of the fatness of the olive tree didst become --
18 do not boast against the branches; and if thou dost boast, thou dost not bear the root, but the root thee!
19 Thou wilt say, then, `The branches were broken off, that I might be graffed in;` right!
20 by unbelief they were broken off, and thou hast stood by faith; be not high-minded, but be fearing;
21 for if God the natural branches did not spare -- lest perhaps He also shall not spare thee.
22 Lo, then, goodness and severity of God -- upon those indeed who fell, severity; and upon thee, goodness, if thou mayest remain in the goodness, otherwise, thou also shalt be cut off.
23 And those also, if they may not remain in unbelief, shall be graffed in, for God is able again to graff them in;
24 for if thou, out of the olive tree, wild by nature, wast cut out, and, contrary to nature, wast graffed into a good olive tree, how much rather shall they, who [are] according to nature, be graffed into their own olive tree?
25 For I do not wish you to be ignorant, brethren, of this secret -- that ye may not be wise in your own conceits -- that hardness in part to Israel hath happened till the fulness of the nations may come in;
26 and so all Israel shall be saved, according as it hath been written, `There shall come forth out of Sion he who is delivering, and he shall turn away impiety from Jacob,
27 and this to them [is] the covenant from Me, when I may take away their sins.`
28 As regards, indeed, the good tidings, [they are] enemies on your account; and as regards the choice -- beloved on account of the fathers;
29 for unrepented of [are] the gifts and the calling of God;
30 for as ye also once did not believe in God, and now did find kindness by the unbelief of these:
31 so also these now did not believe, that in your kindness they also may find kindness;
32 for God did shut up together the whole to unbelief, that to the whole He might do kindness.
33 O depth of riches, and wisdom and knowledge of God! how unsearchable His judgments, and untraceable His ways!
34 for who did know the mind of the Lord? or who did become His counsellor?
35 or who did first give to Him, and it shall be given back to him again?
36 because of Him, and through Him, and to Him [are] the all things; to Him [is] the glory -- to the ages. Amen.