Jó 12

Terza replica di Giobbe

1 Allora Giobbe rispose e disse:

2 "Voi, certo, valete quanto un popolo, e con voi morirà la sapienza. 3 Ma di senno ne ho anch’io quanto voi, non vi sono affatto inferiore; e cose come queste chi non le sa? 4 Io dunque dovrei essere lo zimbello degli amici! Io che invocavo Iddio, ed egli mi rispondeva; lo zimbello io, l’uomo giusto, integro! 5 Il disprezzo per la sventura altrui è nel pensiero di chi vive contento; esso è sempre pronto per quelli a cui vacilla il piede. 6 Sono invece tranquille le tende dei ladri; chi provoca Iddio, chi si fa un dio della propria forza, se ne sta al sicuro. 7 Ma interroga un po’ gli animali e te lo insegneranno; gli uccelli del cielo e te lo mostreranno; 8 o parla alla terra ed essa te lo insegnerà, e i pesci del mare te lo racconteranno. 9 Chi non sa, fra tutte queste creature, che la mano dell’Eterno ha fatto ogni cosa, 10 che egli tiene in mano l’anima di tutto ciò che vive, e lo spirito di ogni essere umano? 11 L’orecchio non discerne forse le parole, come il palato assaggia le pietanze? 12 Nei vecchi si trova la sapienza e la lunghezza di giorni dà intelligenza. 13 Ma in Dio stanno la saggezza e la potenza, a lui appartengono il consiglio e l’intelligenza. 14 Ecco, egli abbatte, e nessuno può ricostruire; chiude un uomo in prigione, e non c’è chi gli apra. 15 Ecco, egli trattiene le acque, e tutto inaridisce; le lascia andare, ed esse sconvolgono la terra. 16 Egli possiede la forza e l’abilità; da lui dipendono chi erra e chi fa errare. 17 Egli manda scalzi i consiglieri, colpisce di demenza i giudici. 18 Scioglie i legami dell’autorità dei re e cinge i loro fianchi di catene. 19 Manda scalzi i sacerdoti, e rovescia i potenti. 20 Priva della parola i più eloquenti, e toglie il discernimento ai vecchi. 21 Sparge il disprezzo sui nobili, e allenta la cintura ai forti. 22 Rivela le cose nascoste, facendole uscire dalle tenebre, e porta alla luce ciò che è avvolto in ombra di morte. 23 Rende grandi i popoli e li annienta, amplia le nazioni e le riconduce nei loro confini; 24 toglie il senno ai capi della terra, e li fa vagare in solitudini senza sentiero. 25 Vanno brancolando nelle tenebre, senza nessuna luce, e li fa barcollare come ubriachi.

1 Da tok Job til orde og sa: 2 Ja sannelig, I er de rette folk, og med eder dør visdommen ut. 3 Også jeg har forstand, likesom I, jeg står ikke tilbake for eder, og hvem vet ikke dette? 4 Til spott for mine venner er jeg, jeg som ropte til Gud og fikk svar; til spott er jeg, den rettskafne og ulastelige. 5 Ulykken fortjener bare forakt efter de trygges mening; forakt venter dem hvis fot vakler.

6 ¥deleggeres telt blir i ro, og trygge er de som egger Gud til vrede, de som fører sin gud i sin hånd.

7 Men spør du dyrene, de skal lære dig, og himmelens fugler, de skal si dig det, 8 eller tal til jorden, og den skal lære dig, og havets fisker skal fortelle dig det. 9 Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det, 10 han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd? 11 Mon ikke øret prøver ord, likesom ganen smaker mat?

12 Hos gråhårede er visdom, og langt liv gir forstand.

13 Hos ham er visdom og velde, ham hører råd og forstand til. 14 Se, han river ned, og det bygges ikke op igjen; han stenger for en mann, og det lukkes ikke op. 15 Han demmer for vannene, og de tørker bort, og han slipper dem løs, og de velter om jorden. 16 Hos ham er styrke og visdom; i hans makt er både den som farer vill, og den som fører vill. 17 Han fører rådsherrer bort som fanger, og dommere gjør han til dårer. 18 Kongers tvangsbånd løser han og binder rep om deres lender. 19 Han fører prester bort som fanger, og mektige menn støter han ned. 20 Han fratar prøvede menn mælet og oldinger deres innsikt. 21 Han utøser forakt over fyrster, og de sterkes belte løser han. 22 Han drar det skjulte frem av mørket og fører dødsskygge frem i lyset. 23 Han lar folkene bli store, og han lar dem gå til grunne; han gir folkene vidt rum, og han fører dem bort. 24 Høvdingene i landet fratar han forstanden og lar dem fare vill i et uveisomt øde; 25 de famler i mørke uten lys, og han lar dem rave likesom drukne.