Jó 17

1 Il mio soffio vitale si spegne, i miei giorni si estinguono, il sepolcro mi aspetta! 2 Sono circondato da schernitori e non posso chiudere occhio a causa delle loro parole amare. 3 O Dio, dammi un pegno, sii tu il mio garante presso di te; se no, chi altro vorrebbe porgermi la mano? 4 Poiché tu hai chiuso il cuore di costoro alla ragione, perciò non li farai trionfare. 5 Chi denuncia un amico perché diventi preda altrui, vedrà venire meno gli occhi dei suoi figli. 6 Egli mi ha reso la favola dei popoli, e sono diventato un essere a cui si sputa in faccia. 7 Il mio occhio si oscura per il dolore, tutte le mie membra non sono più che un’ombra. 8 Gli uomini retti sono colpiti di stupore e l’innocente insorge contro l’empio, 9 ma il giusto si attiene saldo alla sua via, e chi ha le mani pure si fortifica sempre di più. 10 Quanto a voi tutti, tornate pure, fatevi avanti, ma fra voi non troverò alcun saggio. 11 I miei giorni passano, i miei disegni, i disegni cari al mio cuore, sono distrutti, 12 e costoro pretendono che la notte sia giorno, che la luce sia vicina, quando tutto è buio! 13 Se aspetto come casa mia il soggiorno dei morti, se già mi sono fatto il letto nelle tenebre, 14 se ormai dico al sepolcro: ‘Tu sei mio padre’ e ai vermi: ‘Siete mia madre e mia sorella’, 15 dov’è dunque la mia speranza? questa speranza mia chi la può scorgere? 16 Essa scenderà alle porte del soggiorno dei morti, quando nella polvere troveremo riposo assieme".

1 Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. 2 Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd. 3 Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag? {de. gå i borgen for mig} 4 Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne. 5 Den som forråder venner, så de blir til bytte, {for sine forfølgere} hans barns øine skal tæres bort. 6 Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet. 7 Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge. 8 Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse; 9 men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

10 Men I(-)kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.

11 Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet(-)mitt hjertes eiendom! 12 Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig. 13 Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie, 14 roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster, 15 hvor er da mitt håp? Mitt håp(-)hvem øiner det? 16 Til dødsrikets bommer farer de {mine forhåpninger.} ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet.