Jó 20

Secondo discorso di Zofar di Naama

1 Allora Zofar di Naama rispose e disse:

2 "Per questo i miei pensieri mi spingono a risponderti, e perciò c’è questa fretta dentro di me. 3 Ho udito rimproveri che mi offendono; ma il mio spirito darà una risposta assennata. 4 Non lo sai tu che in ogni tempo, da quando l’uomo è stato posto sulla terra, 5 il trionfo dei malvagi è breve e la gioia degli empi non dura che un istante? 6 Anche se la sua altezza giungesse fino al cielo e il suo capo toccasse le nubi, 7 l’empio perirà per sempre come il suo sterco; quelli che lo vedevano diranno: ‘Dov’è?’. 8 Se ne volerà via come un sogno, e non si troverà più; si dileguerà come una visione notturna. 9 L’occhio che lo guardava, smetterà di vederlo, e la sua dimora non lo scorgerà più. 10 I suoi figli si raccomanderanno ai poveri, e le sue mani restituiranno la sua ricchezza. 11 Il vigore giovanile che gli riempiva le ossa giacerà nella polvere con lui. 12 Il male è dolce alla sua bocca, se lo nasconde sotto la lingua, 13 lo risparmia, non lo lascia andare giù, lo trattiene sotto al suo palato: 14 ma il cibo gli si trasforma nelle viscere, e diventa nel suo corpo veleno di aspide. 15 Ha divorato ricchezze e le vomiterà; Iddio stesso gliele farà uscire dal ventre. 16 Ha succhiato veleno di aspide, la lingua della vipera lo ucciderà. 17 Non godrà più la vista di acque perenni, né di rivi fluenti di miele e di latte. 18 Restituirà il frutto delle sue fatiche, senza poterlo mangiare. Quello che restituirà sarà pari alla sua ricchezza, e così non godrà dei suoi beni. 19 Perché ha oppresso e abbandonato il povero, si è impadronito di case che non aveva costruite; 20 perché la sua ingordigia non conobbe riposo, egli non salverà nulla di ciò che ha tanto desiderato. 21 La sua voracità non risparmiava nulla, perciò il suo benessere non durerà. 22 Nel colmo dell’abbondanza, si troverà in penuria; la mano di tutti quelli che soffrono tormenti si alzerà contro lui. 23 Quando starà per riempirsi il ventre, ecco Iddio manderà contro di lui l’ardore della sua ira; gliela farà piovere addosso per servirgli da cibo. 24 Se scampa alle armi di ferro, lo trafigge l’arco di bronzo. 25 Si strappa la freccia, essa gli esce dal corpo, la punta sfolgorante gli viene fuori dal fiele, lo assalgono i terrori della morte. 26 Buio profondo è riservato ai suoi tesori; lo consumerà un fuoco non acceso dall’uomo, che divorerà ciò che resta nella sua tenda. 27 Il cielo rivelerà la sua iniquità, e la terra insorgerà contro di lui. 28 Le rendite della sua casa se ne andranno, portate via nel giorno dell’ira di Dio. 29 Tale è la parte che Dio riserva all’empio, questa è l’eredità che Dio gli destina".

1 Da tok Sofar fra Na’ma til orde og sa: 2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig; 3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt. 4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden, 5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk? 6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen, 7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han? 8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn. 9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.

10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.

11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet. 12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge, 13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane, 14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv. 15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk. 16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham. 17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk. 18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det. 19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om; 20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter. 21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke. 22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham. 25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham. 26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt. 27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham. 28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag. 29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.