1 Certo l’argento ha la sua miniera, E l’oro un luogo dove è fuso.

2 Il ferro si trae dalla polvere, E la pietra liquefatta rende del rame.

3 L’uomo ha posto un termine alle tenebre, E investiga ogni cosa infino al fine; Le pietre che son nell’oscurità e nell’ombra della morte;

4 Ove i torrenti che il piè avea dimenticati scoppiano fuori, E impediscono che niuno vi stia appresso; Poi scemano, e se ne vanno per opera degli uomini.

5 La terra, che produce il pane, Disotto è rivolta sottosopra, e pare tutta fuoco.

6 Le pietre di essa sono il luogo degli zaffiri, E vi è della polvere d’oro.

7 Niuno uccello rapace ne sa il sentiero, E l’occhio dell’avvoltoio non riguardò mai là.

8 I leoncini della leonessa non calcarono giammai que’ luoghi, Il leone non vi passò giammai.

9 L’uomo mette la mano a’ macigni; Egli rivolta sottosopra i monti fin dalla radice.

10 Egli fa de’ condotti a’ rivi per mezzo le rupi; E l’occhio suo vede ogni cosa preziosa.

11 Egli tura i fiumi che non gocciolino, E trae fuori in luce le cose nascoste.

12 Ma la sapienza, onde si trarrà ella? E dov’è il luogo dell’intelligenza?

13 L’uomo non conosce il prezzo di essa; Ella non si trova nella terra de’ viventi

14 L’abisso dice: Ella non è in me; E il mare dice: Ella non è appresso di me.

15 Ei non si può dare oro per essa, Nè può pesarsi argento per lo prezzo suo.

16 Ella non può essere apprezzata ad oro di Ofir, Nè ad onice prezioso, nè a zaffiro.

17 Nè l’oro, nè il diamante, non posson pareggiarla di prezzo; Ed alcun vasellamento d’oro fino non può darsi in iscambio di essa.

18 Appo lei non si fa menzione di coralli, nè di perle; La valuta della sapienza è maggiore che quella delle gemme.

19 Il topazio di Etiopia non la può pareggiar di prezzo; Ella non può essere apprezzata ad oro puro

20 Onde viene adunque la sapienza? E dove è il luogo dell’intelligenza?

21 Conciossiachè ella sia nascosta agli occhi d’ogni vivente, Ed occulta agli uccelli del cielo.

22 Il luogo della perdizione e la morte dicono: Noi abbiamo con gli orecchi solo udita la fama di essa.

23 Iddio solo intende la via di essa, E conosce il suo luogo.

24 Perciocchè egli riguarda fino all’estremità della terra, Egli vede sotto tutti i cieli.

25 Quando egli dava il peso al vento, E pesava le acque a certa misura;

26 Quando egli poneva il suo ordine alla pioggia, E la via a’ lampi de’ tuoni;

27 Allora egli la vedeva, e la contava; Egli l’ordinava, ed anche l’investigava.

28 Ma egli ha detto all’uomo: Ecco, il timor del Signore è la sapienza; E il ritrarsi dal male è l’intelligenza

1 Sølvet har jo sin grube, og gullet, som renses, sitt finnested;

2 jern hentes frem av jorden, og sten smeltes til kobber.

3 De gjør ende på mørket, og inn i de innerste kroker gransker de stener som ligger i det sorte mørke;

4 de bryter en sjakt langt borte fra menneskers bolig; der ferdes de glemt, dypt under menneskers føtter; der henger de og svever langt borte fra mennesker.

5 Av jorden kommer det brød; men inne i den blir alt veltet om som av ild.

6 Safiren har sin bolig i dens stener, og gullklumper finnes der.

7 Ingen rovfugl kjenner stien dit ned, og intet falkeøie har sett den;

8 stolte rovdyr har ikke trådt på den, ingen løve har skredet frem over den.

9 På den hårde sten legger de sin hånd, de velter hele fjell om fra grunnen av.

10 I berget sprenger de ganger, og allehånde kostelige ting får de se.

11 De demmer for dryppet av vannårene og fører skjulte ting frem i lyset.

12 Men visdommen hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig?

13 Intet menneske kjenner dens verd, og den finnes ikke i de levendes land.

14 Dypet sier: I mig er den ikke, og havet sier: Den er ikke hos mig.

15 Den kan ikke kjøpes for kostelig gull, og dens pris ikke opveies med sølv.

16 Den opveies ikke med Ofirs gull, med den dyre onyks og safir.

17 Gull og glass kommer ikke op imot den, og en kan ikke bytte den til sig for kar av fint gull.

18 Koraller og krystall kan ikke engang nevnes, og det å eie visdom er bedre enn perler.

19 Etiopias topas kommer ikke op imot den; den kan ikke opveies med det reneste gull.

20 Hvor kommer da visdommen fra? Og hvor har forstanden sin bolig?

21 Den er dulgt for alle levendes øine, den er skjult for himmelens fugler;

22 avgrunnen og døden sier: Bare et frasagn om den er kommet oss for øre.

23 Gud kjenner veien til den, og han vet hvor den har sin bolig.

24 For hans øie når til jordens ender; allting under himmelen ser han.

25 Da han fastsatte vindens vekt og gav vannet dets mål,

26 da han satte en lov for regnet og en vei for lynstrålen,

27 da så han visdommen og åpenbarte den, da lot han den stå frem og utforsket den.

28 Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.