1 Grida pure, vi sarà egli alcuno che ti risponda? Ed a cui d’infra i santi ti rivolgerai tu?

2 Conciossiachè il cruccio uccida il pazzo, E lo sdegno faccia morir lo stolto.

3 Io ho veduto il pazzo che si radicava; Ma incontanente ho maledetto il suo abitacolo.

4 I suoi figliuoli son lungi dalla salvezza, E sono oppressati nella porta, senza che alcuno li riscuota.

5 L’affamato divora la ricolta di esso, E la rapisce di mezzo le spine; E i ladroni trangugiano le sue facoltà

6 Perciocchè la sventura non ispunta dalla polvere, E il dolore non germoglia dalla terra;

7 Benchè l’uomo nasca per soffrire, Come le faville delle brace per volare in alto.

8 Ma quant’è a me, io ricercherei pure Iddio, Ed addirizzerei il mio ragionamento a Dio;

9 Il quale fa cose sì grandi, che non si posson investigare; E tante cose maravigliose, che non si possono annoverare;

10 Che manda la pioggia in su la terra, E le acque in su le campagne;

11 Che innalza i bassi, E fa che quelli ch’erano in duolo sono esaltati per salvazione;

12 Che disperde i pensieri degli astuti, E fa che le lor mani non possono far nulla di bene ordinato.

13 Egli soprapprende i savi nella loro astuzia, E fa che il consiglio de’ perversi va in ruina.

14 Di giorno scontrano tenebre, E in pien mezzodì vanno a tentone come di notte.

15 Ma egli salva il bisognoso dalla spada, Dalla gola loro, e dalla mano del possente.

16 E vi è qualche speranza per lo misero; Ma l’iniquità ha la bocca turata

17 Ecco, beato è l’uomo, il quale Iddio castiga; E però non disdegnar la correzione dell’Onnipotente.

18 Perciocchè egli è quel che manda la doglia e altresì la fascia; Egli è quel che fa la piaga, e le sue mani altresì guariscono.

19 In sei afflizioni egli ti libererà, Ed in sette il male non ti toccherà.

20 In tempo di fame egli ti riscoterà dalla morte, E in tempo di guerra dalla spada.

21 Al tempo del flagello della lingua tu sarai nascosto; E non temerai la desolazione, quando verrà.

22 Tu riderai del guasto e della carestia; E non temerai delle fiere della terra.

23 Perciocchè tu avrai patto eziandio con le pietre de’ campi; E le fiere della campagna ti saranno rendute pacifiche.

24 E tu conoscerai per prova che il tuo padiglione non sarà se non pace, E governerai la tua casa, e nulla ti verrà fallito.

25 E riconoscerai che la tua progenie sarà molta, E che i tuoi discendenti saranno come l’erba della terra.

26 Tu entrerai in estrema vecchiezza nel sepolcro, Come la bica delle biade è accumulata al suo tempo.

27 Ecco ciò noi ti diciamo; noi l’abbiamo investigato; egli è così; Ascoltalo, e riconoscilo

1 Rop du bare! Er det vel nogen som svarer dig? Og til hvem av de hellige vil du vende dig?

2 For harme slår dåren ihjel, og vrede dreper den tåpelige.

3 Jeg så en dåre skyte røtter; men med ett måtte jeg rope ve over hans bolig.

4 Hans barn var uten hjelp; de blev trådt ned i porten, og det var ingen som frelste dem.

5 De hungrige åt op hans avling, ja, midt ut av torner hentet de den, og snaren lurte på hans gods.

6 For ikke skyter ulykke op av støvet, og møie spirer ikke frem av jorden;

7 men mennesket fødes til møie, likesom ildens gnister flyver høit i været.

8 Men jeg vilde* vende mig til Gud og overlate min sak til ham, / {* om jeg var i ditt sted.}

9 han som gjør store, uransakelige ting, under uten tall,

10 som sender regn utover jorden og lar vann strømme utover markene,

11 som ophøier de ringe og lar de sørgende nå frem til frelse,

12 som gjør de kløktiges råd til intet, så deres hender ikke får utrettet noget som varer,

13 han som fanger de vise i deres kløkt og lar de listiges råd bli forhastet;

14 om dagen støter de på mørke, og om middagen famler de som om natten.

15 Og således frelser han den fattige fra sverdet, fra deres munn og fra den sterkes hånd,

16 og det blir håp for den ringe, og ondskapen må lukke sin munn.

17 Ja, salig er det menneske Gud refser, og den Allmektiges tukt må du ikke akte ringe!

18 For han sårer, og han forbinder; han slår, og hans hender læger.

19 I seks trengsler skal han berge dig, og i den syvende skal intet ondt røre dig.

20 I hungersnød frir han dig fra døden og i krig fra sverdets vold.

21 For tungens svepe skal du være skjult, og du skal ikke frykte når ødeleggelsen kommer.

22 Ødeleggelse og hunger skal du le av, og for jordens ville dyr skal du ikke frykte;

23 for med markens stener står du i pakt, og markens ville dyr holder fred med dig.

24 Og du skal få se at ditt telt er trygt, og ser du over din eiendom, skal du intet savne.

25 Og du skal få se at din ætt blir tallrik, og dine efterkommere som jordens urter.

26 Du skal i fullmoden alder gå i graven, likesom kornbånd føres inn sin tid.

27 Se, dette er det vi har utgransket, og således er det. Hør det og merk dig det!