1 Trarrai tu fuori il leviatan con l’amo, O con una fune che tu gli avrai calata sotto alla lingua?
2 Gli metterai tu un uncino al muso? Gli forerai tu le mascelle con una spina?
3 Userà egli molti preghi teco? Ti parlerà egli con lusinghe?
4 Patteggerà egli teco, Che tu lo prenda per servo in perpetuo?
5 Scherzerai tu con lui, come con un uccello? E lo legherai tu con un filo, per darlo alle tue fanciulle?
6 I compagni ne faranno essi un convito? Lo spartiranno essi fra i mercatanti?
7 Gli empirai tu la pelle di roncigli, E la testa di raffi da pescare?
8 Pongli pur la mano addosso, Tu non ricorderai mai più la guerra.
9 Ecco, la speranza di pigliarlo è fallace; Anzi l’uomo non sarà egli atterrato, solo a vederlo?
10 Non vi è alcuno così feroce, che ardisca risvegliarlo; E chi potrà presentarsi davanti a me?
11 Chi mi ha prevenuto in darmi cosa alcuna? ed io gliela renderò; Quello che è sotto tutti i cieli è mio.
12 Io non tacerò le membra di quello, Nè ciò ch’è delle sue forze, nè la grazia della sua disposizione.
13 Chi scoprirà il disopra della sua coverta? Chi verrà a lui con le sue doppie redini?
14 Chi aprirà gli usci del suo muso? Lo spavento è d’intorno a’ suoi denti.
15 I suoi forti scudi sono una cosa superba; Son serrati strettamente come con un suggello.
16 L’uno si attiene all’altro, Talchè il vento non può entrar per entro.
17 Sono attaccati gli uni agli altri, ed accoppiati insieme, E non possono spiccarsi l’uno dall’altro.
18 I suoi starnuti fanno sfavillar della luce, E i suoi occhi son simili alle palpebre dell’alba.
19 Della sua gola escono fiaccole, Scintille di fuoco ne sprizzano.
20 Delle sue nari esce un fumo, Come d’una pignatta bollente, o d’una caldaia.
21 L’alito suo accende i carboni, E fiamma esce della sua bocca.
22 La possa alberga nel suo collo, E la doglia tresca davanti a lui.
23 Le polpe della sua carne son compresse; Egli ha la carne addosso soda, e non tremola punto.
24 Il cuor suo è sodo come una pietra, E massiccio come un pezzo della macina disotto.
25 I più forti e valenti hanno paura di lui, quando egli si alza; E si purgano de’ lor peccati, per lo gran fracasso.
26 Nè la spada di chi l’aggiungerà potrà durare, Nè l’asta, nè lo spuntone, nè la corazza:
27 Egli reputa il ferro per paglia, E il rame per legno intarlato.
28 La saetta non lo farà fuggire; Le pietre della frombola si mutano inverso lui in istoppia.
29 Gli ordigni son da lui riputati stoppia; Ed egli si beffa del vibrare dello spuntone.
30 Egli ha sotto di sè de’ testi pungenti; Egli striscia come una trebbia di ferro in sul pantano.
31 Egli fa bollire il profondo mare come una caldaia; Egli rende il mare simile a una composizione d’unguentaro.
32 Egli fa rilucere dietro a sè un sentiero, E l’abisso pare canuto.
33 Non vi è alcuno animale in su la terra che gli possa essere assomigliato, Che sia stato fatto per esser senza paura.
34 Egli riguarda ogni cosa eccelsa, Ed è re sopra tutte le più fiere belve
1 Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?
2 Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.
3 Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.
4 Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?
5 Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.
6 Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.
7 De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.
8 Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.
9 Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.
10 Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.
11 Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.
12 Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.
13 På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.
14 Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.
15 Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.
16 Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.
17 Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.
18 Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.
19 Buens sønn* jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den. / {* pilen.}
20 Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.
21 På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.
22 Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.
23 Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.
24 Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.
25 Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.