1 Til sangmesteren; "Forderv ikke"*; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen**. / <* kanskje melodien.> / <** 1SA 22, 1; 24, 4.>2 Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over.3 Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig.4 Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet.5 Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.6 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!7 De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela.8 Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.9 Våkn op, min ære*, våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden. / <* d.e. sjel.>10 Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene.11 For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene.12 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!