1 Há um mal que vi debaixo do sol, e que pesa sobre os homens:2 É o homem, a quem Deus dá riquezas, fazenda e honra, de maneira que nada falta à sua alma de tudo quanto ele deseja, sem todavia lhe conceder o poder de comer disto, mas um estrangeiro a come: isto é vaidade e grande mal.3 Se alguém gerar cem filhos, e viver muitos anos, de modo que sejam muitos os dias da sua vida, porém a sua alma não se fartar do bem, e além disso não tiver sepultura; digo que é melhor do que ele um aborto,4 pois vem debalde e volta para as trevas, e de trevas se encobre o seu nome;5 demais não viu o sol, e nada conheceu. Esse tem mais descanso do que o outro,6 ainda quando tivesse vivido duas vezes mil anos, e não tivesse gozado o bem. Porventura não vão todos para um mesmo lugar?7 Todo o trabalho do homem é para a sua boca, e contudo não se satisfaz o seu apetite.8 Pois que vantagem tem o sábio sobre o tolo? Ou que tem o pobre que sabe andar perante os vivos?9 Melhor é o que os olhos vêem do que o vaguear da cobiça: também isto é vaidade e desejo vão.10 Seja quem for, foi chamado há muito pelo seu nome, e sabe-se que é homem, e que não pode contender com quem é mais poderoso do que ele.11 Visto que há muitas coisas que aumentam a vaidade, que vantagem tira delas o homem?12 Pois quem sabe que é bom para o homem na sua vida, durante os dias da sua vida de vaidade que passa como sombra? por que quem pode declarar ao homem o que há de ser depois dele debaixo do sol?

1 Det er en ulykke som jeg har sett under solen, og som hviler tungt på mennesket:2 Når Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke fattes noget som han attrår, men Gud ikke setter ham i stand til å nyte godt av det, men en fremmed mann får nyte det, så er det tomhet og en ond lidelse.3 Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode, og han heller ikke får nogen jordeferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre faren enn han.4 For som et intet kom det til verden, og i mørke går det bort, og med mørke blir dets navn skjult,5 og det har hverken sett eller kjent solen; det har mere ro enn han.6 Og om han så hadde levd tusen år to ganger, men ikke nytt noget godt - går ikke alt* til ett sted? / {* JBS 30, 23.}7 Alt menneskets strev er for hans munn, og allikevel blir hans attrå aldri tilfredsstilt;8 for hvad fortrin har den vise fremfor dåren? Hvad fortrin har den fattige som vet å skikke sig blandt de levende?9 Bedre er det at øinene dveler ved det en har, enn at sjelen farer urolig om; også det er tomhet og jag efter vind.10 Hvad der er blitt til, er for lenge siden nevnt med navn*, og det er kjent hvad et menneske skal bli; han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn han; / {* av Gud.}11 for der er mange ord som bare øker tomheten - hvad gagn har mennesket av det?12 For hvem vet hvad som gagner et menneske i livet, i alle hans tomme levedager, dem han tilbringer som en skygge? For hvem kan si et menneske hvad som skal hende under solen efter hans tid?