1 Melhor é o bom nome do que o ungüento precioso, e o dia da morte do que o dia do nascimento.

2 Melhor é ir à casa do luto do que ir à casa do festim. Pois naquela se vê o fim de todos os homens, e os vivos o tomam em consideração.

3 Melhor é a mágoa do que o riso, porque a tristeza do rosto torna melhor o coração.

4 O coração dos sábios está na casa do luto, mas o coração dos tolos na casa da alegria.

5 Melhor é ouvir a repreensão do sábio do que a canção dos tolos.

6 Pois como o estalar de espinhos debaixo da panela, assim é o riso do tolo: também isto é vaidade.

7 Na verdade a opressão faz endoidecer ao sábio, e a dádiva corrompe ao coração.

8 Melhor é o fim duma coisa do que o princípio, melhor é a paciência do que a arrogância.

9 Não te apresses em teu espírito a te irares, porque a ira repousa no seio dos tolos.

10 Não digas: Qual é a razão por que os dias passados foram melhores do que estes? pois não é da sabedoria que procede esta pergunta.

11 A sabedoria vale tanto como a herança, e mesmo mais para os que vêem o sol.

12 Porque a sabedoria serve de defesa, do mesmo modo que o dinheiro; mas a excelência do conhecimento é que a sabedoria preserva a vida de quem a possui.

13 Considera as obras de Deus; pois quem poderá endireitar o que ele fez torto?

14 No dia da prosperidade sê alegre, e no dia da adversidade, refletido; Deus fez um como outro, a fim de que o homem não descubra coisa alguma que há de vir depois de si.

15 Tudo isto tenho visto nos dias da minha vaidade: há justo que perece na sua justiça, e há perverso que prolonga os seus dias na sua perversidade.

16 Não sejas demasiadamente justo, nem excessivamente sábio; para que te destruirias a ti mesmo?

17 Não sejas demasiadamente perverso, nem sejas tolo; para que morrerias antes do teu tempo?

18 É bom que te apegues a isto, e que daquilo não retires a tua mão; pois quem teme a Deus, escapará de um e de outro.

19 A sabedoria faz o sábio mais forte do que dez governadores que se acham numa cidade.

20 Pois não há homem justo sobre a terra que faça o bem, e que não peque.

21 Não apliques o teu coração a todas as palavras que se dizem para que não ouças o teu servo amaldiçoar-te.

22 Pois também o teu coração sabe que tu mesmo tens muitas vezes amaldiçoado a outros.

23 Tudo isto provei-o pela sabedoria. Eu disse: Far-me-ei sábio, porém a sabedoria ficou longe de mim.

24 O que está longe e mui profundo; quem o poderá achar?

25 Eu apliquei o meu coração para conhecer, inquirir e buscar a sabedoria e a razão de tudo, e para conhecer que a perversidade é insensatez e que a estultícia é loucura.

26 Eu achei uma coisa mais amarga que a morte, a mulher cujo coração são laços e redes, e cujas mãos são grilhões. Quem agradar a Deus, escapará dela; o pecador, porém, virá a ser seu prisioneiro.

27 Eis o que achei, diz o Pregador, conferindo uma coisa com outra, para lhes achar a razão.

28 Eis o que ainda a minha alma busca, porém não a achei: entre mil homens achei eu um, mas entre todas estas mulheres nem uma só achei.

29 Eis o que tão somente achei: Deus fez o homem reto, mas eles se meteram em muitos extravios.

1 Bedre er et godt navn enn god olje, og bedre dødsdagen enn den dag en blir født.

2 Bedre er det å gå til sørgehus enn til gjestebudshus, fordi i sørgehuset ender hvert menneskes liv, og den som lever, legger sig det på hjerte.

3 Bedre er gremmelse enn latter; for mens ansiktet er sørgmodig, er hjertet vel til mote.

4 De vises hjerte er i sorgens hus, men dårenes hjerte i gledens hus.

5 Bedre er det å høre skjenn av en vis enn å høre sang av dårer;

6 for som tornene spraker under gryten, så er det når dåren ler; også dette er tomhet.

7 For urettmessig vinning gjør den vise til dåre, og bestikkelse ødelegger hjertet.

8 Bedre er enden på en ting enn begynnelsen, bedre å være tålmodig enn overmodig.

9 Vær ikke for hastig i din ånd til å vredes; for vreden bor i dårers barm.

10 Si ikke: Hvorav kommer det at de fremfarne dager var bedre enn de som nu er? For det er ikke av visdom du spør om det.

11 Visdom er jevngod med arvegods, ja ennu ypperligere for dem som ser solen;

12 for å være i visdommens skygge er som å være i skyggen av rikdom, men kunnskapens fortrin er at visdommen holder sin eier i live.

13 Se på Guds verk! For hvem kan gjøre rett det som han har gjort kroket?

14 På en god dag skal du være ved godt mot, og på en ond dag skal du tenke på at Gud har gjort den og, like så vel som den andre, forat mennesket ikke skal finne noget efter sig*. / {* d.e. ikke skal vite noget av hvad som skal skje efter ham.}

15 Alt dette har jeg sett i mitt tomme liv: Mangen rettferdig går til grunne tross sin rettferdighet, og mangen ugudelig lever lenge tross sin ondskap.

16 Vær ikke altfor rettferdig og te dig ikke overvettes vis! hvorfor vil du ødelegge dig selv*? / {* nemlig ved fariseisk egenrettferdighet og selvklokskap; LUK 18, 11.}

17 Vær ikke altfor urettferdig*, og vær ikke en dåre! Hvorfor vil du dø før tiden? / {* All synd kan du vel ikke undgå (FRK 7, 20. 1KG 8, 46. JAK 3, 2.), men tro ikke derfor at du kan overgi dig til det onde.}

18 Det er godt at du holder fast ved det ene, men du skal heller ikke slippe det andre; for den som frykter Gud, finner en utvei av alt dette.

19 Visdommen er et sterkere vern for den vise enn ti mektige menn i en by;

20 for det finnes ikke et rettferdig menneske på jorden, som bare gjør godt og aldri synder.

21 Akt heller ikke på alt det folk sier, ellers kunde du få høre din tjener banne dig!

22 For du vet jo med dig selv at også du mange ganger har bannet andre.

23 Alt dette har jeg prøvd med visdom; Jeg sa: Jeg vil vinne visdom, men den er ennu langt borte fra mig.

24 Det som er langt borte og dypt, dypt skjult - hvem kan finne det?

25 Jeg så mig om, og min attrå var å vinne kunnskap og å granske og søke efter visdom og klokskap og å forstå at ugudelighet er dårskap, og at dårskapen er galskap.

26 Og jeg fant noget som er bitrere enn døden: kvinnen - hun er et garn og hennes hjerte en snare, og hennes hender er lenker; den som tekkes Gud, slipper fra henne, men synderen blir fanget av henne.

27 Se, dette fant jeg ut, sier predikeren, idet jeg la det ene til det andre for å finne hovedsummen.

28 Det som jeg stadig har søkt, men ikke har funnet, det er: En mann har jeg funnet blandt tusen, men en kvinne har jeg ikke funnet blandt dem alle.

29 Se, dette er det eneste jeg har funnet ut, at Gud skapte mennesket som det skulde være, men de søker mange kunster.