1 Så kom det nogen og sa til David: Filistrene har nu kringsatt Ke’la, og de plyndrer låvene. 2 Da spurte David Herren: Skal jeg ta avsted og slå disse filistrer? Herren svarte David: Ta avsted og slå filistrene og frels Ke’la! 3 Men Davids menn sa til ham: Vi må jo være redde for livet her i Juda; og så skulde vi dra til Ke’la mot filistrenes fylkinger? 4 Da spurte David Herren ennu en gang, og Herren svarte ham og sa: Ta ut og dra ned til Ke’la! Jeg gir filistrene i din hånd. 5 Så drog David og hans menn til Ke’la, og han stred mot filistrene og drev deres buskap bort og påførte dem et stort mannefall. Således frelste David Ke’las innbyggere. 6 Da Abjatar, Akimeleks sønn, flyktet til David i Ke’la, hadde han livkjortelen med sig der ned.

7 Da Saul fikk spurt at David var kommet til Ke’la, sa han: Gud kjennes ikke ved ham og har gitt ham i min hånd; for han har stengt sig selv inne ved å gå inn i en by med dobbelte porter og bommer.

8 Så kalte Saul alt folket sammen til strid og vilde dra ned til Ke’la for å kringsette David og hans menn. 9 Da David skjønte at det var mot ham Saul la op onde råd, sa han til Abjatar, presten: Kom hit med livkjortelen!

10 Så sa David: Herre, Israels Gud! Din tjener har hørt at Saul har i sinne å komme til Ke’la og ødelegge byen for min skyld. 11 Vil Ke’las menn overgi mig til ham? Vil Saul dra her ned, som din tjener har hørt? Herre, Israels Gud! Åpenbar det for din tjener! Herren svarte: Ja, han vil dra her ned. 12 Da sa David: Vil Ke’las menn overgi mig og mine menn til Saul? Herren svarte: Ja, det vil de. 13 Da brøt David op med sine folk, omkring seks hundre mann; de drog bort fra Ke’la og vanket om hvor det traff sig. Og da Saul fikk spurt at David hadde sloppet bort fra Ke’la, lot han være å dra ut.

14 Siden holdt David til i ørkenen, i fjellborgene; han holdt til i fjellene i Sifs ørken; og Saul søkte efter ham hele tiden, men Gud gav ham ikke i hans hånd.

15 Men David skjønte at Saul hadde draget ut for å stå ham efter livet. Mens David var i skogen i Sifs ørken, 16 drog Jonatan, Sauls sønn, avsted og kom til ham i skogen, og han styrket hans mot i Gud.

17 Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Sauls hånd skal ikke nå dig; du skal bli konge over Israel, og jeg skal være den næste efter dig; det vet også Saul, min far. 18 Så gjorde de begge en pakt for Herrens åsyn; og David blev i skogen, men Jonatan drog hjem igjen.

19 Men nogen sifitter drog op til Saul i Gibea og sa: David holder sig skjult hos oss i fjellborgene i skogen, på Kakilahaugen sønnenfor ørkenen.

20 Så kom nu her ned, konge, så sant det er din attrå å komme her ned, og vi skal sørge for å overgi ham i kongens hånd. 21 Saul svarte: Velsignet være I av Herren, fordi I har medynk med mig! 22 Dra nu bort og pass på fremdeles, så I kan få rede på og se efter hvor han vanker, og hvem som har sett ham der! For folk har sagt mig at han er meget slu. 23 Se efter og gjør eder kjent med alle de smutthuller hvor han skjuler sig, og kom så tilbake til mig med sikker beskjed. Så vil jeg gå med eder, og dersom han er i landet, skal jeg søke ham op blandt alle Judas tusener. 24 Så brøt de op og drog til Sif forut for Saul; men David og hans menn var da i Maons ørken, på den øde mark sønnenfor ørkenen. 25 Siden gikk Saul og hans menn avsted for å lete efter David; men David fikk vite det, og han drog ned til klippen og blev i Maons ørken; og da Saul fikk høre det, satte han efter David til Maons ørken. 26 Saul gikk på den ene side av fjellet og David og hans menn på den andre side. Og David søkte engstelig å komme bort fra Saul, mens Saul og hans menn holdt på å omringe David og hans menn for å gripe dem. 27 Da kom det et bud til Saul og sa: Skynd dig og dra avsted! Filistrene har falt inn i landet.

28 Så vendte Saul tilbake og forfulgte ikke David lenger, men drog mot filistrene; derfor har de kalt dette sted Sela-Hammahlekot. {undkomst-klippen} 29 Så drog David op derfra og holdt til i fjellborgene ved En-Gedi.

1 Poi vennero a dire a Davide: "Ecco, i Filistei hanno attaccato Cheila e saccheggiano le aie". 2 E Davide consultò l’Eterno, dicendo: "Devo andare a sconfiggere questi Filistei?". L’Eterno rispose a Davide: "Va’, sconfiggi i Filistei e salva Cheila". 3 Ma la gente di Davide gli disse: "Tu vedi che qui a Giuda abbiamo paura; e che sarà se andiamo a Cheila contro le schiere dei Filistei?". 4 Davide consultò di nuovo l’Eterno, e l’Eterno gli rispose e gli disse: "Alzati, scendi a Cheila, perché io darò i Filistei nelle tue mani". 5 Davide dunque andò con la sua gente a Cheila, combatté contro i Filistei, portò via il loro bestiame e inflisse loro una grande sconfitta. Così Davide liberò gli abitanti di Cheila. 6 - Quando Abiatar, figlio di Aimelec, si rifugiò da Davide a Cheila, portò con sé l’efod. - 7 Saul fu informato che Davide era giunto a Cheila. E Saul disse: "Iddio lo dà nelle mie mani, poiché è venuto a rinchiudersi in una città che ha porte e sbarre". 8 Saul dunque convocò tutto il popolo per andare alla guerra, per scendere a Cheila e cingere d’assedio Davide e la sua gente. 9 Ma Davide, venuto a conoscenza che Saul macchinava del male contro di lui, disse al sacerdote Abiatar: "Porta qua l’efod". 10 Poi disse: "Eterno, Dio d’Israele, il tuo servo ha sentito come cosa certa che Saul cerca di venire a Cheila per distruggere la città a causa mia. 11 Gli abitanti di Cheila mi daranno nelle sue mani? Saul scenderà come il tuo servo ha sentito dire? O Eterno, Dio d’Israele, ti prego, fallo sapere al tuo servo!". L’Eterno rispose: "Scenderà". Davide chiese ancora: 12 "Quelli di Cheila daranno me e la mia gente nelle mani di Saul?". L’Eterno rispose: "Vi daranno nelle sue mani". 13 Allora Davide e la sua gente, circa seicento uomini, si alzarono, uscirono da Cheila e andarono qua e là a caso e Saul, avvertito che Davide era fuggito da Cheila, rinunciò alla sua spedizione. 14 Davide rimase nel deserto in luoghi sicuri; e se ne stette nella regione montuosa del deserto di Zif. Saul lo cercava continuamente, ma Dio non glielo diede nelle mani. 15 E Davide, sapendo che Saul si era mosso per togliergli la vita, restò nel deserto di Zif, nella foresta. 16 Allora Gionatan, figlio di Saul, si alzò e si recò da Davide nella foresta. Egli fortificò la sua fiducia in Dio, 17 e gli disse: "Non temere, poiché Saul, mio padre, non riuscirà a metterti le mani addosso: tu regnerai sopra Israele, e io sarò il secondo dopo di te; e lo sa bene anche Saul mio padre". 18 E i due fecero alleanza in presenza dell’Eterno; poi Davide rimase nella foresta, e Gionatan se ne andò a casa sua. 19 Ora gli Zifei salirono da Saul a Ghibea e gli dissero: "Davide non sta forse nascosto fra noi, nei luoghi sicuri della foresta, sul colle di Achila che è a mezzogiorno del deserto? 20 Scendi dunque, o re, poiché tutto il desiderio della tua anima è di scendere, e penseremo noi a darlo nelle mani del re". 21 Saul disse: "Siate benedetti dall’Eterno, voi che avete pietà di me! 22 Andate, vi prego, informatevi ancora con più certezza per sapere e scoprire il luogo dove è solito fermarsi, e chi l’abbia visto là; poiché mi dicono che egli è molto astuto. 23 Vedete di conoscere tutti i nascondigli dove lui si rifugia; poi tornate da me con notizie sicure, e io verrò con voi. Se è nel paese, io lo cercherò fra tutte le migliaia di Giuda". 24 Quelli dunque si alzarono e se ne andarono a Zif, davanti a Saul; ma Davide e i suoi erano nel deserto di Maon, nella pianura a mezzogiorno del deserto. 25 Saul con la sua gente partì in cerca di Davide; ma lui, che ne fu informato, scese dalla roccia e rimase nel deserto di Maon. E quando Saul lo seppe, andò in cerca di Davide nel deserto di Maon. 26 Saul camminava da un lato del monte e Davide con la sua gente dall’altro lato; e mentre Davide affrettava la marcia per sfuggire a Saul e Saul e la sua gente stavano per circondare Davide e i suoi per prenderli, 27 arrivò a Saul un messaggero che disse: "Affrettati a venire, perché i Filistei hanno invaso il paese". 28 Così Saul cessò di inseguire Davide e andò ad affrontare i Filistei; perciò quel luogo fu chiamato Sela-Ammalecot.