1 Da Saul var død, og David var vendt tilbake efterat han hadde slått amalekittene, blev David ennu to dager i Siklag. 2 Da hendte det den tredje dag at det kom en mann fra Sauls leir med sønderrevne klær og jord på sitt hode; og da han kom til David, kastet han sig ned på jorden for ham. 3 David spurte ham: Hvor kommer du fra? Han svarte: Jeg har flyktet fra Israels leir. 4 Da sa David til ham: Hvorledes er det gått? Fortell mig det! Han svarte: Folket flyktet fra striden; mange av folket falt og døde, og Saul og hans sønn Jonatan er også død. 5 Da sa David til den gutt som kom med denne tidende til ham: Hvorledes vet du at Saul og hans sønn Jonatan er død? 6 Gutten, han som var kommet med tidenden til ham, svarte: Ved en hendelse kom jeg op på Gilboafjellet, og der fikk jeg se Saul som stod og støttet sig på sitt spyd, mens vognene og hestfolket satte hårdt inn på ham. 7 Han vendte sig om, og da han så mig, ropte han på mig. Jeg svarte: Her er jeg. 8 Så spurte han: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er en amalekitt. 9 Da sa han til mig: Kom hit til mig og drep mig! For krampen har grepet mig, men jeg har ennu min fulle livskraft. 10 Så gikk jeg bort til ham og drepte ham, for jeg visste at han ikke vilde overleve sitt fall; og jeg tok kongesmykket som han hadde på hodet, og ringen han bar på armen, og tok dem med hit til min herre.

11 Da tok David og sønderrev sine klær, og det samme gjorde alle de menn som var hos ham.

12 Og de klaget og gråt og fastet helt til aftenen over Saul og hans sønn Jonatan og over Herrens folk og over Israels hus, fordi de var falt for sverdet. 13 Så spurte David gutten som var kommet med tidenden til ham: Hvor er du fra? Han svarte: Jeg er sønn av en amalekitt som er flyttet inn her.

14 Da sa David til ham: Hvorledes kunde du driste dig til å utrekke din hånd og ta livet av Herrens salvede? 15 Og David kalte på en av sine menn og sa: Kom hit og hugg ham ned! Og han slo ham ihjel. 16 Men David sa til ham: Ditt blod komme over ditt hode; for din egen munn vidnet mot dig da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.

17 Og David kvad denne klagesang over Saul og hans sønn Jonatan,

18 og han bød at Judas barn skulde lære den; "uen"{således kaltes den efter ordet bue} heter den, og den er opskrevet i Den rettskafnes bok: 19 Din pryd, Israel, ligger ihjelslått på dine hauger; o, at heltene skulde falle! 20 Forkynn det ikke i Gat, meld det ikke på gatene i Askalon, at ikke filistrenes døtre skal glede sig, de uomskårnes døtre juble! 21 I Gilboa-fjell! Ikke falle det dugg eller regn på eder, ei heller være der marker som bærer offergaver! For der blev heltes skjold plettet med blod, Sauls skjold, ei salvet med olje. 22 Fra falnes blod, fra heltes kjøtt vek Jonatans bue aldri tilbake, aldri kom Sauls sverd umettet hjem. 23 Saul og Jonatan, elskelige og milde i livet, blev heller ikke skilt i døden; hurtigere var de enn ørner, sterkere enn løver. 24 I Israels døtre! Gråt over Saul som klædde eder yndig i purpur, som satte smykker av gull på eders klædebon! 25 O, at heltene skulde falle i striden! Jonatan ligger ihjelslått på dine hauger! 26 Hjertelig bedrøvet er jeg over dig, min bror Jonatan! Du var mig inderlig kjær; din kjærlighet var mig dyrebarere enn kvinners kjærlighet. 27 O, at heltene skulde falle, og krigens redskaper omkomme!

1 Dopo la morte di Saul, Davide, tornato dalla sconfitta degli Amalechiti, si fermò due giorni a Siclag. 2 Al terzo giorno, ecco arrivare dall’accampamento di Saul, un uomo con le vesti stracciate e con il capo sparso di polvere, il quale, giunto alla presenza di Davide, si gettò in terra e gli si prostrò dinanzi. 3 Davide gli chiese: "Da dove vieni?". L’altro gli rispose: "Sono fuggito dall’accampamento d’Israele". 4 Davide gli disse: "Che è successo? dimmelo, ti prego". Egli rispose: "Il popolo è fuggito dal campo di battaglia, e molti uomini sono caduti e sono morti; anche Saul e Gionatan, suo figlio, sono morti". 5 Davide domandò al giovane che gli raccontava queste cose: "Come sai che sono morti Saul e Gionatan, suo figlio?". 6 Il giovane che gli raccontava queste cose, disse: "Mi trovavo per caso sul monte Ghilboa e vidi Saul che si appoggiava sulla sua lancia e i carri e i cavalieri stavano per raggiungerlo. 7 Lui si voltò indietro, mi vide e mi chiamò. Io risposi: ‘Eccomi’. 8 Mi chiese: ‘Chi sei tu?’. Io gli risposi: ‘Sono un Amalechita’. 9 Lui mi disse: ‘Avvicinati e uccidimi, poiché mi ha preso la vertigine, ma sono sempre vivo’. 10 Io dunque mi avvicinai e lo uccisi, perché sapevo che, una volta caduto, non avrebbe potuto vivere. Poi presi il diadema che aveva in testa e il braccialetto che aveva al braccio e li ho portati qui al mio signore". 11 Allora Davide prese le sue vesti e le stracciò; e lo stesso fecero tutti gli uomini che erano con lui. 12 E fecero cordoglio e piansero e digiunarono fino a sera, a causa di Saul, di Gionatan, suo figlio, del popolo dell’Eterno e della casa d’Israele, perché erano caduti per la spada. 13 Poi Davide chiese al giovane che gli aveva raccontato quelle cose: "Di dove sei tu?". Egli rispose: "Sono figlio di uno straniero, di un Amalechita". 14 E Davide gli disse: "Come mai non hai temuto di stendere la mano per uccidere l’unto dell’Eterno?". 15 Poi chiamò uno dei suoi uomini, e gli disse: "Avvicinati e colpisci costui!". Quello lo colpì, ed egli morì. 16 Davide gli disse: "Il tuo sangue ricada sul tuo capo, poiché la tua bocca ha testimoniato contro di te quando hai detto: ‘Io ho ucciso l’unto dell’Eterno’".

17 Allora Davide compose questa elegia su Saul e su Gionatan, suo figlio, 18 e ordinò che fosse insegnata ai figli di Giuda. È l’elegia dell’arco. Si trova scritta nel Libro del Giusto:

19 "Il fiore dei tuoi figli, o Israele, giace ucciso sulle tue alture! Come mai sono caduti quei prodi? 20 Non portate la notizia a Gat, non lo pubblicate per le strade di Ascalon; le figlie dei Filistei ne gioirebbero, le figlie degli incirconcisi ne farebbero festa. 21 O monti di Ghilboa, su di voi non cada più né rugiada né pioggia, né ci siano più campi per le offerte; poiché là fu gettato via lo scudo dei prodi, lo scudo di Saul, che l’olio non ungerà più. 22 L’arco di Gionatan non tornava mai dalla battaglia senza avere sparso sangue di uccisi, senza aver trafitto grasso di prodi; e la spada di Saul non tornava indietro senza avere colpito. 23 Saul e Gionatan, tanto amati e cari, mentre erano in vita, non sono stati divisi nella loro morte. Erano più veloci delle aquile, più forti dei leoni! 24 Figlie d’Israele, piangete su Saul, che vi rivestiva deliziosamente di scarlatto, che alle vostre vesti metteva degli ornamenti d’oro. 25 Come mai sono caduti i prodi in mezzo alla battaglia? Come mai venne ucciso Gionatan sulle tue alture? 26 Io sono in angoscia a causa tua, o Gionatan, fratello mio; tu mi eri molto caro e il tuo amore per me era più meraviglioso dell’amore delle donne. 27 Come mai sono caduti i prodi? come mai sono state infrante le loro armi?".