1 David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

2 Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder,

3 min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig. 4 Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender. 5 Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig. 6 Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig. 7 I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører. 8 Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt. 9 Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham. 10 Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter. 11 Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger. 12 Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer. 13 Frem av glansen foran ham brente gloende kull. 14 Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre. 15 Og han utsendte piler og spredte dem {fiendene.} omkring(-)lyn og forvirret dem. 16 Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust. 17 Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann. 18 Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige. 19 De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte. 20 Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig. 21 Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet. 22 For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud; 23 for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke, 24 og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd. 25 Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine. 26 Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis, 27 mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang. {de. gjør du tvert imot hans ønske og forventning} 28 Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du. 29 For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke. 30 For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer. 31 Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham. 32 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud? 33 Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei. 34 Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider. 35 Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen. 36 Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor. 37 Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke. 38 Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem. 39 Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter. 40 Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig. 41 Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg. 42 De ser sig om, men der er ingen frelser(-)efter Herren, men han svarer dem ikke. 43 Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene. 44 Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig. 45 Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige. 46 Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger. 47 Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud, 48 den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig, 49 og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig. 50 Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn. 51 Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.

1 Davide rivolse all’Eterno le parole di questo canto quando l’Eterno lo liberò dalla mano di tutti i suoi nemici e dalla mano di Saul. Egli disse:

2 "L’Eterno è la mia rocca, la mia fortezza, il mio liberatore; 3 l’Iddio che è la mia rupe, in cui mi rifugio, il mio scudo, il mio potente salvatore, il mio alto rifugio, il mio asilo. O mio salvatore, tu mi salvi dalla violenza! 4 Io invocai l’Eterno che è degno di ogni lode e fui salvato dai miei nemici. 5 Le onde della morte mi avevano circondato e i torrenti della distruzione mi avevano spaventato. 6 I legami del soggiorno dei morti mi avevano attorniato, i lacci della morte mi avevano sorpreso. 7 Nella mia angoscia invocai l’Eterno e gridai al mio Dio. Egli udì la mia voce dal suo tempio e il mio grido giunse ai suoi orecchi. 8 Allora la terra fu scossa e tremò, le fondamenta dei cieli furono smosse e scrollate, perché egli era acceso d’ira. 9 Un fumo saliva dalle sue narici; un fuoco consumante gli usciva dalla bocca, e ne procedevano carboni accesi. 10 Egli abbassò i cieli e discese, avendo sotto i piedi una densa nube. 11 Cavalcava sopra un cherubino e volava, appariva sulle ali del vento. 12 Aveva posto intorno a sé, come un padiglione, le tenebre, le raccolte delle acque, le dense nubi dei cieli. 13 Dallo splendore che lo precedeva si sprigionavano carboni accesi. 14 L’Eterno tuonò dai cieli e l’Altissimo fece udire la sua voce. 15 Scagliò saette e disperse i nemici; lanciò folgori e li mise in rotta. 16 Allora apparve il letto del mare, e le fondamenta del mondo furono scoperte al rimprovero dell’Eterno, al soffio del vento delle sue narici. 17 Egli distese dall’alto la mano e mi prese, mi trasse fuori dalle grandi acque. 18 Mi liberò dal mio potente nemico, da quelli che mi odiavano; perché erano più forti di me. 19 Essi mi erano piombati addosso nel giorno della mia calamità, ma l’Eterno fu il mio sostegno. 20 Egli mi trasse fuori al largo, mi liberò perché mi gradisce. 21 L’Eterno mi ha retribuito secondo la mia giustizia, mi ha reso secondo la purezza delle mie mani, 22 poiché ho osservato le vie dell’Eterno e non mi sono empiamente sviato dal mio Dio. 23 Poiché ho tenuto tutte le sue leggi davanti a me e non mi sono allontanato dai suoi statuti. 24 E sono stato integro verso di lui e mi sono guardato dalla mia iniquità. 25 Perciò l’Eterno mi ha reso secondo la mia giustizia, secondo la mia purezza nel suo cospetto. 26 Tu ti mostri pietoso verso il pio, integro verso l’uomo integro; 27 ti mostri puro con il puro e ti mostri astuto con il perverso; 28 tu salvi la gente afflitta e il tuo sguardo si ferma sugli alteri, per abbassarli. 29 Sì, tu sei la mia lampada, o Eterno, e l’Eterno illumina le mie tenebre. 30 Con te io assalgo tutta una schiera, con il mio Dio salgo sulle mura. 31 La via di Dio è perfetta, la parola dell’Eterno è purificata con il fuoco. Egli è lo scudo di tutti quelli che sperano in lui. 32 Poiché chi è Dio all’infuori dell’Eterno? Chi è Rocca all’infuori del nostro Dio? 33 Iddio è la mia potente fortezza, e rende la mia via perfetta. 34 Egli rende i miei piedi simili a quelli delle cerve e mi rende saldo sui miei alti luoghi. 35 Egli ammaestra le mie mani alla battaglia e le mie braccia tendono un arco di rame. 36 Tu mi hai anche dato lo scudo della tua salvezza e la tua benignità mi ha reso grande. 37 Tu hai allargato la via ai miei passi e i miei piedi non hanno vacillato. 38 Io ho inseguito i miei nemici e li ho distrutti, e non sono tornato indietro prima di averli annientati. 39 Li ho annientati, schiacciati; non sono risorti; sono caduti sotto i miei piedi. 40 Tu mi hai cinto di forza per la guerra, tu hai fatto piegare sotto di me i miei avversari; 41 hai fatto voltare le spalle davanti a me ai miei nemici; quelli che mi odiavano io li ho distrutti. 42 Hanno guardato, ma non ci fu chi li salvasse; hanno gridato all’Eterno, ma egli non rispose loro; 43 io li ho tritati come polvere della terra, li ho pestati, calpestati, come il fango delle strade. 44 Tu mi hai liberato dalle contese del mio popolo, mi hai conservato capo di nazioni; un popolo che non conoscevo mi è stato sottoposto. 45 I figli degli stranieri mi hanno reso omaggio, al solo udire parlare di me, mi hanno ubbidito. 46 I figli degli stranieri sono venuti meno, sono usciti tremanti dai loro nascondigli. 47 Viva l’Eterno! Sia benedetta la mia rocca! e sia esaltato Iddio, la rocca della mia salvezza! 48 l’Iddio che fa la mia vendetta e mi sottomette i popoli, 49 che mi libera dalle mani dei miei nemici. Sì, tu mi innalzi sopra i miei avversari, mi liberi dall’uomo violento. 50 Perciò, o Eterno, ti loderò fra le nazioni e salmeggerò al tuo nome. 51 Egli accorda al suo re grandi liberazioni e usa benignità verso il suo unto, verso Davide e la sua progenie per sempre".