1 Kong Lemuels ord, den lærdom som hans mor innprentet ham: 2 Hvad skal jeg si til dig, min sønn, du mitt livs sønn, du mine løfters sønn? 3 Gi ikke kvinner din kraft, og gå ikke på veier som fører til ødeleggelse for konger! 4 Det sømmer sig ikke for konger, Lemuel, det sømmer sig ikke for konger å drikke vin, heller ikke for fyrster å drikke sterk drikk, 5 forat de ikke skal drikke og glemme hvad der er lov, og forvende retten for alle arminger. 6 Gi sterk drikk til den som er sin undergang nær, og vin til den som er bedrøvet i sjelen! 7 La ham få drikke, så han glemmer sin fattigdom og ikke mere kommer sin møie i hu! 8 Oplat din munn for den stumme, for alle deres sak som er nær ved å forgå! 9 Oplat din munn, døm rettferdig og hjelp armingen og den fattige til hans rett!

10 En god hustru(-)hvem finner henne? Langt mere enn perler er hun verd.

11 Hennes manns hjerte liter på henne, og på vinning skorter det ikke. 12 Hun gjør ham godt og intet ondt alle sitt livs dager. 13 Hun sørger for ull og lin, og hennes hender arbeider med lyst. 14 Hun er som en kjøbmanns skib; hun henter sitt brød langveisfra. 15 Hun står op mens det ennu er natt, og gir sine husfolk brød og sine piker deres arbeid for dagen. 16 Hun tenker på en mark og får den; for det hun tjener med sine hender, planter hun en vingård. 17 Hun omgjorder sine lender med kraft og gjør sine armer sterke. 18 Hun merker at det går godt med hennes arbeid; hennes lampe slukkes ikke om natten. 19 Hun legger sine hender på rokken, og hennes fingrer tar fatt på tenen. 20 Hun åpner sin hånd for den trengende og rekker ut sine hender til den fattige. 21 Hun frykter ikke sneen for sitt hus; for hele hennes hus er klædd i skarlagenfarvet ull. 22 Hun gjør sig tepper; fint lin og purpur er hennes klædning. 23 Hennes mann er kjent i byens porter, der han sitter sammen med landets eldste. 24 Hun gjør skjorter og selger dem, og belter leverer hun til kjøbmannen. 25 Kraft og verdighet er hennes klædebon, og hun ler av den kommende tid. 26 Hun oplater sin munn med visdom, og kjærlig formaning er på hennes tunge. 27 Hun holder øie med hvorledes det går til i hennes hus, og dovenskaps brød eter hun ikke. 28 Hennes sønner står op og priser henne lykkelig; hennes mann står op og roser henne: 29 Det finnes mange dyktige kvinner, men du overgår dem alle. 30 Ynde sviker, og skjønnhet forgår; en kvinne som frykter Herren, hun skal prises. 31 Gi henne av hennes arbeids frukt, og hennes gjerninger skal prise henne i byens porter.

1 Parole del re Lemuel.

Massime con le quali sua madre lo ammaestrò.

2 Che ti dirò, figlio mio? che ti dirò, figlio del mio grembo? che ti dirò, o figlio dei miei voti? 3 Non dare il tuo vigore alle donne, né i tuoi costumi a quelle che corrompono i re.

4 Non si addice ai re, o Lemuel, non si addice ai re bere del vino, né ai prìncipi desiderare bevande inebrianti: 5 che a volte, avendo bevuto, non dimentichino la legge e rinneghino i diritti di tutti gli afflitti. 6 Date della bevanda inebriante a chi sta per morire, e del vino a chi ha l’anima amareggiata; 7 affinché bevano, dimentichino la loro miseria e non si ricordino più dei loro travagli.

8 Apri la tua bocca in favore del muto, per sostenere la causa di tutti gli abbandonati; 9 apri la tua bocca, giudica con giustizia, fa’ giustizia al misero e al bisognoso.

10 Una donna forte e virtuosa chi la troverà? il suo pregio sorpassa di molto quello delle perle. 11 Il cuore del suo marito confida in lei, ed egli non mancherà mai di provviste. 12 Lei gli fa del bene, e non del male, tutti i giorni della sua vita. 13 Si procura della lana e del lino e lavora volentieri con le proprie mani. 14 È simile alle navi dei mercanti: fa venire il suo cibo da lontano. 15 Si alza quando ancora è notte, distribuisce il cibo alla famiglia e il compito alle sue donne di servizio. 16 Posa gli occhi sopra un campo e lo acquista; con il guadagno delle sue mani pianta una vigna. 17 Si cinge di forza i fianchi e fa robuste le sue braccia. 18 Si accorge che il suo lavoro rende bene; la sua lampada non si spegne la notte. 19 Mette la mano alla rocca, e le sue dita maneggiano il fuso. 20 Tende le palme al misero, e porge le mani al bisognoso. 21 Non teme la neve per la sua famiglia, perché tutta la sua famiglia è vestita di lana scarlatta. 22 Si fa dei tappeti, ha delle vesti di lino finissimo e di porpora. 23 Suo marito è rispettato alle porte, quando si siede fra gli anziani del paese. 24 Fa delle tuniche e le vende, e delle cinture che dà al mercante. 25 Forza e dignità sono il suo manto e non teme l’avvenire. 26 Apre la bocca con sapienza e ha sulla lingua insegnamenti di bontà. 27 Sorveglia l’andamento della sua casa e non mangia il pane di pigrizia. 28 I suoi figli si alzano e la proclamano beata, e suo marito la loda, dicendo: 29 "Molte donne si sono comportate da virtuose, ma tu le superi tutte!". 30 La grazia è ingannevole e la bellezza è cosa vana; ma la donna che teme l’Eterno è quella che sarà lodata. 31 Datele del frutto delle sue mani, e le sue opere la lodino alle porte!