1 Min sønn! Akt på min visdom, bøi ditt øre til min forstand, 2 så du kan gjemme kloke råd og dine leber bevare kunnskap! 3 For en fremmed kvinnes leber drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge;

4 men til sist er hun besk som malurt, hvass som et tveegget sverd. 5 Hennes føtter går nedover til døden; hennes skritt fører like til dødsriket. 6 På livets sti vil hun ikke vandre; hennes veier går hit og dit, uten at hun vet det. 7 Så hør nu på mig, mine barn, og vik ikke fra min munns ord! 8 La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær til døren på hennes hus, 9 forat du ikke skal gi andre din pryd og en grusom herre dine år, 10 forat ikke fremmede skal mettes av din eiendom, og frukten av din møie komme i en annen manns hus, 11 så du må stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort, 12 Og du må si: Hvorledes har jeg kunnet hate tukt, og hvorledes har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning, 13 så jeg ikke hørte på dem som lærte mig, og ikke bøide mitt øre til dem som veiledet mig! 14 Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i forsamlingen og menigheten.

15 Drikk av din egen brønn, drikk rinnende vann av din egen kilde!

16 Skulde vel dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker på torvene? 17 La dem være for dig alene og ikke for fremmede sammen med dig! 18 Din kilde være velsignet, gled dig i din ungdoms hustru! 19 Den elskelige hind og den yndefulle stengjet! Hennes barm kvege dig til enhver tid, av hennes kjærlighet være du alltid drukken! 20 Hvorfor, min sønn, skulde du da være drukken av attrå efter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm? 21 For en manns veier ligger åpne for Herrens øine, og Herren jevner alle hans stier. 22 Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han holdes fast i sin egen synds snarer.

23 Han må dø, fordi han ikke lot sig tukte, og for sin store dårskaps skyld tumler han og faller.

1 Figlio mio, sta’ attento alla mia sapienza, inclina l’orecchio alla mia intelligenza, 2 affinché tu conservi la riflessione, e le tue labbra ritengano la scienza. 3 Poiché le labbra dell’adultera stillano miele, e la sua bocca è più morbida dell’olio; 4 ma la fine cui conduce è amara come l’assenzio, è acuta come una spada a doppio taglio. 5 I suoi piedi scendono alla morte, i suoi passi portano al soggiorno dei morti. 6 Lungi dal prendere il sentiero della vita, le sue vie sono erranti, e non sa dove va. 7 Ora dunque, figlioli, ascoltatemi e non allontanatevi dalle parole della mia bocca. 8 Tieni lontana da lei la tua via e non ti accostare alla porta della sua casa, 9 per non dare ad altri il fiore della tua gioventù, e i tuoi anni al tiranno crudele; 10 perché degli stranieri non si sazino dei tuoi beni, e le tue fatiche non vadano in casa di altri; 11 perché tu non debba gemere quando verrà la tua fine, quando la tua carne e il tuo corpo saranno consumati, 12 e tu non dica: "Come ho fatto a odiare la correzione e come ha potuto il mio cuore disprezzare la riprensione? 13 come ho fatto a non ascoltare la voce di chi mi ammaestrava, e a non porgere l’orecchio a chi mi insegnava? 14 mancò poco che non mi trovassi immerso in ogni male, in mezzo al popolo e all’assemblea". 15 Bevi l’acqua della tua cisterna, l’acqua viva del tuo pozzo. 16 Le tue fonti devono forse spargersi al di fuori? e i tuoi ruscelli devono forse scorrere per le strade? 17 Siano solo per te, e non per degli stranieri con te. 18 Sia benedetta la tua fonte, e vivi felice con la sposa della tua gioventù. 19 Cerva d’amore, capriola di grazia, le sue carezze ti inebrino in ogni tempo, e sii sempre rapito nel suo amore. 20 Perché, figlio mio, ti dovresti invaghire di un’estranea, e dovresti abbracciare il seno della donna altrui? 21 Infatti le vie dell’uomo stanno davanti agli occhi dell’Eterno, il quale osserva tutti i suoi sentieri. 22 L’empio sarà preso nelle proprie iniquità, e tenuto stretto dalle funi del suo peccato. 23 Egli morirà per mancanza di correzione, andrà vacillando per la grandezza della sua follia.