1 Kvinners visdom bygger sitt hus, men dårskap river det ned med sine hender.

2 Den som vandrer i opriktighet, frykter Herren; men den som går krokveier, forakter ham.

3 I dårens munn er et ris for hans overmot, men de vises leber er deres vern.

4 Hvor det ingen okser er, der er krybben tom; men rikelig vinning kommer ved oksens kraft.

5 Trofast vidne lyver ikke, men den som taler løgn, er et falskt vidne.

6 Spotteren søker visdom, men finner den ikke; men for den forstandige er kunnskap lett å vinne.

7 Når du går fra en dåre, har du ikke funnet forstand på hans leber.

8 Den klokes visdom er at han forstår sin vei, men dårers dårskap er at de bedrar sig selv.

9 Dårer spottes av sitt eget skyldoffer, men blandt de opriktige råder Guds velbehag.

10 Hjertet kjenner sin egen bitre smerte, og i dets glede blander ingen fremmed sig.

11 De ugudeliges hus skal ødelegges, men de opriktiges telt skal blomstre.

12 Mangen vei tykkes en mann rett, men enden på det er dødens veier.

13 Endog under latter har hjertet smerte, og enden på gleden er sorg.

14 Av sin ferd skal den frafalne mettes, og en god mann holder sig borte fra ham.

15 Den enfoldige tror hvert ord, men den kloke akter på sine skritt.

16 Den vise frykter og holder sig fra det onde, men dåren er overmodig og trygg.

17 Den bråsinte gjør dårskap, og en svikefull mann blir hatet.

18 De enfoldige har fått dårskap i arv, men de kloke krones med kunnskap.

19 De onde må bøie sig for de gode, og de ugudelige ved den rettferdiges porter.

20 Endog av sin venn blir den fattige hatet; men de som elsker en rik, er mange.

21 Den som forakter sin næste, synder; men salig er den som ynkes over arminger.

22 Skal ikke de fare vill som tenker ut det som ondt er? Men miskunnhet og trofasthet times dem som optenker godt.

23 Ethvert møiefullt arbeid gir vinning, men tomt snakk fører bare til tap.

24 De vises rikdom er deres krone, men dårenes dårskap er og blir dårskap.

25 Et sanndru vidne frelser liv, men den som taler løgn, er full av svik.

26 Den som frykter Herren, har et sterkt vern, og for hans barn skal Herren være en tilflukt.

27 frykte Herren er en livsens kilde, så en slipper fra dødens snarer.

28 Meget folk er kongens ære, men mangel på folk er fyrstens fall.

29 Den langmodige har stor forstand, men den bråsinte viser stor dårskap.

30 Et saktmodig hjerte er legemets liv, men hissighet er råttenhet i benene.

31 Den som trykker en arming, håner hans skaper, men den som har medynk med den fattige, ærer skaperen.

32 Når ulykken rammer den ugudelige, kastes han over ende; men den rettferdige er frimodig i døden.

33 I den forstandiges hjerte holder visdommen sig stille, men i dårers indre gir den {den visdom de har, de. deres dårskap.} sig til kjenne.

34 Rettferdighet ophøier et folk, men synden er folkenes vanære.

35 En klok tjener vinner kongens yndest, men over en dårlig tjener kommer hans vrede.

1 La donna saggia costruisce la sua casa, ma la stolta l’abbatte con le proprie mani.

2 Chi cammina nella rettitudine teme l’Eterno, ma chi è pervertito nelle sue vie lo disprezza.

3 Nella bocca dello stolto germoglia la superbia, ma le labbra dei saggi sono la loro custodia.

4 Dove mancano i buoi il granaio è vuoto, ma l’abbondanza della raccolta sta nella forza del bue.

5 Il testimone fedele non mente, ma il testimone falso spaccia menzogne.

6 Il beffardo cerca la sapienza e non la trova, ma per l’uomo intelligente la scienza è cosa facile.

7 Vattene lontano dallo stolto; sulle sue labbra certo non hai trovato scienza.

8 La sapienza dell’uomo accorto sta nel discernere la propria strada, ma la follia degli stolti non è che inganno.

9 Gli insensati si burlano delle colpe commesse, ma il favore dell’Eterno sta fra gli uomini retti.

10 Il cuore conosce la propria amarezza e alla sua gioia non può prendere parte un estraneo.

11 La casa degli empi sarà distrutta, ma la tenda degli uomini retti fiorirà.

12 C’è una via che all’uomo sembra dritta, ma finisce per condurre alla morte.

13 Anche ridendo, il cuore può essere triste; e la gioia può finire in dolore.

14 Lo sviato di cuore avrà la ricompensa del suo modo di vivere, l’uomo onesto quella delle sue opere.

15 L’ingenuo crede tutto quello che si dice, ma l’uomo prudente bada ai suoi passi.

16 Il saggio teme ed evita il male, ma lo stolto è arrogante e presuntuoso.

17 Chi è pronto all’ira commette follie, e l’uomo pieno di malizia diventa odioso.

18 Gli sciocchi ereditano stoltezza, ma i prudenti si incoronano di scienza.

19 I malvagi si inchinano davanti ai buoni, e gli empi alle porte dei giusti.

20 Il povero è odiato anche dal suo compagno, ma gli amici del ricco sono molti.

21 Chi disprezza il prossimo pecca, ma beato chi ha pietà dei miseri!

22 Quelli che meditano il male non sono forse traviati? ma quelli che meditano il bene trovano grazia e fedeltà.

23 In ogni fatica c’è profitto, ma il chiacchierare conduce alla povertà.

24 La corona dei saggi è la loro ricchezza, ma la follia degli stolti non è che follia.

25 Il testimone veritiero salva delle vite, ma chi spaccia bugie non fa che ingannare.

26 C’è grande sicurezza nel timore dell’Eterno; egli sarà un rifugio per i figli di chi lo teme.

27 Il timore dell’Eterno è fonte di vita e fa evitare le insidie della morte.

28 La moltitudine del popolo è la gloria del re, ma la scarsezza dei sudditi è la rovina del principe.

29 Chi è lento all’ira ha un grande buon senso, ma chi è pronto ad andare in collera mostra la sua follia.

30 Un cuore calmo è la vita del corpo, ma l’invidia è la carie delle ossa.

31 Chi opprime il povero oltraggia colui che lo ha fatto, ma chi ha pietà del bisognoso, lo onora.

32 L’empio è travolto dalla sua sventura, ma il giusto spera anche nella morte.

33 La sapienza riposa nel cuore dell’uomo intelligente, ma in mezzo agli stolti si riconosce subito.

34 La giustizia innalza una nazione, ma il peccato è la vergogna dei popoli.

35 Il favore del re è per il servo prudente, ma la sua ira è per chi lo disonora.