1 And the Pharisees and some of the scribes, coming from Jerusalem, are gathered together to him,
2 and seeing some of his disciples eat bread with defiled, that is, unwashed, hands,
3 (for the Pharisees and all the Jews, unless they wash their hands diligently, do not eat, holding what has been delivered by the ancients;
4 and {on coming} from the market-place, unless they are washed, they do not eat; and there are many other things which they have received to hold, the washing of cups and vessels, and brazen utensils, and couches),
5 then the Pharisees and the scribes ask him, Why do thy disciples not walk according to what has been delivered by the ancients, but eat the bread with defiled hands?
6 But he answering said to them, Well did Esaias prophesy concerning you hypocrites, as it is written, This people honour me with their lips, but their heart is far away from me.
7 But in vain do they worship me, teaching {as their} teachings commandments of men.
8 {For}, leaving the commandment of God, ye hold what is delivered by men {to keep} -washings of vessels and cups, and many other such like things ye do.
9 And he said to them, Well do ye set aside the commandment of God, that ye may observe what is delivered by yourselves {to keep}.
10 For Moses said, Honour thy father and thy mother; and, he who speaks ill of father or mother, let him surely die.
11 But *ye* say, If a man say to his father or his mother, {It is} corban (that is, gift), whatsoever thou mightest have profit from me by... () But ye say, If a man shall say to his father or mother, {It is} Corban, that is to say, a gift, by whatsoever thou mightest be profited by me; {he shall be free}.
12 And ye no longer suffer him to do anything for his father or his mother;
13 making void the word of God by your traditional teaching which ye have delivered; and many such like things ye do.
14 And having called again the crowd, he said to them, Hear me, all {of you}, and understand:
15 There is nothing from outside a man entering into him which can defile him; but the things which go out from him, those it is which defile the man.
16 If any one have ears to hear, let him hear.
17 And when he went indoors from the crowd, his disciples asked him concerning the parable.
18 And he says to them, Are *ye* also thus unintelligent? Do ye not perceive that all that is outside entering into the man cannot defile him,
19 because it does not enter into his heart but into his belly, and goes out into the draught, purging all meats?
20 And he said, That which goes forth out of the man, that defiles the man.
21 For from within, out of the heart of men, go forth evil thoughts, adulteries, fornications, murders,
22 thefts, covetousness, wickednesses, deceit, licentiousness, a wicked eye, injurious language, haughtiness, folly;
23 all these wicked things go forth from within and defile the man.
24 And he rose up and went away thence into the borders of Tyre and Sidon; and having entered into a house he would not have any one know {it}, and he could not be hid.
25 But immediately a woman, whose little daughter had an unclean spirit, having heard of him, came and fell at his feet
26 (and the woman was a Greek, Syrophenician by race), and asked him that he would cast the demon out of her daughter.
27 But {Jesus} said to her, Suffer the children to be first filled; for it is not right to take the children's bread and cast it to the dogs.
28 But she answered and says to him, Yea, Lord; for even the dogs under the table eat of the children's crumbs.
29 And he said to her, Because of this word, go thy way, the demon is gone out of thy daughter.
30 And having gone away to her house she found the demon gone out, and her daughter lying on the bed.
31 And again having left the borders of Tyre and Sidon, he came to the sea of Galilee, through the midst of the coasts of Decapolis.
32 And they bring to him a deaf {man} who could not speak right, and they beseech him that he might lay his hand on him.
33 And having taken him away from the crowd apart, he put his fingers to his ears; and having spit, he touched his tongue;
34 and looking up to heaven he groaned, and says to him, Ephphatha, that is, Be opened.
35 And immediately his ears were opened, and the band of his tongue was loosed and he spoke right.
36 And he charged them that they should speak to no one {of it}. But so much the more *he* charged them, so much the more abundantly *they* proclaimed it;
37 and they were astonished above measure, saying, He does all things well; he makes both the deaf to hear, and the speechless to speak.
1 Og fariseerne og nogen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet sig om ham.
2 Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender;
3 fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt,
4 og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker.
5 Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender?
6 Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig;
7 men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.
8 I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt.
9 Og han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt.
10 For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø;
11 men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet,
12 så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor,
13 og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.
14 Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier!
15 Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.
16 Om nogen har ører å høre med, han høre!
17 Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse.
18 Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren?
19 Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset.
20 Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.
21 For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord,
22 hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand.
23 Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.
24 Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult;
25 men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter.
26 Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter.
27 Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder.
28 Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler.
29 Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter.
30 Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut.
31 Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet.
32 Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham.
33 Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge,
34 og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op!
35 Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent.
36 Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det.
37 Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.