1 Og det var en syk mann, Lasarus fra Betania, den by som Maria og hennes søster Marta bodde i.

2 Det var Maria som salvet Herren med salve og tørket hans føtter med sitt hår; det var hennes bror Lasarus som var syk.

3 Søstrene sendte da bud til ham og lot si: Herre! se, han som du elsker, er syk.

4 Da Jesus hørte det, sa han: Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, forat Guds Sønn skal bli æret ved den.

5 Men Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus.

6 Da han nu hørte at han var syk, blev han ennu to dager på det sted hvor han var;

7 da først sa han til disiplene: La oss dra til Judea igjen!

8 Disiplene sa til ham: Rabbi! nu nettop søkte jødene å stene dig, og du går atter dit?

9 Jesus svarte: Er det ikke tolv timer i en dag? Den som vandrer om dagen, støter sig ikke, fordi han ser denne verdens lys;

10 men den som vandrer om natten, han støter sig, fordi lyset ikke er i ham.

11 Dette talte han; og derefter sier han til dem: Lasarus, vår venn, er sovnet inn; men jeg går for å vekke ham.

12 Disiplene sa da til ham: Herre! er han sovnet inn, da blir han frisk igjen.

13 Jesus hadde talt om hans død; men de tenkte at han talte om almindelig søvn.

14 Da sa Jesus rent ut til dem: Lasarus er død,

15 og for eders skyld er jeg glad over at jeg ikke var der, forat I skal tro; men la oss gå til ham!

16 Tomas, det er tvilling, sa da til sine meddisipler: La oss gå med, forat vi kan dø sammen med ham!

17 Da nu Jesus kom, fant han at han allerede hadde ligget fire dager i graven.

18 Men Betania lå nær ved Jerusalem, omkring femten stadier derfra,

19 og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over deres bror.

20 Da nu Marta fikk høre at Jesus kom, gikk hun ham i møte; men Maria satt hjemme i huset.

21 Marta sa da til Jesus: Herre! hadde du vært her, da var min bror ikke død;

22 men også nu vet jeg at alt det du beder Gud om, vil Gud gi dig.

23 Jesus sier til henne: Din bror skal opstå.

24 Marta sier til ham: Jeg vet at han skal opstå i opstandelsen på den ytterste dag.

25 Jesus sa til henne: Jeg er opstandelsen og livet; den som tror på mig, om han enn dør, skal han dog leve,

26 og hver den som lever og tror på mig, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?

27 Hun sier til ham: Ja, Herre! jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.

28 Og da hun hadde sagt dette, gikk hun bort og kalte i stillhet på sin søster Maria og sa: Mesteren er her og kaller på dig.

29 Da hun hørte det, stod hun hastig op og gikk til ham;

30 men Jesus var ennu ikke kommet inn i byen, han var på det sted hvor Marta hadde møtt ham.

31 Da nu de jøder som var hos henne i huset og trøstet henne, så at Maria stod hastig op og gikk ut, fulgte de med henne; de tenkte at hun gikk bort til graven for å gråte der.

32 Da nu Maria kom dit hvor Jesus var, og så ham, falt hun ned for hans føtter og sa til ham: Herre! hadde du vært her, da var min bror ikke død.

33 Da nu Jesus så henne gråte, og så de jøder gråte som var kommet med henne, blev han oprørt i sin ånd og rystet og sa:

34 Hvor har I lagt ham? De sa til ham: Herre, kom og se!

35 Jesus gråt.

36 Jødene sa da: Se hvor han elsket ham!

37 Men nogen av dem sa: kunde ikke han som har åpnet den blindes øine, også ha gjort at denne ikke var død?

38 Jesus blev da atter oprørt i sin sjel, og kom til graven; det var en hule, og det lå en sten over den.

39 Jesus sier: Ta stenen bort! Marta, den dødes søster, sier til ham: Herre! han stinker allerede, for han har ligget fire dager.

40 Jesus sier til henne: Sa jeg dig ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?

41 De tok da stenen bort. Men Jesus løftet sine øine mot himmelen og sa: Fader! jeg takker dig fordi du har hørt mig.

42 Jeg visste jo at du alltid hører mig, men for folkets skyld som står omkring, sa jeg det, forat de skal tro at du har utsendt mig.

43 Og da han hadde sagt dette, ropte han med høi røst: Lasarus, kom ut!

44 Da kom den døde ut, bundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svededuk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå!

45 Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham;

46 men nogen av dem gikk avsted til fariseerne og sa dem hvad Jesus hadde gjort.

47 Yppersteprestene og fariseerne kalte da rådet sammen til møte og sa: Hvad skal vi gjøre? for dette menneske gjør mange tegn.

48 Lar vi ham holde ved således, da vil alle tro på ham, og romerne vil komme og ta både vårt sted og vårt folk.

49 Men en av dem, Kaifas, som var yppersteprest det år, sa til dem:

50 I forstår ingenting, heller ikke tenker I på at det er til gagn for eder at ett menneske dør for folket og ikke hele folket går til grunne.

51 Dette sa han ikke av sig selv, men da han var yppersteprest det år, spådde han at Jesus skulde dø for folket,

52 og ikke for folket alene, men for også å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.

53 Fra den dag av la de råd op om å slå ham ihjel.

54 Jesus gikk derfor ikke lenger åpenlyst omkring blandt jødene, men drog derfra til landet nær ved ørkenen, til en by som heter Efraim, og han blev der med sine disipler.

55 Men jødenes påske var nær, og mange drog før påsken fra landet op til Jerusalem for å rense sig.

56 De lette da efter Jesus, og talte sig imellem mens de stod i templet: Hvad tror I? kommer han slett ikke til høitiden?

57 Men yppersteprestene og fariseerne hadde påbudt at om nogen fikk vite hvor han var, skulde han melde det, så de kunde gripe ham.

1 Il y avait un homme malade, Lazare de Béthanie, village de Marie et de Marthe sa sœur.

2 Marie était celle qui oignit le Seigneur de parfum, et qui essuya ses pieds avec ses cheveux; et Lazare, son frère, était malade.

3 Ses sœurs donc envoyèrent dire à Jésus: Seigneur, celui que tu aimes est malade.

4 Jésus, ayant entendu cela, dit: Cette maladie n'est point à la mort, mais elle est pour la gloire de Dieu, afin que le Fils de Dieu en soit glorifié.

5 Or, Jésus chérissait Marthe, et sa sœur, et Lazare.

6 Néanmoins, quand il eut appris qu'il était malade, il demeura deux jours dans ce lieu où il était.

7 Puis il dit à ses disciples: Retournons en Judée.

8 Les disciples lui dirent: Maître, les Juifs cherchaient dernièrement à te lapider, et tu retournes de nouveau chez eux!

9 Jésus répondit: N'y a-t-il pas douze heures au jour? Si quelqu'un marche pendant le jour, il ne bronche point, parce qu'il voit la lumière de la disposition.

10 Mais s'il marche pendant la nuit, il bronche, parce qu'il n'a point de lumière.

11 Il parla ainsi, et après il leur dit: Lazare notre ami dort; mais je vais l'éveiller.

12 Ses disciples lui dirent: Seigneur, s'il dort, il sera guéri.

13 Or, Jésus avait parlé de la mort de Lazare; mais ils crurent qu'il parlait du repos du sommeil.

14 Alors Jésus leur dit ouvertement: Lazare est mort.

15 Et je me réjouis à cause de vous, de ce que je n'étais pas là, afin que vous croyiez; mais allons vers lui.

16 Thomas, appelé Didyme (le Jumeau), dit aux autres disciples: Allons, nous aussi, afin de mourir avec lui.

17 Jésus, étant arrivé, trouva Lazare dans le sépulcre déjà depuis quatre jours.

18 Or, Béthanie était environ à quinze stades de Jérusalem.

19 Et plusieurs Juifs étaient venus auprès de Marthe et de Marie, pour les consoler au sujet de leur frère.

20 Quand donc Marthe eut appris que Jésus venait, elle alla au-devant de lui; mais Marie demeurait assise à la maison.

21 Et Marthe dit à Jésus: Seigneur, si tu eusses été ici, mon frère ne serait pas mort;

22 Mais je sais que, maintenant même, tout ce que tu demanderas à Dieu, Dieu te l'accordera.

23 Jésus lui dit: Ton frère ressuscitera.

24 Marthe lui répondit: Je sais qu'il ressuscitera à la résurrection, au dernier jour.

25 Jésus lui dit: JE SUIS la résurrection et la vie; celui qui croit en moi vivra, quand même il serait mort.

26 Et celui qui vit et croit en moi, ne mourra jamais. Crois-tu cela?

27 Elle lui dit: Oui, Seigneur, je crois que tu es le Christ, le Fils de Dieu, qui devait venir parmi les disposés.

28 Quand elle eut dit cela, elle s'en alla et appela Marie, sa sœur, en secret, et lui dit: Le Maître est ici, et il t'appelle.

29 Celle-ci, l'ayant entendu, se leva promptement, et vint vers lui.

30 Or, Jésus n'était pas encore entré dans le village, mais il était dans le lieu où Marthe était venue au-devant de lui.

31 Alors les Juifs qui étaient avec Marie dans la maison, et qui la consolaient, voyant qu'elle s'était levée promptement, et qu'elle était sortie, la suivirent, en disant: Elle va au sépulcre, pour y pleurer.

32 Dès que Marie fut arrivée au lieu où était Jésus, et qu'elle le vit, elle se jeta à ses pieds et lui dit: Seigneur, si tu aurais été ici, mon frère ne serait pas mort.

33 Quand Jésus vit qu'elle pleurait, et que les Juifs venus avec elle pleuraient aussi, il frémit en son esprit, et fut ému;

34 Et il dit: Où l'avez-vous mis? Ils lui répondirent: Seigneur, viens et vois.

35 Et Jésus pleura.

36 Sur cela les Juifs disaient: Voyez comme il l'aimait.

37 Mais quelques-uns d'entre eux disaient: Lui qui a ouvert les yeux de l'aveugle, ne pouvait-il pas faire aussi que cet homme ne mourût pas?

38 Alors Jésus, frémissant de nouveau en lui-même, vint au sépulcre; c'était une grotte, et on avait mis une pierre dessus.

39 Jésus dit: Ôtez la pierre. Marthe, sœur du mort, lui dit: Seigneur, il sent déjà mauvais, car il est là depuis quatre jours.

40 Jésus lui répondit: Ne t'ai-je pas dit, que si tu crois, tu verras la gloire de Dieu?

41 Ils ôtèrent donc la pierre du lieu où le mort était couché. Et Jésus, élevant les yeux au ciel, dit: Père, je te rends grâces de ce que tu m'as exaucé.

42 Je savais que tu m'exauces toujours, mais je l'ai dit à cause de ce peuple, qui est autour de moi, afin qu'il croie que tu m'as envoyé.

43 Quand il eut dit cela, il cria à haute voix: Lazare, viens ici devant moi !

44 Et le mort sortit, les mains et les pieds liés de bandes, et le visage enveloppé d'un linge. Jésus leur dit: Déliez-le, et laissez-le aller.

45 Plusieurs donc d'entre les Juifs qui étaient venus voir Marie, et qui avaient vu ce que Jésus avait fait, crurent en lui.

46 Mais quelques-uns d'entre eux s'en allèrent vers les pharisiens, et leur rapportèrent ce que Jésus avait fait.

47 Alors les principaux sacrificateurs et les pharisiens assemblèrent le sanhédrin, et dirent: Que ferons-nous? car cet homme fait beaucoup de miracles.

48 Si nous le laissons faire, tout le monde croira en lui; et les Romains viendront, et ils détruiront et ce lieu et notre nation.

49 Mais Caïphe, l'un d'entre eux, qui était souverain sacrificateur de cette année-là, leur dit: Vous n'y comprenez rien;

50 Et vous ne considérez pas qu'il nous importe qu'un seul homme meure pour le peuple, et que toute la nation ne périsse pas.

51 Or, il ne dit pas cela de son propre mouvement, mais, étant souverain sacrificateur cette année-là, il prophétisa que Jésus devait mourir pour la nation;

52 Et non seulement pour la nation, mais aussi pour rassembler en un seul corps les enfants de Dieu dispersés.

53 Depuis ce jour-là donc ils délibérèrent afin de le faire mourir.

54 C'est pourquoi Jésus ne se montrait plus ouvertement parmi les Juifs, mais il s'en alla de là dans une contrée voisine du désert, à une ville appelée Éphraïm; et il y séjourna avec ses disciples.

55 Or, la Pâque des Juifs était proche, et beaucoup de gens du pays montèrent à Jérusalem avant la Pâque, pour se purifier.

56 Ils cherchaient donc Jésus, et se disaient les uns aux autres, se tenant dans le temple: Que vous en semble? ne viendra-t-il point à la fête?

57 Mais les principaux sacrificateurs et les pharisiens avaient donné l'ordre, que si quelqu'un savait où il était, il le déclarât, afin qu'on se saisît de lui.