1 Men Jesus gikk til Oljeberget.

2 Og tidlig om morgenen kom han atter til templet, og alt folket kom til ham, og han satte sig og lærte dem.

3 Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i hor, og de stilte henne frem for ham

4 og sa til ham: Mester! denne kvinne er grepet på fersk gjerning i hor.

5 I loven har Moses foreskrevet oss at slike kvinner skal stenes; hvad sier nu du?

6 Dette sa de for å friste ham, så de kunde få klagemål imot ham. Men Jesus bukket sig ned og skrev med fingeren på jorden.

7 Og da de blev ved å spørre, rettet han sig op og sa: Den av eder som er uten synd, han kaste den første sten på henne!

8 Og han bukket sig atter ned og skrev på jorden.

9 Men da de hørte det, gikk de ut, den ene efter den annen, de eldste først; og Jesus blev alene tilbake med kvinnen som stod der.

10 Da rettet Jesus sig op og sa til henne: Kvinne! hvor er de? Har ingen fordømt dig?

11 Hun sa: Nei, Herre! ingen. Da sa Jesus: Heller ikke jeg fordømmer dig; gå bort, og synd ikke mere!

12 Atter talte da Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys; den som følger mig, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.

13 Fariseerne sa da til ham: Du vidner om dig selv; ditt vidnesbyrd er ikke sant.

14 Jesus svarte og sa til dem: Om jeg også vidner om mig selv, er mitt vidnesbyrd sant; for jeg vet hvorfra jeg er kommet, og hvor jeg går hen; men I vet ikke hvorfra jeg kommer, eller hvor jeg går hen.

15 I dømmer efter kjødet; jeg dømmer ingen.

16 Men om jeg også dømmer, da er min dom rett; for jeg er ikke alene, men jeg og Faderen, som har sendt mig;

17 men også i eders lov står det skrevet at to menneskers vidnesbyrd er sant.

18 Jeg er den som vidner om mig, og Faderen, som har utsendt mig, vidner om mig.

19 De sa da til ham: Hvor er din Fader? Jesus svarte: I kjenner hverken mig eller min Fader; kjente I mig, da kjente I også min Fader.

20 Disse ord talte han ved tempelkisten, mens han lærte i templet, og ingen grep ham; for hans time var ennu ikke kommet.

21 Han sa da atter til dem: Jeg går bort, og I skal lete efter mig, og I skal dø i eders synd; dit jeg går, kan I ikke komme.

22 Jødene sa da: Han vil vel ikke drepe sig selv, siden han sier: Dit jeg går, kan I ikke komme?

23 Og han sa til dem: I er nedenfra, jeg er ovenfra; I er av denne verden, jeg er ikke av denne verden.

24 Derfor sa jeg til eder: I skal dø i eders synder; for tror I ikke at det er mig, da skal I dø i eders synder.

25 De sa da til ham: Hvem er du? Jesus sa til dem: Nettop det jeg sier eder.

26 Jeg har meget å si og å dømme om eder; men han som har sendt mig, er sanndru, og det jeg har hørt av ham, det taler jeg til verden.

27 De skjønte ikke at det var om Faderen han talte til dem.

28 Jesus sa da: Når I får ophøiet Menneskesønnen, da skal I skjønne at det er mig, og at jeg intet gjør av mig selv, men taler dette således som min Fader har lært mig.

29 Og han som har sendt mig, er med mig; han har ikke latt mig alene, fordi jeg alltid gjør det som er ham til behag.

30 Da han talte dette, trodde mange på ham.

31 Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler,

32 og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.

33 De svarte ham: Vi er av Abrahams ætt og har aldri vært nogens træler; hvorledes kan da du si: I skal bli fri?

34 Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Hver den som gjør synd, er syndens træl.

35 Men trælen blir ikke i huset til evig tid; sønnen blir der til evig tid.

36 Får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelig fri.

37 Jeg vet at I er av Abrahams ætt; men I står mig efter livet, fordi mitt ord ikke finner rum i eder.

38 Jeg taler det jeg har sett hos min Fader; så gjør også I det I har hørt av eders far.

39 De svarte ham: Vår far er Abraham! Jesus sier til dem: Var I Abrahams barn, da gjorde I Abrahams gjerninger;

40 men nu står I mig efter livet, et menneske som har sagt eder sannheten, som jeg har hørt av Gud; det gjorde ikke Abraham.

41 I gjør eders fars gjerninger. De sa til ham: Vi er ikke avlet i hor, vi har én far, Gud.

42 Jesus sa til dem: Var Gud eders far, da elsket I mig; for jeg er utgått fra Gud og kommer fra ham; for jeg er heller ikke kommet av mig selv, men han har utsendt mig.

43 Hvorfor skjønner I ikke min tale? Fordi I ikke tåler å høre mitt ord.

44 I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.

45 Men mig tror I ikke, fordi jeg sier eder sannheten.

46 Hvem av eder kan overbevise mig om synd? Men sier jeg sannhet, hvorfor tror I mig da ikke?

47 Den som er av Gud, hører Guds ord; derfor hører I ikke, fordi I ikke er av Gud.

48 Jødene svarte ham: Sier vi ikke med rette at du er en samaritan og er besatt?

49 Jesus svarte: Jeg er ikke besatt, men jeg ærer min Fader, og I vanærer mig.

50 Men jeg søker ikke min ære; det er en som søker den og dømmer.

51 Sannelig, sannelig sier jeg eder: Om nogen holder mitt ord, skal han aldri i evighet se døden.

52 Jødene sa til ham: Nu skjønner vi at du er besatt. Abraham er død, og profetene likeså, og du sier: Om nogen holder mitt ord, skal han aldri i evighet smake døden!

53 Du er da vel ikke større enn vår far Abraham, som døde? og profetene døde; hvem gjør du dig selv til?

54 Jesus svarte: Ærer jeg mig selv, da er min ære intet; det er min Fader som ærer mig, han som I sier er eders Gud.

55 Og I kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham; og om jeg sier at jeg ikke kjenner ham, da blir jeg en løgner som I. Men jeg kjenner ham og holder hans ord.

56 Abraham, eders far, frydet sig til å se min dag; og han så den og gledet sig.

57 Jødene sa da til ham: Du er ennu ikke femti år og har sett Abraham?

58 Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Før Abraham blev til, er jeg.

59 Da tok de stener op for å kaste på ham; men Jesus skjulte sig og gikk ut av templet.

1 Mais Jésus s'en alla sur la montagne des Oliviers.

2 A la pointe du jour il retourna au temple, et tout le peuple vint à lui; et s'étant assis, il les enseignait.

3 Alors les scribes et les pharisiens lui amenèrent une femme surprise en adultère, et l'ayant mise au milieu,

4 Ils lui dirent: Maître, cette femme a été surprise en flagrant délit d'adultère.

5 Or, Moïse nous a ordonné dans la loi, de lapider de telles personnes; toi donc qu'en dis-tu?

6 Ils disaient cela pour l'éprouver, afin de pouvoir l'accuser. Mais Jésus, s'étant baissé, écrivait avec le doigt sur la terre.

7 Et comme ils continuaient à l'interroger, il se releva et leur dit: Que celui de vous qui est sans péché, soit le premier à lui lancer une pierre.

8 Et s'étant de nouveau baissé, il écrivait sur la terre.

9 Quand ils entendirent cela, se sentant repris par leur conscience, ils sortirent l'un après l'autre, commençant depuis les plus âgés jusqu'aux derniers, et Jésus fut laissé seul avec la femme qui était là au milieu.

10 Alors Jésus s'étant relevé, et ne voyant personne que la femme, lui dit: Femme, où sont tes accusateurs? Personne ne t'a-t-il condamnée?

11 Elle dit: Personne, Seigneur. Jésus lui dit: Je ne te condamne pas non plus; va et ne pèche plus.

12 Jésus parla encore au peuple, et dit: JE SUIS la lumière des disposés; chacun d’eux qui me suit ne marchera point dans les ténèbres, mais il aura la lumière de la vie.

13 Les pharisiens lui dirent: Tu rends témoignage de toi-même; ton témoignage n'est pas véritable.

14 Jésus leur répondit: Quoique je rende témoignage de moi-même, mon témoignage est véritable, car je sais d'où je suis venu, et où je vais; mais vous, vous ne savez d'où je viens, ni où je vais.

15 Vous, vous jugez selon la chair; moi, je ne juge personne.

16 Et si je juge, mon jugement est digne de foi; car je ne suis pas seul, mais avec moi est le Père qui m'a envoyé.

17 Il est écrit dans votre loi que le témoignage de deux hommes est digne de foi.

18 C'est moi qui rends témoignage de moi-même; le Père qui m'a envoyé, rend aussi témoignage de moi.

19 Ils lui disaient donc: Où est ton Père? Jésus répondit: Vous ne connaissez ni moi, ni mon Père. Si vous me connaissiez, vous connaîtriez aussi mon Père.

20 Jésus dit ces paroles dans le lieu où était le trésor, enseignant dans le temple; et personne ne se saisit de lui, parce que son heure n'était pas encore venue.

21 Jésus leur dit encore: Je m'en vais, et vous me chercherez, et vous mourrez dans votre péché; car vous ne pouvez venir où je vais.

22 Les Juifs disaient donc: Se tuera-t-il lui-même, puisqu'il dit: Vous ne pouvez venir où je vais?

23 Et il leur dit: Vous êtes d'en bas; moi, JE SUIS celui d'en Haut. Vous êtes de cette disposition; moi, je ne suis pas de cette disposition.

24 C'est pourquoi je vous ai dit, que vous mourrez dans vos péchés; car si vous ne croyez pas que JE SUIS l'Éternel (JÉHOVAH), vous mourrez dans vos péchés.

25 Ils lui disaient donc: Toi, qui es-tu? Et Jésus leur dit: Ce que je vous dis, dès le commencement.

26 J'ai beaucoup de choses à dire de vous et à condamner en vous; mais celui qui m'a envoyé est véritable, et les choses que j'ai entendues de lui, je les dis parmi les disposés.

27 Ils ne comprirent point qu'il leur parlait du Père.

28 Et Jésus leur dit: Lorsque vous aurez élevé le Fils de l'homme, alors vous connaîtrez que JE SUIS, et que je ne fais rien de moi-même, mais que je dis les choses comme mon Père me les a enseignées.

29 Celui qui m'a envoyé est avec moi. Et le Père ne m'a point laissé seul, parce que je fais toujours ce qui lui est agréable.

30 Comme Jésus disait ces choses, plusieurs crurent en lui.

31 Jésus dit donc aux Juifs qui avaient cru en lui: Si vous demeurez dans ma Parole, vous êtes véritablement mes disciples.

32 Et vous connaîtrez la vérité, et la vérité vous affranchira.

33 Ils lui répondirent: Nous sommes la postérité d'Abraham, et nous n'avons jamais été esclaves de personne; comment donc dis-tu: Vous serez affranchis?

34 Jésus leur répondit: En vérité, en vérité je vous dis, que quiconque s'adonne au péché, est esclave du péché.

35 Or, l'esclave ne demeure pas toujours dans la maison; mais le Fils y demeure toujours.

36 Si donc le Fils vous affranchit, vous serez véritablement libres.

37 Je sais que vous êtes la postérité d'Abraham, mais vous cherchez à me faire mourir, parce que ma Parole ne trouve point d'accès en vous.

38 Je dis ce que j'ai vu chez mon Père; et vous aussi, vous faites ce que vous avez vu chez votre père.

39 Ils lui répondirent: Notre père est Abraham. Jésus leur dit: Si vous étiez enfants d'Abraham, vous feriez les oeuvres d'Abraham.

40 Mais maintenant vous cherchez à me faire mourir, moi, un homme qui vous ai dit la vérité que j'ai apprise de Dieu; Abraham n'a point fait cela.

41 Vous faites les oeuvres de votre père. Ils lui dirent donc: Nous ne sommes point issus de la fornication; nous avons un seul Père, c'est Dieu.

42 Jésus leur dit: Si Dieu était votre Père, vous m'aimeriez, parce que JE SUIS Dieu dévoilé; et je ne suis pas venu comme moi-même, mais comme un envoyé.

43 Pourquoi ne comprenez-vous point mon langage? C'est parce que vous ne pouvez écouter ma Parole.

44 Le père dont vous êtes issus, c'est l’accusateur (le diable), et vous voulez accomplir les désirs de votre père. Il a été meurtrier dès le commencement, et il n'a point persisté dans la vérité, parce qu'il n'y a pas de vérité en lui. Lorsqu'il dit le mensonge, il parle de son propre fonds; car il est menteur, et le père du mensonge.

45 Mais parce que je dis la vérité, vous ne me croyez point.

46 Qui de vous me convaincra de péché? Et si je dis la vérité, pourquoi ne me croyez-vous pas?

47 Celui qui est de Dieu, écoute les paroles de Dieu; c'est pourquoi vous ne les écoutez pas, parce que vous n'êtes point de Dieu.

48 Les Juifs lui répondirent: N'avons-nous pas raison de dire que tu es un Samaritain, et que tu as une contradiction?

49 Jésus répondit: Je n'ai point de contradiction, mais j'honore mon Père, et vous me déshonorez.

50 Je ne cherche point ma gloire, il y en a un qui la cherche, et qui juge.

51 En vérité, en vérité je vous dis, que si quelqu'un garde ma Parole, il ne verra jamais la mort.

52 Les Juifs lui dirent: Nous connaissons maintenant que tu as une contradiction; Abraham est mort et les prophètes aussi, et tu dis: Si quelqu'un garde ma parole, il ne verra jamais la mort.

53 Es-tu plus grand que notre père Abraham, qui est mort? Les prophètes aussi sont morts; qui prétends-tu être?

54 Jésus répondit: Si je me glorifie moi-même, ma gloire n'est rien; c'est mon Père qui me glorifie, lui, dont vous dites qu'il est votre Dieu.

55 Cependant, vous ne l'avez point connu; mais moi, je le connais; et si je disais que je ne le connais pas, je serais un menteur comme vous; mais je le connais et je garde sa Parole.

56 Abraham votre père a tressailli de joie de ce qu'il verrait mon jour; et il l'a vu, et il s'est réjoui.

57 Les Juifs lui dirent: Tu n'as pas encore cinquante ans, et tu as vu Abraham!

58 Jésus leur dit: En vérité, en vérité je vous le dis: Avant qu'Abraham fût, JE SUIS.

59 Alors ils prirent des pierres pour les jeter contre lui; mais Jésus se cacha et sortit du temple, passant au milieu d'eux, et ainsi il s'en alla.