1 Da han hadde fullendt sin tale for folkets ører, gikk han inn i Kapernaum.

2 Og en høvedsmann hadde en tjener som var syk og nær ved å dø, og han var ham meget kjær.

3 Da han nu hørte om Jesus, sendte han nogen av jødenes eldste til ham og bad ham at han vilde komme og helbrede hans tjener.

4 De kom da til Jesus, og bad ham inderlig og sa: Han er vel verd at du gjør dette for ham;

5 for han elsker vårt folk, og det er han som har bygget synagogen for oss.

6 Jesus gikk da med dem. Men da han ikke hadde langt igjen til huset, sendte høvedsmannen nogen venner til ham og lot si: Herre, umak dig ikke! for jeg er for ringe til at du skal gå inn under mitt tak;

7 derfor aktet jeg mig heller ikke verdig til å gå til dig; men si et ord, så blir min dreng helbredet!

8 For jeg er også en mann som står under overordnede, men har stridsmenn under mig igjen; og sier jeg til den ene: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det.

9 Men da Jesus hørte dette, undret han sig over ham, og han vendte sig om og sa til folket som fulgte ham: Jeg sier eder: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro.

10 Og da de som var utsendt, kom hjem igjen, fant de den syke tjener aldeles frisk.

11 Dagen derefter skjedde det at han drog til en by som heter Nain, og mange av hans disipler gikk med ham, og meget folk.

12 Da han nu kom nær til byens port, se, da blev en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke, og meget folk fra byen var med henne.

13 Og da Herren så henne, ynkedes han inderlig over henne og sa til henne: Gråt ikke!

14 Og han trådte til og rørte ved båren, og de som bar den, stod stille, og han sa: Du unge mann! jeg sier dig: Stå op!

15 Og den døde reiste sig op og begynte å tale; og han gav ham til hans mor.

16 Da kom det frykt over dem alle, og de priste Gud og sa: En stor profet er opreist blandt oss, og Gud har gjestet sitt folk.

17 Og dette ord kom ut om ham i hele Judea og i hele landet deromkring.

18 Og Johannes' disipler fortalte ham om alt dette. Da kalte Johannes to av sine disipler til sig,

19 og sendte dem til Herren og lot si: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

20 Mennene kom da til ham og sa: Døperen Johannes har sendt oss til dig og lar si: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

21 I den samme stund helbredet han mange for sykdommer og plager og onde ånder, og mange blinde gav han synet.

22 Og Jesus svarte og sa til dem: Gå bort og fortell Johannes det som I har sett og hørt: blinde ser, halte går, spedalske renses, døve hører, døde står op, og evangeliet forkynnes for fattige;

23 og salig er den som ikke tar anstøt av mig.

24 Da nu sendebudene fra Johannes var gått bort, begynte han å tale til folket om Johannes: Hvorfor var det I gikk ut i ørkenen? for å se et rør som svaier for vinden?

25 Eller hvorfor var det I gikk der ut? for å se et menneske klædd i fine klær? Se, de som går prektig klædd og lever i vellevnet, er i kongenes saler.

26 Eller hvorfor var det I gikk der ut? for å se en profet? Ja, jeg sier eder, endog mere enn en profet.

27 Det er ham det er skrevet om: Se, jeg sender mitt bud for ditt åsyn; han skal rydde din vei for dig.

28 Jeg sier eder: Større profet enn Johannes er ingen blandt dem som er født av kvinner; men den minste i Guds rike er større enn han.

29 Og alt folket som hørte ham, og tolderne, de gav Gud rett og lot sig døpe med Johannes' dåp;

30 men fariseerne og de lovkyndige gjorde Guds råd til intet for sig og lot sig ikke døpe av ham.

31 Hvem skal jeg da ligne denne slekts mennesker med, og hvem er de like?

32 De ligner små barn som sitter på torvet og roper til hverandre og sier: Vi blåste på fløite for eder, og I vilde ikke danse, vi sang sørgesanger, og I vilde ikke gråte.

33 For døperen Johannes er kommet; han hverken åt brød eller drakk vin, og I sier: Han er besatt!

34 Menneskesønnen er kommet; han eter og drikker, og I sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolderes og synderes venn!

35 Og visdommen er rettferdiggjort av alle sine barn.

36 Men en av fariseerne bad ham at han vilde ete hos ham; og han gikk inn i fariseerens hus og satte sig til bords.

37 Og se, det var en kvinne der i byen, som var en synderinne, og da hun fikk vite at han satt til bords i fariseerens hus, kom hun med en alabaster-krukke med salve

38 og stod bak ved hans føtter og gråt, og begynte å væte hans føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår og kysset hans føtter og salvet dem med salven.

39 Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, sa han ved sig selv: Var denne mann en profet, da visste han hvem og hvordan denne kvinne er som rører ved ham, at hun er en synderinne.

40 Og Jesus svarte og sa til ham: Simon! jeg har noget å si dig. Han sier: Mester, si frem!

41 En som lånte ut penger, hadde to skyldnere; den ene skyldte ham fem hundre penninger, og den andre femti;

42 da de ikke hadde noget å betale med, eftergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da elske ham mest?

43 Simon svarte: Jeg tenker: Den han eftergav mest. Da sa han til ham: Du dømte rett.

44 Og han vendte sig mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinne? Jeg kom inn i ditt hus, du gav mig ikke vann til mine føtter, men hun vætte mine føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår;

45 du gav mig ikke noget kyss, men hun holdt ikke op å kysse mine føtter fra den stund jeg kom inn;

46 du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med salve.

47 Derfor sier jeg dig: Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket meget; men den som lite forlates, elsker lite.

48 Og han sa til henne: Dine synder er dig forlatt.

49 Da begynte de som satt til bords med ham, å si ved sig selv: Hvem er denne mann, som endog forlater synder?

50 Men han sa til kvinnen: Din tro har frelst dig; gå bort i fred!

1 Après que Jésus eut achevé tous ces discours devant le peuple qui l'écoutait, il entra dans Capernaüm.

2 Or, le serviteur d'un centenier, auquel il était fort cher, étant malade, allait mourir.

3 Et le centenier ayant entendu parler de Jésus, envoya vers lui des anciens des Juifs, pour le prier de venir guérir son serviteur.

4 Ceux-ci étant donc venus vers Jésus, le prièrent instamment, disant: Il est digne que tu lui accordes cela; car il aime notre nation,

5 Et c'est lui qui nous a fait bâtir la synagogue.

6 Jésus donc s'en alla avec eux. Et comme déjà il n'était plus loin de la maison, le centenier envoya vers lui des amis, lui dire: Seigneur, ne t'incommode point, car je ne mérite pas que tu entres sous mon toit.

7 C'est pourquoi je ne me suis pas jugé digne moi-même d'aller vers toi; mais dis une parole, et mon serviteur sera guéri.

8 Car, quoique je sois un homme soumis à la puissance d'autrui, j'ai sous moi des soldats; et je dis à l'un: Va, et il va; et à l'autre: Viens, et il vient; et à mon serviteur: Fais ceci, et il le fait.

9 Jésus ayant entendu cela, admira le centenier et se tournant, il dit à la troupe qui le suivait: Je vous dis que je n'ai pas trouvé une si grande foi, même en Israël.

10 Et quand ceux qui avaient été envoyés furent de retour à la maison, ils trouvèrent le serviteur qui avait été malade, se portant bien.

11 Le jour suivant, Jésus allait à une ville appelée Naïn, et plusieurs de ses disciples et une grande troupe allaient avec lui.

12 Et comme il approchait de la porte de la ville, voici on portait en terre un mort, fils unique de sa mère, qui était veuve, et il y avait avec elle un grand nombre de gens de la ville.

13 Et le Seigneur l'ayant vue, fut touché de compassion pour elle, et lui dit: Ne pleure point.

14 Et s'étant approché, il toucha la civière, et ceux qui la portaient s'arrêtèrent; et il dit: Jeune homme, je te le dis, lève-toi.

15 Et le mort s'assit et commença à parler. Et Jésus le rendit à sa mère.

16 Et la crainte les saisit tous, et ils glorifièrent Dieu, en disant: Un grand prophète s'est élevé parmi nous, et Dieu a visité son peuple.

17 Et ce propos se répandit par toute la Judée, et dans tout le pays d'alentour.

18 Or, toutes ces choses furent rapportées à Jean par ses disciples.

19 Et Jean appela deux de ses disciples et les envoya vers Jésus, pour lui dire: Es-tu celui qui devait venir, ou devons-nous en attendre un autre?

20 Ces hommes donc, étant venus vers Jésus, lui dirent: Jean-Baptiste nous a envoyés vers toi, pour te dire: Es-tu celui qui devait venir, ou devons-nous en attendre un autre?

21 Or, à cette même heure, Jésus guérit plusieurs personnes de leurs maladies, de leurs infirmités et des malins esprits, et il rendit la vue à plusieurs aveugles.

22 Puis répondant, il leur dit: Allez, et rapportez à Jean ce que vous avez vu et entendu; que les aveugles recouvrent la vue, les boiteux marchent, les lépreux sont purifiés, les sourds entendent, les morts ressuscitent, l'évangile est annoncé aux pauvres,

23 Et heureux est celui qui ne se scandalise pas à mon sujet.

24 Ceux que Jean avait envoyés étant partis, Jésus se mit à dire au peuple au sujet de Jean: Qu'êtes-vous allés voir au désert? Un roseau agité du vent?

25 Mais qu'êtes-vous allés voir? Un homme vêtu d'habits précieux? Voilà, ceux qui sont magnifiquement vêtus, et qui vivent dans les délices, sont dans les maisons des rois.

26 Mais qu'êtes-vous allés voir? Un prophète? Oui, vous dis-je, et plus qu'un prophète.

27 C'est celui de qui il est écrit: Voici, j'envoie mon messager devant ta face, qui préparera le chemin devant toi.

28 Car je vous dis qu'entre ceux qui sont nés de femme, il n'y a point de prophète plus grand que Jean-Baptiste; et cependant, le plus petit dans le royaume de Dieu est plus grand que lui.

29 Et tout le peuple qui l'a entendu, et les péagers, ont justifié Dieu, ayant été consacrés dans l’engagement de Jean.

30 Mais les pharisiens et les docteurs de la loi, ne s'étant pas fait consacrés par lui, ont rejeté pour leur perte le dessein de Dieu.

31 Alors le Seigneur dit: A qui donc comparerai-je les hommes de cette génération, et à qui ressemblent-ils?

32 Ils ressemblent aux enfants assis dans la place publique, et qui crient les uns aux autres, et disent: Nous vous avons joué de la flûte, et vous n'avez point dansé, nous nous sommes lamentés, et vous n'avez point pleuré.

33 Car Jean-Baptiste est venu, ne mangeant point de pain, et ne buvant point de vin; et vous dites: Il a une contradiction.

34 Le Fils de l'homme est venu, mangeant et buvant; et vous dites: Voilà un glouton et un obsédé du vin, un ami des péagers et des gens de mauvaise vie.

35 Mais la sagesse a été justifiée par tous ses enfants.

36 Un pharisien ayant prié Jésus de manger chez lui, il entra dans la maison du pharisien, et se mit à table.

37 Et une femme de la ville, qui était de mauvaise vie, ayant su qu'il était à table dans la maison du pharisien, y apporta un vase d'albâtre, plein de parfum.

38 Et se tenant derrière, aux pieds de Jésus en pleurant, elle se mit à lui arroser les pieds de ses larmes, et elle les essuyait avec les cheveux de sa tête; elle lui baisait les pieds, et les oignait de parfum.

39 Le pharisien qui l'avait convié, voyant cela, dit en lui-même: Si cet homme était prophète, il saurait qui est cette femme qui le touche, et qu'elle est de mauvaise vie.

40 Alors Jésus, prenant la parole, lui dit: Simon, j'ai quelque chose à te dire. Et il lui répondit: Maître, dis-le.

41 Un créancier avait deux débiteurs, l'un devait cinq cents deniers, et l'autre cinquante.

42 Et comme ils n'avaient pas de quoi payer, il leur remit à tous deux leur dette. Dis-moi donc, lequel des deux l'aimera le plus?

43 Simon répondit: J'estime que c'est celui à qui il a le plus remis. Jésus lui dit: Tu as fort bien jugé.

44 Alors, se tournant vers la femme, il dit à Simon: Vois-tu cette femme? JE SUIS entré dans ta maison, et tu ne m'as point donné d'eau pour me laver les pieds; mais elle a arrosé mes pieds de larmes, et les a essuyés avec ses cheveux.

45 Tu ne m'as point donné de baiser; mais elle, depuis que JE SUIS entré, n'a cessé de me baiser les pieds.

46 Tu n'as pas oint ma tête d'huile; mais elle a oint mes pieds d'une huile odoriférante.

47 C'est pourquoi je te le dis, ses péchés, qui sont en grand nombre, lui ont été pardonnés; car elle a beaucoup aimé; mais celui à qui on pardonne peu, aime peu.

48 Puis il dit à la femme: Tes péchés te sont pardonnés.

49 Et ceux qui étaient à table avec lui se mirent à dire en eux-mêmes: Qui est celui-ci, qui même pardonne les péchés?

50 Mais il dit à la femme: Ta foi t'a sauvée; va-t'en en paix.