1 Og det skjedde derefter at han drog omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike, og de tolv var med ham,
2 og likeså nogen kvinner som var helbredet for onde ånder og sykdommer: Maria med tilnavnet Magdalena, som syv onde ånder var faret ut av,
3 og Johanna, som var gift med Kuzas, Herodes' foged, og Susanna og mange andre, som tjente dem med det de eide.
4 Da nu meget folk strømmet sammen, og de som bodde omkring i byene, drog ut til ham, sa han i en lignelse:
5 En såmann gikk ut for å så sin sæd, og da han sådde, falt noget ved veien; og det blev trådt ned, og himmelens fugler åt det op.
6 Og noget falt på stengrunn; og da det var vokset op, visnet det, fordi det ikke hadde væte.
7 Og noget falt midt iblandt torner; og tornene vokste op med og kvalte det.
8 Og noget falt i god jord; og det vokste op og bar frukt i hundre fold. Da han sa dette, ropte han: Den som har ører å høre med, han høre!
9 Men hans disipler spurte ham hvad denne lignelse skulde bety.
10 Han sa da: Eder er det gitt å få vite Guds rikes hemmeligheter; men de andre gis det i lignelser, forat de skal se og dog ikke se, og høre og dog ikke forstå.
11 Men dette er lignelsen: Sæden er Guds ord.
12 De ved veien er de som hører det; så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, forat de ikke skal tro og bli frelst.
13 De på stengrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det; men de har ikke rot; de tror til en tid, og i prøvelsens stund faller de fra.
14 Det som falt iblandt torner, det er de som hører, og mens de vandrer under bekymringer og rikdom og livets lyst, kveles de, og bærer ikke fullmoden frukt.
15 Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.
16 Men ingen som tender et lys, skjuler det med et kar eller setter det under en seng; han setter det i en stake, forat de som kommer inn, kan se lyset.
17 For det er ingen ting skjult som ikke skal bli åpenbar, og ingen ting dulgt som ikke skal bli kjent og komme for dagen.
18 Se derfor til hvorledes I hører! for den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han tykkes sig å ha.
19 Men hans mor og hans brødre kom til ham, og de kunde ikke nå frem til ham for folket.
20 Det blev da meldt ham: Din mor og dine brødre står utenfor og vil gjerne få se dig.
21 Men han svarte og sa til dem: Min mor og mine brødre er disse som hører Guds ord og gjør efter det.
22 Og det skjedde en av dagene at han gikk ut i en båt, og hans disipler med ham, og han sa til dem: La oss fare over til hin side av sjøen! Og de la fra land.
23 Men mens de seilte, sovnet han; og det fór en stormvind ned over sjøen, og båten fyltes, og de var i fare.
24 Da gikk de til ham og vekket ham op og sa: Mester! mester! vi går under! Men han stod op og truet vinden og bølgene; og de la sig, og det blev blikkstille.
25 Og han sa til dem: Hvor er eders tro? Men de blev forferdet og undret sig og sa til hverandre: Hvad er da dette for en, som endog byder vindene og vannet, og de er ham lydige?
26 Og de seilte frem til gergesenernes bygd, som er rett imot Galilea.
27 Da han var gått i land, møtte det ham en mann fra byen, som var besatt av onde ånder; han hadde ikke hatt klær på sig i lang tid, og han holdt sig ikke i hus, men i gravene.
28 Da han så Jesus, satte han i et skrik og falt ned for ham og sa med høi røst: Hvad har jeg med dig å gjøre, Jesus, du den høieste Guds Sønn? Jeg ber dig, pin mig ikke!
29 For han bød den urene ånd fare ut av mannen; i lange tider hadde den revet ham med sig, og han blev bundet med lenker og fotjern og holdt under vakt; og han sønderrev båndene og blev drevet av den onde ånd ut i ørkenene.
30 Men Jesus spurte ham: Hvad er ditt navn? Han svarte: Legion! For mange onde ånder var faret i ham.
31 Og de bad ham at han ikke vilde byde dem fare ned i avgrunnen.
32 Men det var på stedet en stor svinehjord, som gikk og beitet i fellet, og de bad ham at han vilde gi dem lov til å fare inn i dem; og han gav dem lov.
33 Så fór da de onde ånder ut av mannen og inn i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen og druknet.
34 Men da gjæterne så det som hadde hendt, tok de flukten, og fortalte det i byen og i bygden.
35 Folk kom da ut for å se hvad som hadde hendt, og de kom til Jesus, og fant mannen som de onde ånder var faret ut av, sittende påklædd og ved sans og samling ved Jesu føtter, og de blev forferdet.
36 Men de som hadde sett det, fortalte dem hvorledes den besatte var blitt frelst.
37 Og hele folkemengden i gergesenernes bygd bad ham dra bort fra dem; for det var en stor frykt over dem. Og han gikk i båten og vendte tilbake igjen.
38 Mannen som de onde ånder var faret ut av, bad om å få være med ham. Men han sendte ham fra sig og sa:
39 Gå hjem til ditt hus og fortell hvor store ting Gud har gjort imot dig! Og han gikk bort og kunngjorde over hele byen hvor store ting Jesus hadde gjort imot ham.
40 Men da Jesus kom tilbake, tok folket imot ham; for alle ventet på ham.
41 Og se, det kom en mann ved navn Jairus, som var forstander for synagogen, og han falt ned for Jesu føtter og bad ham komme inn i hans hus;
42 for han hadde en eneste datter, omkring tolv år gammel, og hun lå for døden. Da nu Jesus gikk avsted, trengte folket sig inn på ham;
43 og en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år og hadde kostet på læger alt det hun skulde leve av, og ikke kunnet bli helbredet av nogen,
44 hun trådte til bakfra og rørte ved det ytterste av hans klædebon, og straks stanset hennes blodsott.
45 Og Jesus sa: Hvem var det som rørte ved mig? Men da alle nektet, sa Peter og de som var med ham: Mester! Folket trykker og trenger dig jo!
46 Men Jesus sa: Det var nogen som rørte ved mig; for jeg kjente at en kraft gikk ut fra mig.
47 Da nu kvinnen så at det ikke var skjult det hun hadde gjort, kom hun skjelvende og falt ned for ham og fortalte ham, så hele folket hørte det, av hvad grunn hun rørte ved ham, og hvorledes hun straks blev helbredet.
48 Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst dig; gå bort i fred!
49 Mens han ennu taler, kommer en fra synagoge-forstanderen og sier til ham: Din datter er død; umak ikke mesteren!
50 Men da Jesus hørte det, svarte han ham: Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli frelst!
51 Da han nu kom inn i huset, lot han ingen gå inn med sig uten Peter og Johannes og Jakob og pikens far og mor.
52 Og alle gråt og jamret sig over henne; men han sa: Gråt ikke! hun er ikke død, hun sover.
53 Og de lo ham ut; for de visste at hun var død.
54 Men han tok henne ved hånden og ropte: Pike, stå op!
55 Da vendte hennes ånd tilbake, og hun stod straks op; og han bød at de skulde gi henne mat.
56 Og hennes foreldre blev forferdet; men han bød dem at de ikke skulde tale til nogen om det som var skjedd.
1 Ensuite, Jésus allait de ville en ville, et de village en village, prêchant et annonçant la bonne nouvelle de la Souveraineté de Dieu; et les douze étaient avec lui,
2 Ainsi que quelques femmes qui avaient été délivrées d'esprits malins et de maladies; savoir, Marie appelée Magdelène, de laquelle il était sorti sept contradictions;
3 Et Jeanne, femme de Chouza, intendant d'Hérode, et Suzanne, et plusieurs autres, qui l'assistaient de leurs biens.
4 Or, comme une grande foule de peuple s'assemblait, et que plusieurs venaient à lui de toutes les villes, il leur dit en parabole:
5 Un semeur sortit pour semer sa semence, et en semant, une partie du grain tomba le long du chemin, et elle fut foulée, et les oiseaux du ciel la mangèrent toute.
6 Et une autre partie tomba sur un endroit pierreux; et quand elle fut levée, elle sécha, parce qu'elle n'avait point d'humidité.
7 Et une autre partie tomba parmi les épines, et les épines levèrent avec le grain, et l'étouffèrent.
8 Et une autre partie tomba dans une bonne terre; et étant levée, elle rendit du fruit, cent pour un. En disant ces choses, il criait: Que celui qui a des oreilles pour entendre, comprenne!
9 Ses disciples lui demandèrent ce que signifiait cette parabole.
10 Et il répondit: Il vous a été donné de connaître les mystères du royaume de Dieu; mais il en est parlé aux autres en paraboles, de sorte qu'en voyant ils ne voient point, et qu'en entendant ils ne comprennent point.
11 Voici ce que cette parabole signifie.
12 La semence, c'est LA PAROLE DE DIEU; ceux qui la reçoivent le long du chemin sont ceux qui l'écoutent; mais le raisonnement contrarié vient, qui ôte cette Parole de leur cœur, de peur qu'en croyant, ils ne soient sauvés;
13 Ceux qui la reçoivent dans des endroits pierreux sont ceux qui ayant entendu la Parole, la reçoivent avec joie, mais ils n'ont point de racine, et ils ne croient que pour un temps; et quand la tentation survient, ils se retombent;
14 Et ce qui est tombé parmi les épines, ce sont ceux qui ont entendu la Parole; mais qui, s'en allant, la laissent étouffer par les inquiétudes, par les richesses et par les plaisirs de cette vie, de sorte qu'ils ne portent point de fruit qui vienne à maturité;
15 Mais ce qui est tombé dans une bonne terre, ce sont ceux qui, ayant entendu la Parole avec un cœur honnête et bon, la retiennent et portent du fruit avec persévérance.
16 Personne, après avoir allumé une lampe, ne la couvre d'un vaisseau, ni ne la met sous le canapé; mais il la met sur un lampadaire, afin que ceux qui entrent, voient la lumière.
17 Car il n'y a rien de secret qui ne doive être manifesté, ni rien de caché qui ne doive être connu et venir en évidence.
18 Prenez donc garde à la manière dont vous écoutez; car on donnera à celui qui a, mais pour celui qui n'a pas, on lui ôtera même ce qu'il croit avoir.
19 Alors sa mère et ses frères vinrent le trouver; mais ils ne pouvaient le rejoindre à cause de la foule.
20 Et on vint lui dire: Ta mère et tes frères sont là dehors, qui désirent te voir.
21 Mais il répondit: Ma mère et mes frères sont ceux qui écoutent la Parole de Dieu, et qui la mettent en pratique.
22 Il arriva un jour, qu'il entra dans une barque avec ses disciples, et il leur dit: Passons de l'autre côté du lac; et ils partirent.
23 Et comme ils voguaient, il s'endormit; et un vent violent s'éleva sur le lac, la barque s'emplissait, et ils étaient en danger.
24 Alors ils vinrent vers lui, et le réveillèrent, en disant: Maître, Maître, nous périssons. Mais lui, étant réveillé, parla avec autorité au vent et à la tempête, qui s'apaisèrent, et le calme se rétablit.
25 Alors il leur dit: Où est votre foi? Et eux, saisis de crainte et d'admiration, disaient entre eux: Qui donc est celui-ci, qui commande même aux vents et à l'eau, et ils lui obéissent.
26 Ils abordèrent ensuite au pays des Gadaréniens, qui est vis-à-vis de la Galilée.
27 Et quand Jésus fut descendu à terre, il vint au-devant de lui un homme de cette ville-là, qui était obsédé de contradictions depuis longtemps. Il ne portait point d'habits, et il ne demeurait point en aucune maison; mais dans les sépulcres.
28 Dès qu'il vit Jésus, il cria, et se jetant à ses pieds, il dit à haute voix: Qu'y a-t-il entre moi et toi, Jésus, Fils du Dieu très haut? Je te prie, ne me tourmente point.
29 Car Jésus commandait à l'esprit haineux de sortir de cet homme, dont il s'était saisi depuis longtemps; on le liait de chaînes et on le gardait avec des entraves, mais il rompait ses liens, et il était emporté par la contradiction dans la solitude.
30 Et Jésus lui demanda: Comment t'appelles-tu? Et il répondit: Légion; car plusieurs esprits de contradictions s'étaient introduits en lui.
31 Et ils le priaient de ne pas leur commander d'aller dans l'abîme.
32 Or, il y avait là un grand troupeau de pourceaux qui paissaient sur la montagne; et ils le priaient qu'il leur permît d'entrer parmi ces pourceaux, et il le leur permit.
33 Les esprits de contradictions étant donc sortis de cet homme, il entra parmi les pourceaux, et le troupeau se précipita de ce lieu escarpé dans le lac, et fut noyé.
34 Et ceux qui les paissaient, voyant ce qui était arrivé, s'enfuirent et le racontèrent dans la ville et à la campagne.
35 Alors les gens sortirent pour voir ce qui s'était passé; et étant venus vers Jésus, ils trouvèrent l'homme duquel les contradictions étaient sorties, assis aux pieds de Jésus, habillé et dans son bon sens; et ils furent saisis de frayeur.
36 Et ceux qui avaient vu ces choses leur racontèrent comment il fut dominé par des contradictions et avait été délivré.
37 Et tous ceux du pays des Gadaréniens le prièrent de se retirer de chez eux; car ils étaient saisis d'une grande crainte. Il entra donc dans la barque pour s'en retourner.
38 Et l'homme duquel les contradictions étaient sortis, le priait de lui permettre d'être avec lui; mais Jésus le renvoya, en disant:
39 Retourne dans ta maison, et raconte les grandes choses que Dieu t'a faites. Il s'en alla donc, publiant par toute la ville tout ce que Jésus avait fait en sa faveur.
40 Quand Jésus fut de retour, il fut reçu par une grande multitude; car tous l'attendaient.
41 Et voici un homme nommé Jaïrus, qui était chef de la synagogue, vint, et se jetant aux pieds de Jésus, le pria de venir dans sa maison;
42 Parce qu'il avait une fille unique, d'environ douze ans, qui se mourait. Et comme Jésus y allait, il était pressé par la foule.
43 Alors une femme, qui avait une perte de sang depuis douze ans, et qui avait dépensé tout son bien en médecins, sans avoir pu être guérie par aucun,
44 S'approchant de lui par-derrière, toucha le bord de son vêtement; et à l'instant, sa perte de sang s'arrêta.
45 Et Jésus dit: Qui m'a touché? Et comme tous le niaient, Pierre et ceux qui étaient avec lui, dirent: Maître, la foule t'environne et te presse; et tu dis: Qui m'a touché?
46 Mais Jésus dit: Quelqu'un m'a touché; car j'ai senti qu'une vertu est sortie de moi.
47 Cette femme voyant que cela ne lui avait point été caché, vint toute tremblante, et se jetant à ses pieds, elle déclara, devant tout le peuple, pour quel sujet elle l'avait touché, et comment elle avait été guérie à l'instant.
48 Et Jésus lui dit: Ma fille, rassure-toi, ta foi t'a guérie; va-t'en en paix.
49 Comme il parlait encore, quelqu'un vint de chez le chef de la synagogue, qui lui dit: Ta fille est morte; ne fatigue pas le Maître.
50 Mais Jésus, l'ayant entendu, dit à Jaïrus: Ne crains point; crois seulement, et elle sera guérie.
51 Et quand il fut arrivé dans la maison, il ne laissa entrer personne que Pierre, Jacques et Jean, et le père et la mère de la fille.
52 Et tous pleuraient et se lamentaient à cause d'elle; mais il dit: Ne pleurez point; elle n'est pas morte, mais elle dort.
53 Et ils se moquaient de lui, sachant qu'elle était morte.
54 Mais, les ayant tous fait sortir, il la prit par la main, et il cria: Enfant, lève-toi.
55 Et son esprit revint; elle se leva à l'instant, et il commanda qu'on lui donnât à manger.
56 Et ses parents furent tout étonnés; mais il leur défendit de dire à personne ce qui était arrivé.