1 I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike?

2 Og han kalte et lite barn til sig og stilte det midt iblandt dem

3 og sa: Sannelig sier jeg eder: Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.

4 Derfor, den som gjør sig liten som dette barn, han er den største i himlenes rike;

5 og den som tar imot ett sådant barn for mitt navns skyld, tar imot mig;

6 men den som forfører en av disse små som tror på mig, for ham var det bedre at det var hengt en kvernsten om hans hals og han var nedsenket i havets dyp.

7 Ve verden for forførelser! for forførelser må komme; men ve det menneske som forførelsen kommer fra!

8 Men om din hånd eller din fot frister dig, da hugg den av og kast den fra dig! det er bedre for dig å gå halt eller vanfør inn til livet enn å ha to hender eller to føtter og bli kastet i den evige ild.

9 Og om ditt øie frister dig, da riv det ut og kast det fra dig! det er bedre for dig å gå enøiet inn til livet enn å ha to øine og bli kastet i helvedes ild.

10 Se til at I ikke forakter en av disse små! for jeg sier eder at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Faders åsyn.

11 For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.

12 Hvad tykkes eder? om et menneske har hundre får, og ett av dem forviller sig, forlater han da ikke de ni og nitti i fjellet og går bort og leter efter det som har forvillet sig?

13 Og hender det at han finner det, sannelig sier jeg eder: Han gleder sig mere over det enn over de ni og nitti som ikke har forvillet sig.

14 Således er det ikke eders himmelske Faders vilje at en eneste av disse små skal fortapes.

15 Men om din bror synder mot dig, da gå bort og irettesett ham i enrum! hører han på dig, da har du vunnet din bror;

16 men vil han ikke høre, da ta ennu en eller to med dig, forat enhver sak skal stå fast ved to eller tre vidners ord.

17 Men hører han ikke på dem, da si det til menigheten! men hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for dig som en hedning og en tolder.

18 Sannelig sier jeg eder: Alt det I binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det I løser på jorden, skal være løst i himmelen.

19 Atter sier jeg eder: Alt det to av eder på jorden blir enige om å bede om, det skal gis dem av min Fader i himmelen.

20 For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblandt dem.

21 Da gikk Peter til ham og sa: Herre! hvor ofte skal min bror synde mot mig og jeg tilgi ham det? så meget som syv ganger?

22 Jesus sa til ham: Jeg sier dig: Ikke syv ganger, men sytti ganger syv ganger.

23 Derfor er himlenes rike å ligne med en konge som vilde holde regnskap med sine tjenere.

24 Men da han begynte på opgjøret, blev en ført frem for ham, som skyldte ti tusen talenter.

25 Men da han ikke hadde noget å betale med, bød hans herre at han skulde selges, han og hans hustru og barn og alt det han hadde, og at der skulde betales.

26 Da falt denne tjener ned for ham og sa: Vær langmodig med mig, så skal jeg betale dig alt sammen!

27 Da ynkedes denne tjeners herre inderlig over ham, og lot ham løs og eftergav ham gjelden.

28 Men da denne tjener gikk ut, traff han en av sine medtjenere som skyldte ham hundre penninger, og han tok fatt på ham og holdt på å kvele ham og sa: Betal det du skylder!

29 Da falt hans medtjener ned og bad ham og sa: Vær langmodig med mig, så skal jeg betale dig!

30 Men han vilde ikke; han gikk bort og kastet ham i fengsel, til han betalte det han var skyldig.

31 Men da hans medtjenere så hvad som skjedde, blev de meget bedrøvet, og de kom og fortalte sin herre alt det som var skjedd.

32 Da kalte hans herre ham for sig og sa til ham: Du onde tjener! all din gjeld eftergav jeg dig, fordi du bad mig;

33 burde ikke også du forbarme dig over din medtjener, likesom jeg forbarmet mig over dig?

34 Og hans herre blev vred, og overgav ham til dem som piner, inntil han betalte alt det han var ham skyldig.

35 Således skal også min himmelske Fader gjøre med eder om ikke enhver av eder av hjertet tilgir sin bror.

1 A cette heure-là, les disciples vinrent à Jésus, et lui dirent: Qui est le plus grand dans le royaume des cieux?

2 Et Jésus, ayant fait venir un enfant, le mit au milieu d'eux,

3 Et dit: Je vous le dis en vérité, si vous ne vous convertissez, et si vous ne devenez comme des enfants, vous n'entrerez point dans le royaume des cieux.

4 C'est pourquoi, quiconque s'abaissera, comme cet enfant, celui-là est le plus grand dans le royaume des cieux.

5 Et quiconque reçoit un tel enfant en mon nom, me reçoit.

6 Mais si quelqu'un scandalise un de ces petits qui croient en moi, il vaudrait mieux pour lui qu'on lui attachât une meule au cou, et qu'on le jetât au fond de la mer.

7 Malheur au monde à cause des scandales; il est nécessaire, il est vrai, qu'il arrive des scandales; mais malheur à l'homme par qui le scandale arrive!

8 Mais si ta main ou ton pied te font tomber dans le péché, coupe-les, et jette-les loin de toi; car il vaut mieux que tu entres boiteux ou manchot dans la vie, que d'avoir deux pieds ou deux mains, et d'être jeté dans le feu éternel.

9 Et si ton oeil te fait tomber dans le péché, arrache-le, et jette-le loin de toi; car il vaut mieux que tu entres dans la vie n'ayant qu'un oeil, que d'avoir deux yeux, et d'être jeté dans l’angoisse du feu méprisant.

10 Prenez garde de ne mépriser aucun de ces petits; car je vous dis que dans les cieux leurs anges voient sans cesse la face de mon Père qui est aux cieux.

11 Car le Fils de l'homme est venu pour sauver ce qui était perdu.

12 Que vous en semble? Si un homme a cent brebis, et qu'il y en ait une égarée, ne laisse-t-il pas les quatre-vingt-dix-neuf sur les montagnes, pour s'en aller chercher celle qui s'est égarée?

13 Et s'il arrive qu'il la trouve, je vous dis en vérité qu'il en a plus de joie, que des quatre-vingt-dix-neuf qui ne se sont point égarées.

14 Ainsi la volonté de votre Père qui est aux cieux n'est pas qu'un seul de ces petits se perde.

15 Si ton frère a péché contre toi, va et reprends-le entre toi et lui seul; s'il t'écoute, tu as gagné ton frère.

16 Mais s'il ne t'écoute pas, prends avec toi encore une ou deux personnes, afin que tout soit réglé sur la parole de deux ou de trois témoins.

17 Mais s'il ne veut pas les écouter, proclame-lui l'Appel à Renaître; et s'il refuse d'entendre l'Appel à Renaître, regarde-le comme un païen et un péager.

18 Je vous dis en vérité que tout ce que vous aurez lié sur la terre, sera lié dans le ciel; et tout ce que vous aurez délié sur la terre, sera délié dans le ciel.

19 Je vous dis encore, que si deux d'entre vous s'accordent sur la terre à demander quoi que ce soit, ils l'obtiendront de mon Père qui est aux cieux.

20 Car où il y a deux ou trois personnes assemblées en mon nom, JE SUIS là au milieu d'elles.

21 Alors Pierre, s'étant approché, lui dit: Seigneur, combien de fois pardonnerai-je à mon frère, lorsqu'il péchera contre moi?

22 Sera-ce jusqu'à sept fois? Jésus lui répondit: Je ne te dis pas jusqu'à sept fois, mais jusqu'à septante fois sept fois.

23 C'est pourquoi le royaume des cieux est semblable à un roi qui voulut faire l'inventaire avec ses serviteurs.

24 Quand il eut commencé de compter, on lui en amena un qui lui devait dix mille talents;

25 Et parce qu'il n'avait pas de quoi payer, son maître commanda qu'il fût vendu, lui, sa femme et ses enfants, et tout ce qu'il avait, afin que la dette fût payée.

26 Et ce serviteur, se jetant à terre, le suppliait, en disant: Seigneur, aie patience envers moi, et je te payerai tout.

27 Alors le maître de ce serviteur, ému de compassion, le laissa aller, et lui remit la dette.

28 Mais ce serviteur, étant sorti, rencontra un de ses compagnons de service, qui lui devait cent deniers, et, l'ayant saisi, il l'étranglait, en disant: Paye-moi ce que tu me dois.

29 Et son compagnon de service, se jetant à ses pieds, le suppliait, en disant: Aie patience envers moi, et je te payerai tout.

30 Mais lui ne le voulut point, et, s'en étant allé, le fit jeter en prison, jusqu'à ce qu'il eût payé la dette.

31 Ses compagnons de service, voyant ce qui s'était passé, en furent fort attristés; et ils vinrent rapporter à leur maître tout ce qui était arrivé.

32 Alors son maître le fit venir et lui dit: Méchant serviteur, je t'avais remis toute cette dette, parce que tu m'en avais prié;

33 Ne te fallait-il pas aussi avoir pitié de ton compagnon de service, comme j'avais eu pitié de toi?

34 Et son maître, étant irrité, le livra aux bourreaux, jusqu'à ce qu'il eût payé tout ce qu'il lui devait.

35 C'est ainsi que vous fera mon Père céleste, si vous ne pardonnez pas, chacun de vous, de tout son cœur, à son frère ses fautes.