1 Og Jesus tok atter til orde og talte til dem i lignelser og sa:
2 Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn.
3 Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de vilde ikke komme.
4 Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet!
5 Men de brydde sig ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin aker, den annen til sitt kjøbmannskap;
6 og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem ihjel.
7 Men kongen blev harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by.
8 Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd;
9 gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner!
10 Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset blev fullt av gjester.
11 Da nu kongen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklædning på.
12 Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde.
13 Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.
14 For mange er kalt, men få er utvalgt.
15 Da gikk fariseerne bort og holdt råd om hvorledes de kunde fange ham i ord.
16 Og de sendte sine disipler avsted til ham sammen med herodianerne og lot dem si: Mester! vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet, og ikke bryr dig om nogen, for du gjør ikke forskjell på folk;
17 Si oss da: Hvad tykkes dig? er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?
18 Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister I mig, hyklere?
19 Vis mig skattens mynt! De rakte ham da en penning.
20 Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette?
21 De sier til ham: Keiserens. Da sier han til dem: Gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!
22 Og da de hørte det, undret de sig, og forlot ham og gikk bort.
23 Samme dag kom nogen sadduseere til ham, de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:
24 Mester! Moses har sagt: Når en mann dør og ikke har barn, da skal hans bror gifte sig med hans hustru og opreise sin bror avkom.
25 Nu var det hos oss syv brødre; og den første giftet sig og døde, og da han ikke hadde avkom, efterlot han sin hustru til broren.
26 Likeså den annen og den tredje, like til den syvende.
27 Men sist av alle døde kvinnen.
28 Men i opstandelsen, hvem av de syv skal da få henne til hustru? for de har jo hatt henne alle sammen.
29 Men Jesus svarte og sa til dem: I farer vill fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft.
30 For i opstandelsen hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som Guds engler i himmelen.
31 Men om de dødes opstandelse, har I da ikke lest hvad som er sagt eder om den av Gud, som sier:
32 Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud? Han er ikke de dødes Gud, men de levendes.
33 Og da folket hørte det, var de slått av forundring over hans lære.
34 Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på sadduseerne, kom de sammen;
35 og en av dem, en lovkyndig, spurte for å friste ham:
36 Mester! hvilket bud er det største i loven?
37 Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu.
38 Dette er det største og første bud.
39 Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din næste som dig selv.
40 På disse to bud hviler hele loven og profetene.
41 Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem:
42 Hvad tykkes eder om Messias? hvis sønn er han? De sier til ham: Davids.
43 Han sier til dem: Hvorledes kan da David i Ånden kalle ham herre, når han sier:
44 Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter!
45 Kaller nu David ham herre, hvorledes kan han da være hans sønn?
46 Og ingen kunde svare ham et ord, og heller ikke vågde nogen å spørre ham mere fra den dag.
1 Jésus, prenant la parole, continua à leur parler en paraboles et dit:
2 Le royaume des cieux est semblable à un roi qui fit les noces de son fils.
3 Et il envoya ses serviteurs pour appeler ceux qui avaient été invités aux noces; mais ils ne voulurent point venir.
4 Il envoya encore d'autres serviteurs avec cet ordre: Dites à ceux qui ont été invités: J'ai préparé mon repas; mes taureaux et mes bêtes grasses sont tués, et tout est prêt; venez aux noces.
5 Mais eux, n'en tenant compte, s'en allèrent, l'un à sa ferme, et l'autre à son commerce.
6 Et les autres prirent ses serviteurs, et les maltraitèrent, et les tuèrent.
7 Le roi, l'ayant appris, se mit en colère; et ayant envoyé ses troupes, il fit périr ces meurtriers et brûla leur ville.
8 Alors il dit à ses serviteurs: Les noces sont bien prêtes, mais ceux qui étaient invités n'en étaient pas dignes.
9 Allez donc dans les carrefours des chemins, et invitez aux noces tous ceux que vous trouverez.
10 Et ses serviteurs, étant allés dans les chemins, rassemblèrent tous ceux qu'ils trouvèrent, tant mauvais que bons, en sorte que la salle des noces fut remplie de gens qui étaient à table.
11 Et le roi, étant entré pour voir ceux qui étaient à table, aperçut un homme qui n'était pas vêtu d'un vêtement de noces.
12 Et il lui dit: Mon ami, comment es-tu entré ici sans avoir un habit de noces? Et il eut la bouche fermée.
13 Alors le roi dit aux serviteurs: Liez-le pieds et mains, emportez-le, et jetez le dans les ténèbres de dehors; là seront les pleurs et les grincements de dents.
14 Car il y a beaucoup d'appelés, mais peu d'élus.
15 Alors les pharisiens, s'étant retirés, consultèrent pour le mélanger dans ses discours.
16 Et ils lui envoyèrent de leurs disciples, avec des hérodiens, qui lui dirent: Maître, nous savons que tu es sincère, et que tu enseignes la voie de Dieu selon la vérité, sans avoir égard à qui que ce soit; car tu ne regardes point à l'apparence des hommes.
17 Dis-nous donc ce qu'il te semble de ceci: Est-il permis de payer le tribut à César, ou non?
18 Mais Jésus, connaissant leur malice, répondit: Hypocrites, pourquoi me tentez-vous?
19 Montrez-moi la monnaie du tribut. Et ils lui présentèrent un denier qu'il ne toucha point.
20 Et il leur dit: De qui est cette image et cette inscription?
21 Ils lui dirent: De César. Alors il leur dit: Rendez donc à César ladésignation qui est à César, et à Dieu la désignation qui est à Dieu.
22 Et ayant entendu cette réponse, ils l'admirèrent; et le laissant, ils s'en allèrent.
23 Ce jour-là les sadducéens, qui disent qu'il n'y a point de résurrection, vinrent à Jésus, et lui firent cette question:
24 Maître, Moïse a dit: Si quelqu'un meurt sans enfants, son frère épousera sa veuve, et suscitera lignée à son frère.
25 Or, il y avait parmi nous sept frères, dont le premier, s'étant marié, mourut; et n'ayant point eu d'enfants, il laissa sa femme à son frère.
26 De même aussi le second, puis le troisième, jusqu'au septième.
27 Or, après eux tous, la femme aussi mourut.
28 Duquel donc des sept sera-t-elle femme à la résurrection, car tous les sept l'ont eue?
29 Mais Jésus, répondant, leur dit: Vous êtes dans l'erreur, parce que vous ne comprenez pas les Écritures, ni quelle est la puissance de Dieu.
30 Car à la résurrection les hommes ne prendront point de femmes, ni les femmes de maris; mais ils seront comme les anges de Dieu dans le ciel.
31 Et, quant à la résurrection des morts, n'avez-vous point lu ce que Dieu vous a dit:
32 JE SUIS le Dieu d'Abraham, le Dieu d'Isaac et le Dieu de Jacob. Dieu n'est pas le Dieu des morts, mais des vivants.
33 Et le peuple entendant cela, admirait sa doctrine.
34 Les pharisiens, ayant appris qu'il avait fermé la bouche aux sadducéens, s'assemblèrent.
35 Et l'un d'eux, docteur de la loi, l'interrogea pour l'éprouver, et lui dit:
36 Maître, quel est le grand commandement de la loi?
37 Jésus lui dit: Tu aimeras le Seigneur ton Dieu de tout ton cœur, de toute ton âme et de toute ta pensée.
38 C'est là le premier et le grand commandement.
39 Et voici le second qui lui est semblable: Tu aimeras ton prochain comme s'il serait toi-même.
40 De ces deux commandements dépendent toute la loi et les prophètes.
41 Et les pharisiens étant assemblés, Jésus les interrogea,
42 Et leur dit: Que vous semble-t-il du Christ? De qui est-il fils? Ils lui répondirent: De David.
43 Et il leur dit: Comment donc David l'appelle-t-il Seigneur par l'Esprit, en disant:
44 Le Seigneur a dit à mon Seigneur: Assieds-toi à ma droite, jusqu'à ce que j'aie fait de tes ennemis le soutient de tes pieds?
45 Si donc David l'appelle son Seigneur, comment est-il son fils?
46 Et personne ne put lui répondre un mot; et depuis ce jour-là personne n'osa plus l'interroger.