1 Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme;
2 Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet I ikke hvad Skriften sier på det sted om Elias, hvorledes han treder frem for Gud mot Israel:
3 Herre! dine profeter drepte de, dine alter rev de ned, og jeg blev alene tilbake, og de står mig efter livet.
4 Men hvad sier Guds svar til ham? Jeg har levnet mig syv tusen menn som ikke har bøiet kne for Ba'al.
5 Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake efter nådens utvelgelse;
6 men er det av nåde, da er det ikke mere av gjerninger, ellers blir nåden ikke mere nåde.
7 Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke nådd; men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet,
8 som skrevet er: Gud gav dem en treghets ånd, øine til ikke å se med og ører til ikke å høre med, inntil den dag idag.
9 Og David sier: La deres bord bli dem til en strikke og en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem!
10 la deres øine bli formørket, så de ikke ser, og bøi alltid deres rygg!
11 Jeg sier altså: Har de da snublet for å falle? Langt derifra! men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene, forat dette skal vekke dem til nidkjærhet;
12 men er deres fall en rikdom for verden, og er tapet av dem en rikdom for hedninger, hvor meget mere da deres fylde!
13 For til eder taler jeg, I hedninger! Så sant som jeg er hedningenes apostel, priser jeg mitt embede,
14 om jeg bare kunde vekke mine kjødelige frender til nidkjærhet og få frelst nogen av dem.
15 For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hvad annet vil da deres antagelse bli enn liv av døde?
16 Men er førstegrøden hellig, da er deigen det også, og er roten hellig, da er grenene det også.
17 Om nu allikevel nogen av grenene blev avbrutt, og du som var en vill oljekvist, blev innpodet iblandt dem og fikk del med dem i oljetreets rot og fedme,
18 da ros dig ikke mot grenene! men hvis du roser dig, så er det dog ikke du som bærer roten, men roten som bærer dig.
19 Du vil da si: Grenene blev avbrutt forat jeg skulde bli innpodet.
20 Vel! ved sin vantro blev de avbrutt, men du står ved din tro; vær ikke overmodig, men frykt!
21 for sparte Gud ikke de naturlige grener, da vil han heller ikke spare dig.
22 Så se da Guds godhet og strenghet: Strenghet er over dem som er falt, men over dig er Guds godhet, såfremt du holder dig til hans godhet, ellers skal også du bli avhugget.
23 Men hine skal også bli innpodet, såfremt de ikke holder ved i sin vantro; for Gud er mektig til å innpode dem igjen.
24 For blev du avhugget av det oljetre som er vilt av naturen, og mot naturen innpodet i et godt oljetre, hvor meget mere skal de da bli innpodet i sitt eget oljetre, disse som av naturen hører det til.
25 For jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om denne hemmelighet - forat I ikke skal tykkes eder selv kloke - at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn,
26 og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal bortrydde ugudelighet fra Jakob,
27 og når jeg borttar deres synder, da er dette min pakt med dem.
28 Efter evangeliet er de fiender for eders skyld, men efter utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld;
29 for sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på.
30 For likesom I før var ulydige mot Gud, men nu har fått miskunn ved disses ulydighet,
31 så har også disse nu vært ulydige, forat de også skal få miskunn ved den miskunn som er blitt eder til del;
32 for Gud har overgitt dem alle til ulydighet forat han kunde miskunne sig over dem alle.
33 O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!
34 For hvem kjente Herrens sinn? eller hvem var hans rådgiver?
35 Eller hvem gav ham noget først, så han skulde få vederlag igjen?
36 For av ham og ved ham og til ham er alle ting; ham være æren i evighet! Amen.
1 Je demande donc: Dieu a-t-il rejeté son peuple? Nullement; car je suis moi-même Israélite, de la postérité d'Abraham, de la tribu de Benjamin.
2 Dieu n'a point rejeté son peuple qu'il a connu d'avance. Ne savez-vous pas ce que l'Écriture rapporte d'Élie, comment il adressa à Dieu cette plainte contre Israël:
3 Seigneur, ils ont tué tes prophètes, et ils ont démoli tes autels; et je suis demeuré seul, et ils cherchent à m'ôter la vie?
4 Mais quel lui fut la réponse de Dieu? Je me suis réservé sept mille hommes, qui n'ont point fléchi le genou devant Bahal.
5 Et même en ce temps présent, il existe un reste selon l'élection de la grâce.
6 Or, si c'est par grâce, ce n'est plus par les oeuvres; autrement la grâce ne serait plus une grâce; au contraire, si c'est par les oeuvres, ce n'est plus par la grâce; autrement les oeuvres ne seraient plus des oeuvres.
7 Quoi donc? Ce qu'Israël recherche, il ne l'a point obtenu, mais les élus l'ont obtenu, et les autres ont été aveuglés,
8 Selon qu'il est écrit: Dieu leur a donné un esprit d'étourdissement, des yeux pour ne point voir, et des oreilles pour ne point entendre, jusqu'à ce jour.
9 Et David dit: Que leur table leur soit un filet et un piège, une occasion de chute, et leur salaire;
10 Que leurs yeux soient obscurcis pour ne point voir, et que leur dos soit courbé continuellement.
11 Je demande donc: Ont-ils bronché, afin de tomber? Nullement! mais le salut est venu aux Gentils par leur chute, afin de les exciter à la jalousie.
12 Or, si leur chute a été la richesse du monde, et leur diminution la richesse des Gentils, combien plus le sera leur maturité?
13 Car je vous le dis, à vous, Gentils: Étant l'apôtre des Gentils, je glorifie mon ministère,
14 Cherchant à exciter, si je puis, le zèle de ceux de mon sang, et à en sauver quelques-uns.
15 Car, si leur rejet a été la réconciliation du monde, que sera leur accueil à la foi, sinon une résurrection des morts?
16 Or, si les prémices sont saintes, la masse l'est aussi; et si la racine est sainte, les rameaux le sont également.
17 Mais si quelques-uns des rameaux ont été retirés, et si toi, olivier sauvage, as été enté à leur place, et as été fait participant de la racine et du suc de l'olivier,
18 Ne te glorifie pas aux dépens des rameaux; toutefois, si tu te glorifies, sache que ce n'est pas toi qui portes la racine, mais que c'est la racine qui te porte.
19 Tu diras: Les rameaux ont été retirés, afin que moi je fusse enté.
20 Fort bien; ils ont été éloignés à cause de leur incrédulité; mais toi, tu subsistes par la foi; ne t'enorgueillis point, mais crains.
21 Car si Dieu n'a point toléré les rameaux naturels, prends garde qu'il ne t'approuve pas non plus.
22 Considère donc la bonté et la sévérité de Dieu; sa sévérité à l'égard de ceux qui sont tombés, mais sa bonté envers toi, si tu persévères dans cette bonté; autrement, sans la foi, toi aussi tu seras attristé.
23 Et quant à eux, s'ils ne persévèrent pas dans l'incrédulité, ils seront entés; car Dieu a le pouvoir de les enter de nouveau.
24 En effet, si tu as été coupé de l'olivier sauvage de sa nature, et si contre l'ordre de la nature, tu as été enté sur un olivier franc; combien plus ceux-ci qui sont les rameaux naturels seront-ils entés sur leur propre olivier?
25 Car je ne veux pas, frères, que vous ignoriez ce mystère, afin que vous ne soyez pas sages à vos propres yeux; c'est qu'une partie d'Israël est tombée dans l'aveuglement, pour que toute la multitude des Gentils soit pénétrée de l'Évangile.
26 Et de la même manière que les Gentils, Israël sera racheté, comme il est écrit: Le libérateur viendra de Sion, et il éloignera de Jacob toute impiété;
27 Et ce sera mon alliance avec eux, lorsque j'effacerai leurs péchés.
28 Il est vrai qu'ils sont ennemis par rapport à l'Évangile, à cause de vous; mais à l'égard de l'élection, ils sont aimés à cause de leurs pères,
29 Car les dons et la vocation de Dieu sont irrévocables.
30 Et comme vous avez été autrefois rebelles à Dieu, et que maintenant vous avez obtenu miséricorde par leur rébellion;
31 De même, ils ont été maintenant rebelles, afin que par la miséricorde qui vous a été faite, ils obtiennent aussi miséricorde.
32 Car Dieu a renfermé tous les hommes dans la rébellion, pour faire miséricorde à tous.
33 O profondeur de la richesse, et de la sagesse, et de la connaissance de Dieu! Que ses jugements sont impénétrables, et que ses voies sont incompréhensibles!
34 Car qui a connu la pensée du Seigneur, ou, qui a été son conseiller?
35 Ou, qui lui a donné le premier, et en sera payé de retour?
36 Car toutes choses sont de lui, et par lui, et pour lui: A lui soit la gloire dans tous les siècles! Amen!