1 Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vidner med mig i den Hellige Ånd,
2 at jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte.
3 For jeg vilde ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender efter kjødet,
4 de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører,
5 de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.
6 Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel;
7 heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes dig en ætt,
8 det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten;
9 for et løftes ord er dette: Ved denne tid vil jeg komme, og da skal Sara ha en sønn.
10 Og ikke bare dette; men så var det også med Rebekka, hun som var fruktsommelig ved én, Isak, vår far.
11 For da de ennu var ufødte og ennu ikke hadde gjort hverken godt eller ondt - forat Guds råd efter hans utvelgelse skulde stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller -
12 da blev det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste;
13 som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.
14 Hvad skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra!
15 for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over.
16 Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.
17 For Skriften sier til Farao: Just til dette opreiste jeg dig at jeg kunde vise min makt på dig, og at mitt navn kunde bli kunngjort over all jorden.
18 Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han.
19 Du vil da si til mig: Hvad har han da ennu å klage over? for hvem står vel hans vilje imot?
20 Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik?
21 Eller har ikke pottemakeren makt over leret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære?
22 Men om nu Gud, skjønt han vilde vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stort langmod tålte vredens kar, som var dannet til undergang,
23 så han også kunde kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet?
24 Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger,
25 som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede,
26 og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn.
27 Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst;
28 for sitt ord skal Herren utføre og hastig fullbyrde på jorden.
29 Og som Esaias forut har sagt: Hadde ikke den Herre Sebaot levnet oss en sæd, så var vi blitt som Sodoma og gjort like med Gomorra.
30 Hvad skal vi da si? At hedninger som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro;
31 Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke frem til denne lov.
32 Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger; for de støtte an mot snublestenen,
33 som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublesten og en anstøtsklippe; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.
1 Je dis la vérité en Christ, je ne mens point; et ma conscience me rend ce témoignage par le Saint-Esprit,
2 Que j'ai une grande tristesse, et un tourment continuel dans le cœur.
3 Car je désirerais moi-même d'être rejeté loin de Christ, pour mes frères, mes parents selon la chair;
4 Qui sont Israélites, à qui s'adresse l'adoption, la gloire, les alliances, l'établissement de la loi, le service divin et les promesses;
5 Qui descendent des pères, et de qui est sorti, selon la chair, CHRIST, qui est DIEU au-dessus de toutes choses, béni éternellement. Amen!
6 Ce n'est pas que la Parole de Dieu ait failli; car tous ceux qui descendent d'Israël, ne sont pas Israël;
7 Et pour être la postérité d'Abraham, ils ne sont pas tous ses enfants; mais il est dit: En Isaac ta postérité sera appelé;
8 C'est-à-dire, que ce ne sont pas d'Israël les enfants de la chair qui sont enfants de Dieu; mais que ce sont les enfants de la promesse qui sont réputés être la postérité.
9 Car, voici les termes de la promesse: Je reviendrai en cette même saison, et Sara aura un fils.
10 Et non seulement cela; mais il en arriva de même à Rébecca, quand elle eut conçu, en une fois deux enfants, d'Isaac, notre père.
11 Car les enfants n'étaient pas encore nés, et n'avaient fait ni bien ni mal, mais afin que le décret d'élection de Dieu demeure ferme,
12 Non à cause des oeuvres, mais à cause de celui qui appelle, il lui fut dit: L'aîné sera soumis au plus jeune.
13 Selon qu'il est écrit: J'ai aimé Jacob, et j'ai haï Ésaü.
14 Que dirons-nous donc? Y a-t il de l'injustice en Dieu? Nullement.
15 Car il a dit à Moïse: Je ferai miséricorde à celui à qui je ferai miséricorde, et j'aurai pitié de celui de qui j'aurai pitié.
16 Cela ne vient donc ni de celui qui veut, ni de celui qui se presse; mais de Dieu qui fait miséricorde.
17 Car l'Écriture dit à Pharaon: Je t'ai suscité pour ceci, pour faire voir en toi ma puissance, et pour que mon nom soit proclamé par toute la terre.
18 Il fait donc miséricorde à qui il veut, et il endurcit celui qu'il veut.
19 Or tu me diras: Pourquoi Dieu trouve t'il encore des égarements? Car qui peut résister à sa volonté?
20 Mais plutôt, ô homme, qui es-tu, toi qui contestes avec Dieu? Le vase d'argile dira-t-il à celui qui l'a formé: Pourquoi m'as-tu fait ainsi?
21 Le potier n'a-t-il pas le pouvoir de faire, d'une même masse de terre, un vase pour des usages honorables, et un autre pour des usages vulgaires?
22 Et que dire, si Dieu, voulant montrer sa colère et faire connaître sa puissance, a supporté avec une grande patience les vases de colère, préparés pour la perdition?
23 Afin de manifester aussi la richesse de sa gloire sur les vases de miséricorde, qu'il a préparés pour la gloire,
24 Envers nous qu'il a aussi appelés à renaître, non seulement d'entre les Juifs, mais aussi d'entre les Gentils?
25 Selon qu'il le dit en Osée: J'appellerai mon peuple, celui qui n'était pas mon peuple, et la bien-aimée, celle qui n'était pas la bien-aimée;
26 Et il arrivera que dans le lieu même où il leur avait été dit: Vous n'êtes point mon peuple, ils seront appelés les enfants du Dieu vivant.
27 Ésaïe s'écrie aussi au sujet d'Israël: Quand le nombre des enfants d'Israël égalerait le sable de la mer, seulement un petit reste sera sauvé.
28 Car le Seigneur terminera son oeuvre, il la réduira avec justice; le Seigneur fera une grande diminution d'Israël sur la terre.
29 Ésaïe avait dit de même auparavant: Si le Seigneur des armées ne nous eût laissé des rejetons, nous serions devenus comme Sodome, et nous aurions été rendus semblables à Gomorrhe.
30 Que dirons-nous donc? C'est que les Gentils, qui ne cherchaient point la justice, sont parvenus à la justice, à la justice qui est par la foi;
31 Tandis qu'Israël, qui cherchait une loi de justice, n'est point parvenu à cette loi de justice.
32 Pourquoi? Parce qu'ils ne l'ont point cherchée par la foi, mais par les oeuvres de la loi: en effet, ils se sont heurtés contre la pierre d'achoppement;
33 Selon qu'il est écrit: Voici, je mets en Sion une pierre d'achoppement et une pierre de scandale; et: Celui qui croit en lui, ne sera point confus.