1 Hvad skal vi da si at vår far Abraham har opnådd efter kjødet?
2 For blev Abraham rettferdiggjort av gjerninger, da har han noget å rose sig av. Men det har han ikke for Gud;
3 for hvad sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet;
4 men den som har gjerninger, ham tilregnes lønnen ikke av nåde, men som skyldighet;
5 den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet.
6 Således priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:
7 Salige er de hvis overtredelser er forlatt, og hvis synder er skjult,
8 salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.
9 Gjelder nu denne saligprisning de omskårne, eller også de uomskårne? Vi sier jo at troen blev regnet Abraham til rettferdighet;
10 hvorledes blev den da tilregnet ham? da han var omskåret, eller da han hadde forhud? Ikke da han var omskåret, men da han hadde forhud,
11 og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved den tro som han hadde da han var uomskåret, forat han skulde være far til alle de uomskårne som tror, så rettferdigheten kunde tilregnes også dem,
12 og far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også vandrer i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.
13 For ikke ved loven fikk Abraham eller hans ætt det løfte at han skulde være arving til verden, men ved troens rettferdighet.
14 For dersom de som holder sig til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig, og løftet blitt til intet;
15 for loven virker vrede; men hvor det ikke er nogen lov, er det heller ingen overtredelse.
16 Derfor fikk han løftet ved troen, forat det kunde være som en nåde, så løftet kunde stå fast for hele ætten, ikke bare for den som har loven, men også for den som har Abrahams tro, han som er far til oss alle
17 - som skrevet er: Til mange folks far har jeg satt dig - for Guds åsyn, hvem han trodde, han som gjør de døde levende og nevner det som ikke er til, som om det var til.
18 Mot håp trodde han med håp, forat han skulde bli mange folks far efter det som sagt var: Så skal din ætt bli;
19 og uten å bli svak i troen så han på sitt eget legeme, som var utlevd, han var næsten hundre år gammel, og på Saras utdødde morsliv;
20 på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men blev sterk i sin tro, idet han gav Gud æren
21 og var fullt viss på at det han hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre.
22 Derfor blev det også regnet ham til rettferdighet.
23 Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det blev tilregnet ham,
24 men også for vår skyld, som det vil bli tilregnet, vi som tror på ham som opvakte Jesus, vår Herre, fra de døde,
25 han som blev gitt for våre overtredelser og opreist til vår rettferdiggjørelse.
1 Quel avantage dirons-nous donc qu'Abraham, notre père, a obtenu selon la chair?
2 Car si Abraham a été justifié par les oeuvres, il a sujet de se glorifier, mais non pas devant Dieu.
3 Car que dit l'Écriture? Abraham crut à Dieu, et cela lui fut attribué comme justice.
4 Or, le salaire de celui qui travaille, est regardé, non comme une grâce, mais comme une dette.
5 Mais pour celui qui ne travaille point, mais qui croit en celui qui justifie le pécheur, sa foi lui est attribuée comme justice.
6 C'est ainsi que David exprime le bonheur de l'homme à qui Dieu attribue la justice sans les oeuvres:
7 Heureux ceux dont les iniquités sont pardonnées, et les péchés couverts!
8 Heureux l'homme à qui le Seigneur n'attribuera point le péché!
9 Ce bonheur donc, n'est-il que pour les circoncis? Ou est-il aussi pour les incirconcis? car nous disons que la foi d'Abraham lui fut attribuée comme justice.
10 Mais quand lui a-t-elle été attribuée? Est-ce lorsqu'il a été circoncis, ou lorsqu'il ne l'était pas? Ce n'a point été après la circoncision, mais avant.
11 Et il reçut le signe de la circoncision, comme un sceau de la justice de la foi qu'il avait eue, étant incirconcis; afin d'être le père de tous ceux qui croient quoique incirconcis; et que la justice leur fût aussi attribuée;
12 Et afin d'être aussi le père des circoncis, savoir, de ceux qui ne sont point seulement circoncis, mais encore qui suivent les traces de la foi, que notre père Abraham a eue avant d'être circoncis.
13 En effet, la promesse d'avoir le monde pour héritage, n'a pas été faite à Abraham ou à sa postérité, par la loi, mais par la justice de la foi;
14 Car si ceux qui sont de la loi sont les héritiers, la foi est anéantie, et la promesse est abolie.
15 Car la loi produit la colère; en effet, où il n'y a point de loi, il n'y a point de transgression.
16 C'est donc par la foi que nous sommes héritiers, afin que ce soit par grâce, et que la promesse soit assurée à toute la postérité, non seulement à celle qui est de la loi, mais aussi à celle qui est de la foi d'Abraham,
17 Lequel, selon qu'il est écrit: Je t'ai établi pour être père de plusieurs nations, il est ainsi notre père à tous devant Dieu, auquel il a cru, qui fait revivre les morts, et appelle les choses qui ne sont point, comme si elles étaient.
18 Espérant contre tout sujet d'espérer, il a cru qu'il deviendrait le père de plusieurs nations, selon ce qui avait été dit: Telle sera ta postérité.
19 Et comme il n'était pas faible dans la foi, il n'eut point d'égard à ce que son corps était déjà amorti, puisqu'il avait près de cent ans; ni à ce que Sara n'était plus en âge d'avoir des enfants;
20 Et il n'eut ni doute ni défiance à l'égard de la promesse de Dieu, mais il fut fortifié par la foi, et il donna gloire à Dieu,
21 Étant pleinement convaincu que ce qu'il promet, il peut aussi l'accomplir.
22 C'est pourquoi cela lui fut attribué comme justice.
23 Or, ce n'est pas seulement pour lui qu'il est écrit que cela lui fut attribué;
24 Mais c'est aussi pour nous, à qui cela sera aussi attribué, pour nous qui croyons en Celui qui a ressuscité des morts Jésus notre Seigneur,
25 Lequel a été livré pour nos offenses, et qui est ressuscité pour notre justification.