1 Da tok Job til orde og sa:

2 Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!

3 Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.

4 Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?

5 Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!

6 Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.

7 Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?

8 De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.

9 Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.

10 Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.

11 De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.

12 De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.

13 De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket.

14 Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.

15 Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

16 Ja*, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - **De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker. / {* vil I si.} / {** Her begynner Jobs svar.}

17 Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?

18 Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?

19 Men Gud* gjemmer hans straff til hans barn. - **Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det. / {* vil I si.} / {** Dette er Jobs svar.}

20 Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.

21 For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?

22 Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste*? / {* d.e. englene.}

23 Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;

24 hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.

25 Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.

26 Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.

27 Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;

28 for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?

29 Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,

30 at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.

31 Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?

32 Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.

33 Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.

34 Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.

1 Ijob respondis kaj diris:

2 Aŭskultu mian parolon; Kaj ĝi estu anstataŭ viaj konsoloj.

3 Toleru, ke mi parolu; Kaj kiam mi finos mian paroladon, tiam moku.

4 Ĉu kontraŭ homo mi disputas? Kaj kial mi ne estu malpacienca?

5 Turnu vin al mi, kaj vi eksentos teruron, Kaj vi metos la manon sur la buŝon.

6 Kiam mi ekpensas pri tio, min atakas teruro, Kaj tremo kaptas mian korpon.

7 Kial malpiuloj vivas, Atingas maljunecon, akiras grandan havaĵon?

8 Ilia idaro estas bone aranĝita antaŭ ili, kune kun ili, Kaj ilia devenantaro estas antaŭ iliaj okuloj.

9 Iliaj domoj estas en paco, sen timo; Kaj la vergo de Dio ne estas sur ili.

10 Ilia bovo naskigas kaj ne estas forpuŝata; Ilia bovino gravediĝas kaj ne abortas.

11 Siajn malgrandajn infanojn ili elirigas kiel ŝafaron, Kaj iliaj knaboj saltas.

12 Ili ĝojkrias sub la sonoj de tamburino kaj harpo, Ili estas gajaj sub la sonoj de fluto.

13 Ili pasigas siajn tagojn en bonstato, Kaj iras en Ŝeolon momente.

14 Kaj tamen ili diras al Dio:Foriru de ni, Ni ne deziras koni Viajn vojojn;

15 Kio estas la Plejpotenculo, ke ni servu al Li? Kaj kian utilon ni havos, se ni turnos nin al Li?

16 Sed ne de ili dependas ilia bonstato; La pensmaniero de la malpiuloj estas malproksima de mi.

17 Ĝis kiam? La lumilo de la malpiuloj estingiĝu, Kaj ilia pereo venu sur ilin; Suferojn Li partodonu al ili en Sia kolero.

18 Ili estu kiel pajlero antaŭ vento, Kaj kiel grenventumaĵo, kiun forportas ventego.

19 Dio konservas lian malfeliĉon por liaj infanoj; Li repagu al li mem, ke li sciu;

20 Liaj propraj okuloj vidu lian malfeliĉon, Kaj el la kolero de la Plejpotenculo li trinku.

21 Ĉar kiom interesas lin lia domo post li, Kiam la nombro de liaj monatoj finiĝis?

22 Ĉu oni povas instrui scion al Dio, Kiu juĝas ja plej altajn?

23 Unu mortas meze de sia abundeco, Tute trankvila kaj kontenta;

24 Lia brusto estas plena de lakto, Kaj liaj ostoj estas saturitaj de medolo.

25 Alia mortas kun animo suferanta, Kaj li ne ĝuis bonon.

26 Sed ambaŭ kune ili kuŝas en la tero, Kaj vermoj ilin kovras.

27 Vidu, mi scias viajn pensojn, Kaj la argumentojn, kiujn vi malice kolektas kontraŭ mi;

28 Vi diros:Kie estas la domo de la nobelo? Kaj kie estas la tendo, en kiu loĝis la malpiuloj?

29 Sed demandu la vojaĝantojn, Kaj ne malatentu iliajn atestojn:

30 En tago de malfeliĉo la malpiulo estas ŝirmata, En tago de kolero li estas metata flanken.

31 Kiu montros antaŭ lia vizaĝo lian konduton? Kiu repagos al li, se li ion faris?

32 Kaj li estas akompanata al la tomboj, Kaj sur la tomba altaĵeto estas starigataj gardistoj.

33 Dolĉaj estas por li la terbuloj de la valo, Kaj post li treniĝas ĉiuj homoj, Kaj sennombraj estas tiuj, kiuj iris antaŭ li.

34 Kiel do vi volas konsoli min per vantaĵo, Kaj viaj respondoj enhavas nur malĝustaĵojn?