1 Ypperstepresten sa da: Er dette sant?
2 Han svarte: Brødre og fedre! Hør på mig: Herlighetens Gud åpenbarte sig for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han hadde bosatt sig i Karan,
3 og sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og gå til det land som jeg vil vise dig!
4 Så drog han ut fra kaldeernes land og bosatte sig i Karan. Og derfra lot Gud ham efter farens død flytte til dette land som I nu bor i;
5 men han gav ham ikke arvelodd der, enn ikke en fotsbredd; og han lovte å gi ham det til eie, og hans ætt efter ham, enda han ikke hadde barn.
6 Og Gud talte således: Hans ætt skal bo i utlendighet i et fremmed land, og de skal holde den i trældom og mishandle den i fire hundre år;
7 og det folk som de skal træle under, vil jeg dømme, sa Gud, og derefter skal de dra ut derfra og tjene mig på dette sted.
8 Og han gav ham omskjærelsens pakt; og så fikk han sønnen Isak, og omskar ham på den åttende dag, og Isak fikk sønnen Jakob, og Jakob blev far til de tolv patriarker.
9 Og patriarkene bar avind mot Josef og solgte ham til Egypten; og Gud var med ham
10 og fridde ham ut av alle hans trengsler, og gav ham nåde og visdom for Faraos, egypterkongens øine; og han satte ham til høvding over Egypten og hele sitt hus.
11 Så kom det hungersnød over hele Egyptens land og Kana'an, og stor trengsel, og våre fedre fant ikke føde.
12 Men da Jakob fikk høre at det var korn i Egypten, sendte han våre fedre dit første gang;
13 og annen gang blev Josef gjenkjent av sine brødre, og Josefs byrd kom til Faraos kunnskap.
14 Da sendte Josef bud og kalte til sig sin far Jakob og hele sin slekt, fem og sytti sjeler.
15 Så drog Jakob ned til Egypten, og han døde, han og våre fedre,
16 og de blev ført til Sikem og lagt i den grav som Abraham kjøpte for en kjøpesum i sølv av Hemors barn i Sikem.
17 Efter som nu tiden nærmet sig da det løfte skulde opfylles som Gud hadde gitt Abraham, tok folket til og blev mannsterkt i Egypten,
18 inntil det fremstod en annen konge over Egypten, som ikke kjente Josef;
19 han fór med svik mot vårt folk, og ved mishandling tvang han våre fedre til å sette sine nyfødte barn ut, så de ikke skulde holdes i live.
20 På den tid blev Moses født, og han var fager for Gud; han blev i tre måneder fostret i sin fars hus,
21 og da han var blitt utsatt, tok Faraos datter ham op, og fostret ham og tok ham i sønns sted.
22 Og Moses blev oplært i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger.
23 Men da han var blitt firti år gammel, fikk han i sinne å se til sine brødre, Israels barn,
24 og da han så en lide urett, kom han ham til hjelp og hevnet den som blev mishandlet, og slo egypteren ihjel.
25 Han tenkte da at hans brødre skulde forstå at Gud gav dem frelse ved hans hånd; men de forstod det ikke.
26 Den næste dag kom han til dem mens de trettet, og han formante dem til å holde fred, han sa: I menn! I er brødre; hvorfor gjør I hverandre urett?
27 Men han som gjorde sin næste urett, støtte ham fra sig og sa: Hvem har satt dig til høvding og dommer over oss?
28 Vil du kanskje slå mig ihjel, som du igår slo ihjel egypteren?
29 Men Moses flyktet for dette ords skyld, og blev en utlending i Midians land og fikk der to sønner.
30 Og da firti år var til ende, åpenbarte en engel sig for ham i berget Sinais ørken i en brennende tornebusk.
31 Da Moses så det, undret han sig over synet; men da han gikk bort for å se på det, kom en røst fra Herren:
32 Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel, og vågde ikke å se på det.
33 Og Herren sa til ham: Løs skoene av dine føtter! for det sted du står på, er hellig jord.
34 Jeg har grant sett hvor mitt folk blir mishandlet i Egypten, og deres sukk har jeg hørt, og jeg er steget ned for å utfri dem. Og nu, kom, la mig sende dig til Egypten!
35 Denne Moses som de fornektet, idet de sa: Hvem har satt dig til høvding og dommer? ham sendte Gud til å være både høvding og redningsmann ved den engels hånd som åpenbarte sig for ham i tornebusken.
36 Han var den som førte dem ut, idet han gjorde undergjerninger og tegn i Egyptens land og i det Røde Hav og i ørkenen i firti år.
37 Han er den Moses som sa til Israels barn: En profet, likesom mig, skal Gud opreise eder av eders brødre.
38 Han er den som i menigheten i ørkenen var med den engel som talte til ham på Sinai berg, og med våre fedre, han som mottok levende ord for å gi oss dem.
39 Ham vilde våre fedre ikke være lydige, de støtte ham fra sig, og vendte sig i sitt hjerte til Egypten, og de sa til Aron:
40 Gjør oss guder som kan dra foran oss! for denne Moses som førte oss ut av Egyptens land vi vet ikke hvad det er blitt av ham.
41 Og de gjorde en kalv i hine dager og bar frem offer til avgudsbilledet, og de gledet sig over sine henders verk.
42 Men Gud vendte sig bort, og overgav dem til å dyrke himmelens hær, som skrevet er i profetenes bok: Israels hus! gav I mig vel slaktoffer og andre offer i firti år i ørkenen?
43 Nei, I bar med eder Moloks telt og guden Remfans stjerne, de billeder som I gjorde for å tilbede dem, og jeg vil flytte eder bort hinsides Babylon.
44 Våre fedre hadde i ørkenen vidnesbyrdets telt, således som den som talte til Moses, bød ham å gjøre det efter det forbillede han hadde sett;
45 dette tok våre fedre i arv, og førte det med Josva inn i de hedningers eiendomsland som Gud drev bort for våre fedre, inntil Davids dager.
46 Han fant nåde hos Gud, og bad om at han måtte finne et bosted for Jakobs Gud.
47 Men Salomo bygget ham et hus.
48 Men den Høieste bor ikke i hus som er gjort med hender, således som profeten sier:
49 Himmelen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter; hvad hus vil I bygge mig, sier Herren, eller hvor er det sted jeg skal hvile på?
50 Har ikke min hånd gjort alt dette?
51 I hårde halser og uomskårne på hjerte og ører! I står alltid den Hellige Ånd imot, som eders fedre, således også I.
52 Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulde komme, han som I nu har forrådt og myrdet,
53 I som mottok loven gitt ved engler og ikke har holdt den!
54 Men da de hørte dette, stakk det dem i deres hjerter, og de skar tenner mot ham.
55 Men han var full av den Hellige Ånd og skuet ufravendt op mot himmelen, og han så Guds herlighet, og Jesus stå ved Guds høire hånd,
56 og han sa: Nu ser jeg himlene åpne, og Menneskesønnen stå ved Guds høire hånd!
57 Da skrek de med høi røst og holdt for sine ører, og stormet alle som en inn på ham
58 og drev ham ut av byen og stenet ham; og vidnene la sine klær av sig ved en ung manns føtter som hette Saulus.
59 Og de stenet Stefanus, mens han bad og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd!
60 Og han falt på kne og ropte med høi røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og som han hadde sagt dette, sov han inn.
1 And the chief priest said, `Are then these things so?`
2 and he said, `Men, brethren, and fathers, hearken: The God of the glory did appear to our father Abraham, being in Mesopotamia, before his dwelling in Haran,
3 and He said to him, Go forth out of thy land, and out of thy kindred, and come to a land that I shall shew thee.
4 `Then having come forth out of the land of the Chaldeans, he dwelt in Haran, and from thence, after the death of his father, He did remove him to this land wherein ye now dwell,
5 and He gave him no inheritance in it, not even a footstep, and did promise to give it to him for a possession, and to his seed after him -- he having no child.
6 `And God spake thus, That his seed shall be sojourning in a strange land, and they shall cause it to serve, and shall do it evil four hundred years,
7 and the nation whom they shall serve I will judge, said God; and after these things they shall come forth and shall do Me service in this place.
8 `And He gave to him a covenant of circumcision, and so he begat Isaac, and did circumcise him on the eighth day, and Isaac [begat] Jacob, and Jacob -- the twelve patriarchs;
9 and the patriarchs, having been moved with jealousy, sold Joseph to Egypt, and God was with him,
10 and did deliver him out of all his tribulations, and gave him favour and wisdom before Pharaoh king of Egypt, and he did set him -- governor over Egypt and all his house.
11 `And there came a dearth upon all the land of Egypt and Canaan, and great tribulation, and our fathers were not finding sustenance,
12 and Jacob having heard that there was corn in Egypt, sent forth our fathers a first time;
13 and at the second time was Joseph made known to his brethren, and Joseph`s kindred became manifest to Pharaoh,
14 and Joseph having sent, did call for his father Jacob, and all his kindred -- with seventy and five souls --
15 and Jacob went down to Egypt, and died, himself and our fathers,
16 and they were carried over into Sychem, and were laid in the tomb that Abraham bought for a price in money from the sons of Emmor, of Sychem.
17 `And according as the time of the promise was drawing nigh, which God did swear to Abraham, the people increased and multiplied in Egypt,
18 till another king rose, who had not known Joseph;
19 this one, having dealt subtilely with our kindred, did evil to our fathers, causing to expose their babes, that they might not live;
20 in which time Moses was born, and he was fair to God, and he was brought up three months in the house of his father;
21 and he having been exposed, the daughter of Pharaoh took him up, and did rear him to herself for a son;
22 and Moses was taught in all wisdom of the Egyptians, and he was powerful in words and in works.
23 `And when forty years were fulfilled to him, it came upon his heart to look after his brethren, the sons of Israel;
24 and having seen a certain one suffering injustice, he did defend, and did justice to the oppressed, having smitten the Egyptian;
25 and he was supposing his brethren to understand that God through his hand doth give salvation; and they did not understand.
26 `On the succeeding day, also, he shewed himself to them as they are striving, and urged them to peace, saying, Men, brethren are ye, wherefore do ye injustice to one another?
27 and he who is doing injustice to the neighbour, did thrust him away, saying, Who set thee a ruler and a judge over us?
28 to kill me dost thou wish, as thou didst kill yesterday the Egyptian?
29 `And Moses fled at this word, and became a sojourner in the land of Midian, where he begat two sons,
30 and forty years having been fulfilled, there appeared to him in the wilderness of mount Sinai a messenger of the Lord, in a flame of fire of a bush,
31 and Moses having seen did wonder at the sight; and he drawing near to behold, there came a voice of the Lord unto him,
32 I [am] the God of thy fathers; the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob. `And Moses having become terrified, durst not behold,
33 and the Lord said to him, Loose the sandal of thy feet, for the place in which thou hast stood is holy ground;
34 seeing I have seen the affliction of My people that [is] in Egypt, and their groaning I did hear, and came down to deliver them; and now come, I will send thee to Egypt.
35 `This Moses, whom they did refuse, saying, Who did set thee a ruler and a judge? this one God a ruler and a redeemer did send, in the hand of a messenger who appeared to him in the bush;
36 this one did bring them forth, having done wonders and signs in the land of Egypt, and in the Red Sea, and in the wilderness forty years;
37 this is the Moses who did say to the sons of Israel: A prophet to you shall the Lord your God raise up out of your brethren, like to me, him shall ye hear.
38 `This is he who was in the assembly in the wilderness, with the messenger who is speaking to him in the mount Sinai, and with our fathers who did receive the living oracles to give to us;
39 to whom our fathers did not wish to become obedient, but did thrust away, and turned back in their hearts to Egypt,
40 saying to Aaron, Make to us gods who shall go on before us, for this Moses, who brought us forth out of the land of Egypt, we have not known what hath happened to him.
41 `And they made a calf in those days, and brought a sacrifice to the idol, and were rejoicing in the works of their hands,
42 and God did turn, and did give them up to do service to the host of the heaven, according as it hath been written in the scroll of the prophets: Slain beasts and sacrifices did ye offer to Me forty years in the wilderness, O house of Israel?
43 and ye took up the tabernacle of Moloch, and the star of your god Remphan -- the figures that ye made to bow before them, and I will remove your dwelling beyond Babylon.
44 `The tabernacle of the testimony was among our fathers in the wilderness, according as He did direct, who is speaking to Moses, to make it according to the figure that he had seen;
45 which also our fathers having in succession received, did bring in with Joshua, into the possession of the nations whom God did drive out from the presence of our fathers, till the days of David,
46 who found favour before God, and requested to find a tabernacle for the God of Jacob;
47 and Solomon built Him an house.
48 `But the Most High in sanctuaries made with hands doth not dwell, according as the prophet saith:
49 The heaven [is] My throne, and the earth My footstool; what house will ye build to Me? saith the Lord, or what [is] the place of My rest?
50 hath not My hand made all these things?
51 `Ye stiff-necked and uncircumcised in heart and in ears! ye do always the Holy Spirit resist; as your fathers -- also ye;
52 which of the prophets did not your fathers persecute? and they killed those who declared before about the coming of the Righteous One, of whom now ye betrayers and murderers have become,
53 who received the law by arrangement of messengers, and did not keep [it].`
54 And hearing these things, they were cut to the hearts, and did gnash the teeth at him;
55 and being full of the Holy Spirit, having looked stedfastly to the heaven, he saw the glory of God, and Jesus standing on the right hand of God,
56 and he said, `Lo, I see the heavens having been opened, and the Son of Man standing on the right hand of God.`
57 And they, having cried out with a loud voice, stopped their ears, and did rush with one accord upon him,
58 and having cast him forth outside of the city, they were stoning [him] -- and the witnesses did put down their garments at the feet of a young man called Saul --
59 and they were stoning Stephen, calling and saying, `Lord Jesus, receive my spirit;`
60 and having bowed the knees, he cried with a loud voice, `Lord, mayest thou not lay to them this sin;` and this having said, he fell asleep.