1 In thee, O Jehovah, do I take refuge;
Let me never be put to shame:
Deliver me in thy righteousness.
2 Bow down thine ear unto me; deliver me speedily:
Be thou to me a strong rock,
A house of defence to save me.
3 For thou art my rock and my fortress;
Therefore for thy name’s sake lead me and guide me.
4 Pluck me out of the net that they have laid privily for me;
For thou art my stronghold.
5 Into thy hand I commend my spirit:
Thou hast redeemed me, O Jehovah, thou God of truth.
6 I hate them that regard lying vanities;
But I trust in Jehovah.
7 I will be glad and rejoice in thy lovingkindness;
For thou hast seen my affliction:
Thou hast known my soul in adversities;
8 And thou hast not shut me up into the hand of the enemy;
Thou hast set my feet in a large place.
9 Have mercy upon me, O Jehovah, for I am in distress:
Mine eye wasteth away with grief, yea, my soul and my body.
10 For my life is spent with sorrow,
And my years with sighing:
My strength faileth because of mine iniquity,
And my bones are wasted away.
11 Because of all mine adversaries I am become a reproach,
Yea, unto my neighbors exceedingly,
And a fear to mine acquaintance:
They that did see me without fled from me.
12 I am forgotten as a dead man out of mind:
I am like a broken vessel.
13 For I have heard the defaming of many,
Terror on every side:
While they took counsel together against me,
They devised to take away my life.
14 But I trusted in thee, O Jehovah:
I said, Thou art my God.
15 My times are in thy hand:
Deliver me from the hand of mine enemies, and from them that persecute me.
16 Make thy face to shine upon thy servant:
Save me in thy lovingkindness.
17 Let me not be put to shame, O Jehovah; for I have called upon thee:
Let the wicked be put to shame, let them be silent in Sheol.
18 Let the lying lips be dumb,
Which speak against the righteous insolently,
With pride and contempt.
19 Oh how great is thy goodness,
Which thou hast laid up for them that fear thee,
Which thou hast wrought for them that take refuge in thee,
Before the sons of men!
20 In the covert of thy presence wilt thou hide them from the plottings of man:
Thou wilt keep them secretly in a pavilion from the strife of tongues.
21 Blessed be Jehovah;
For he hath showed me his marvellous lovingkindness in a strong city.
22 As for me, I said in my haste,
I am cut off from before thine eyes:
Nevertheless thou heardest the voice of my supplications,
When I cried unto thee.
23 Oh love Jehovah, all ye his saints:
Jehovah preserveth the faithful,
And plentifully rewardeth him that dealeth proudly.
24 Be strong, and let your heart take courage,
All ye that hope in Jehovah.
1 Til sangmesteren; en salme av David.
2 Til dig, Herre, tar jeg min tilflukt. La mig aldri i evighet bli til skamme, frels mig ved din rettferdighet!
3 Bøi ditt øre til mig, skynd dig og redd mig, vær mig et klippevern, en borg til å frelse mig!
4 For du er min klippe og min borg, og for ditt navns skyld vil du føre og lede mig.
5 Du vil føre mig ut av garnet som de lønnlig har lagt for mig; for du er mitt vern.
6 I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser mig, Herre, du trofaste Gud.
7 Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til Herren.
8 Jeg vil fryde og glede mig over din miskunnhet, at du har sett min elendighet, aktet på min sjels trengsler;
9 du har ikke overgitt mig i fiendehånd, du har satt mine føtter på et rummelig sted.
10 Vær mig nådig, Herre! for jeg er i trengsel; borttæret av sorg er mitt øie, min sjel og mitt legeme.
11 For mitt liv svinner bort med sorg, og mine år med sukk; min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttæret.
12 For alle mine fienders skyld er jeg blitt til stor spott for mine naboer og til en skrekk for mine kjenninger; de som ser mig på gaten, flyr for mig.
13 Jeg er glemt og ute av hjertet som en død, jeg er blitt som et ødelagt kar.
14 For jeg hører baktalelse av mange, redsel fra alle kanter, idet de rådslår sammen imot mig; de lurer på å ta mitt liv.
15 Men jeg, jeg setter min lit til dig, Herre! Jeg sier: Du er min Gud.
16 I din hånd er mine tider*; redd mig av mine fienders hånd og fra mine forfølgere! / {* 1KR 29, 30. SLM 139, 16.}
17 La ditt åsyn lyse over din tjener, frels mig ved din miskunnhet!
18 Herre, la mig ikke bli til skamme! for jeg kaller på dig. La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket!
19 La løgnens leber bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt!
20 Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter dig, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til dig, for menneskenes barns øine!
21 Du skjuler dem i ditt åsyns skjul for menneskers sammensvergelser, du gjemmer dem i en hytte for tungers kiv.
22 Lovet være Herren! for han har underlig vist sin miskunnhet imot mig i en fast by.
23 Og jeg, jeg sa i min angst: Jeg er revet bort fra dine øine. Dog hørte du mine inderlige bønners røst, da jeg ropte til dig.
24 Elsk Herren, alle I hans fromme! Herren vokter de trofaste og gjengjelder rikelig den som farer overmodig frem.
25 Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på Herren!