1 Men Satan stod op imot Israel og egget David til å telle Israel. 2 Da sa David til Joab og folkets høvedsmenn: Gå avsted og tell Israel fra Be’rseba like til Dan og kom så til mig med melding, så jeg kan få vite tallet på dem. 3 Da sa Joab: Herren legge hundre ganger så mange til sitt folk som de er nu! Er de ikke, herre konge, alle sammen min herres tjenere? Hvorfor krever min herre dette? Hvorfor skal det bli til skyld for Israel? 4 Men kongen holdt fast ved sin befaling og gav ikke efter for Joab. Så tok da Joab ut og drog omkring i hele Israel og kom så tilbake til Jerusalem. 5 Og Joab opgav for David det tall som var utkommet ved folkemønstringen. I hele Israel var det elleve hundre tusen mann som kunde dra sverd, og i Juda fire hundre og sytti tusen.

6 Men Levi og Benjamin hadde han ikke mønstret sammen med de andre; for kongens ord var en vederstyggelighet for Joab.

7 Det som var skjedd, var ondt i Guds øine, og han slo Israel.

8 Da sa David til Gud: Jeg har syndet storlig ved å gjøre dette; men tilgi nu din tjeners misgjerning, for jeg har båret mig meget uforstandig at. 9 Men Herren talte til Gad, Davids seer, og sa:

10 Gå og tal til David og si: Så sier Herren: Tre ting forelegger jeg dig; velg en av dem, sa vil jeg gjøre så mot dig! 11 Da kom Gad til David og sa til ham: Så sier Herren: Velg nu 12 enten hungersnød i tre år eller å ligge under for dine motstandere i tre måneder, så du ikke kan undfly dine fienders sverd, eller at Herrens sverd og pest skal komme over landet i tre dager, og Herrens engel skal volde ødeleggelse i hele Israels landemerke! Tenk nu efter hvad jeg skal svare ham som har sendt mig! 13 David sa til Gad: Jeg er i stor angst; la mig da helst falle i Herrens hånd! For hans barmhjertighet er stor, men i menneskers hånd vil jeg nødig falle. 14 Så lot Herren det komme en pest i Israel, og det falt sytti tusen mann av Israel.

15 Og Gud sendte en engel til Jerusalem for å ødelegge det. Men da han holdt på med å ødelegge, så Herren det, og han angret det onde og sa til engelen som gjorde ødeleggelse: Det er nok; dra nu din hånd tilbake! Herrens engel stod da ved jebusitten Ornans treskeplass. 16 Som nu David så op, fikk han se Herrens engel, som stod mellem jorden og himmelen med draget sverd i sin hånd og rakte det ut mot Jerusalem. Da falt David og de eldste ned på sitt ansikt, klædd i sekk. 17 Og David sa til Gud: Var det ikke jeg som bød at folket skulde telles? Det er jeg som har syndet og gjort ille; men denne min hjord, hvad har de gjort? Herre min Gud, la heller din hånd komme over mig og over min fars hus, men ikke over ditt folk, så det blir hjemsøkt!

18 Da bød Herrens engel Gad å si til David at han skulde gå op og reise et alter for Herren på jebusitten Ornans treskeplass.

19 Så gikk David dit op efter det ord som Gad hadde talt i Herrens navn. 20 Da nu Ornan vendte sig om, fikk han se engelen, og hans fire sønner, som var med ham, skjulte sig; Ornan holdt just på med å treske hvete. 21 Da David kom til Ornan, så Ornan ut og fikk se David; så gikk han ut av treskeplassen og kastet sig ned for David med ansiktet mot orden. 22 Og David sa til Ornan: La mig få det sted hvor du har din treskeplass, så jeg kan bygge et alter for Herren der! La mig få det for dets fulle pris, forat hjemsøkelsen kan stanse og vike fra folket! 23 Da sa Ornan til David: Ta det bare! Min herre kongen må gjøre hvad han finner for godt! Her gir jeg dig oksene til brennofferne og treskesledene til ved og hveten til matofferet; alt sammen gir jeg som gave. 24 Men kong David svarte: Nei, jeg vil kjøpe det for full pris; jeg vil ikke ta til Herren det som ditt er, og ofre brennoffere som jeg har fått for intet. 25 Så gav David Ornan for stedet seks hundre sekel gull efter vekt. 26 Og David bygget der et alter for Herren og ofret brennoffere og takkoffere; og han ropte til Herren, og han svarte ham med ild fra himmelen på brennoffer-alteret. 27 Og Herren bød engelen at han skulde stikke sitt sverd i skjeden igjen. 28 Da David så at Herren hadde bønnhørt ham på jebusitten Ornans treskeplass, så ofret han der på den tid.

29 Herrens tabernakel, som Moses hadde latt gjøre i ørkenen, og brennoffer-alteret stod dengang på haugen i Gibeon; 30 men David torde ikke gå ditt for å søke Gud; så forferdet var han for Herrens engels sverd.

1 Satana insorse contro Israele, e incitò Davide a fare il censimento d’Israele. 2 Davide disse a Ioab e ai capi del popolo: "Andate, fate il censimento degli Israeliti da Beer-Sceba fino a Dan e venite a riferirmene il risultato, perché io ne conosca il numero". 3 Ioab rispose: "L’Eterno renda il suo popolo cento volte più numeroso di quello che è! Ma, o re, mio signore, non sono forse tutti servi del mio signore? Perché il mio signore chiede questo? Perché rendere così Israele colpevole?". 4 Ma l’ordine del re prevalse contro Ioab. Ioab dunque partì, percorse tutto Israele, poi tornò a Gerusalemme. 5 Ioab consegnò a Davide la cifra del censimento del popolo: vi erano in tutto Israele un milione e centomila uomini abili alle armi; e in Giuda quattrocentosettantamila uomini abili alle armi. 6 Ora Ioab non aveva fatto il censimento di Levi e di Beniamino come degli altri, perché per lui l’ordine del re era abominevole.

7 Questa cosa dispiacque a Dio che, perciò, colpì Israele. 8 E Davide disse a Dio: "Io ho gravemente peccato in ciò che ho fatto; ma ora, ti prego, perdona la colpa del tuo servo, perché io ho agito con grande stoltezza". 9 L’Eterno parlò così a Gad, il veggente di Davide: 10 "Va’ e parla a Davide in questo modo: ‘Così dice l’Eterno: Io ti propongo tre cose; scegline una, e quella ti farò’". 11 Gad andò dunque da Davide, e gli disse: "Così dice l’Eterno: ‘Scegli quello che vuoi: 12 o tre anni di carestia, o tre mesi durante i quali i tuoi avversari facciano scempio di te e ti raggiunga la spada dei tuoi nemici, oppure tre giorni di spada dell’Eterno, ossia di peste nel paese, durante i quali l’angelo dell’Eterno porterà la distruzione in tutto il territorio d’Israele’. Ora dunque vedi che cosa io debba rispondere a colui che mi ha mandato". 13 Davide disse a Gad: "Io sono in grande angoscia! Ebbene, che io cada nelle mani dell’Eterno, poiché le sue compassioni sono immense; ma che io non cada nelle mani degli uomini!".

14 Così l’Eterno mandò la peste in Israele; e caddero settantamila persone d’Israele. 15 Dio mandò un angelo a Gerusalemme per distruggerla; e come questi si disponeva a distruggerla, l’Eterno volse su di lei lo sguardo, si pentì della calamità che aveva inflitto, e disse all’angelo distruttore: "Ora basta; ritira la tua mano!". L’angelo dell’Eterno si trovava presso l’aia di Ornan, il Gebuseo. 16 Davide, alzando gli occhi, vide l’angelo dell’Eterno che stava fra la terra e il cielo, avendo in mano una spada sguainata, rivolta contro Gerusalemme. Allora Davide e gli anziani, coperti di sacchi, si gettarono con la faccia a terra. 17 E Davide disse a Dio: "Non sono stato io a ordinare il censimento del popolo? Sono io che ho peccato e che ho agito con tanta malvagità; ma queste pecore che hanno fatto? Ti prego, o Eterno, mio Dio, la tua mano si stenda contro di me e contro la casa di mio padre, ma non contro il tuo popolo, per colpirlo con il flagello!". 18 Allora l’angelo dell’Eterno ordinò a Gad di dire a Davide che salisse a erigere un altare all’Eterno nell’aia di Ornan, il Gebuseo. 19 Davide salì, secondo la parola che Gad aveva pronunciato nel nome dell’Eterno. 20 Ornan, voltandosi, vide l’angelo; e i suoi quattro figli che erano con lui si nascosero. Ornan stava battendo il grano. 21 Quando Davide giunse presso Ornan, Ornan guardò, e vide Davide; e, uscito dall’aia, si prostrò davanti a Davide con la faccia a terra. 22 Allora Davide disse a Ornan: "Dammi il terreno di quest’aia, perché io vi costruisca un altare all’Eterno; dammelo per tutto il prezzo che vale, affinché la piaga cessi di infierire sul popolo". 23 Ornan disse a Davide: "Prenditelo, e il re, mio signore, faccia quello che sembra bene ai suoi occhi; guarda, io ti do i buoi per gli olocausti, gli strumenti per trebbiare come legna, e il grano per l’oblazione; ti do tutto". 24 Ma il re Davide disse a Ornan: "No, io comprerò da te queste cose per il loro prezzo intero; poiché io non prenderò per l’Eterno ciò che è tuo, né offrirò un olocausto che non mi costi nulla". 25 E Davide diede a Ornan il peso di seicento sicli d’oro come prezzo del luogo; 26 poi in quel luogo costruì un altare all’Eterno, offrì olocausti e sacrifici di ringraziamento, e invocò l’Eterno, il quale gli rispose mediante il fuoco, che scese dal cielo sull’altare dell’olocausto. 27 Poi l’Eterno comandò all’angelo di rimettere la spada nel fodero. 28 In quel tempo Davide, vedendo che l’Eterno lo aveva esaudito nell’aia di Ornan, il Gebuseo, vi offriva dei sacrifici. 29 Il tabernacolo dell’Eterno che Mosè aveva costruito nel deserto e l’altare degli olocausti, si trovavano allora sull’alto luogo di Gabaon. 30 Davide non poteva andare davanti a quell’altare a cercare Iddio, per lo spavento che gli aveva causato la spada dell’angelo dell’Eterno.