1 Dette er de ord Moses talte til hele Israel i ørkenen på hin side {østenfor.} Jordan, i ødemarken, midt imot Suf, mellem Paran og Tofel og Laban og Haserot og Di-Sahab, 2 elleve dagsreiser fra Horeb efter den vei som fører til Se’r-fjellene, til Kades-Barnea. 3 Det var i det firtiende år, i den ellevte måned, på den første dag i måneden Moses talte til Israels barn og bar frem alt det Herren hadde befalt ham å tale til dem, 4 efterat han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon, og ved Edre' hadde slått Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot. 5 På hin side Jordan, i Moabs land, tok Moses sig fore å utlegge denne lov og sa: 6 Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: Lenge nok har I opholdt eder ved dette fjell. 7 Bryt nu op og gi eder på veien til amoritter-fjellene og til alle de folk som bor deromkring, i ødemarken, i fjellbygdene og i lavlandet og i sydlandet og ved havstranden, til kana’nittenes land og til Libanon, helt til den store elv, elven Frat. 8 Se, jeg har gitt landet i eders vold; dra avsted og innta det land som Herren har tilsvoret eders fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi dem og deres ætt efter dem!

9 Dengang sa jeg til eder: Jeg makter ikke alene å bære eder.

10 Herren eders Gud har gjort eder tallrike, så I idag er som stjernene på himmelen i mengde; 11 og måtte bare Herren, eders fedres Gud, gjøre eder tusen ganger flere enn I er, og velsigne eder, som han har tilsagt eder! 12 Men hvorledes kan jeg alene bære strevet og møien med eder og alle eders tretter? 13 Kom med nogen vise og forstandige og prøvede menn fra hver av eders stammer! Så vil jeg sette dem til høvdinger over eder. 14 Da svarte I mig: Det er både rett og godt det du sier. 15 Så tok jeg høvdingene for eders stammer, vise og prøvede menn, og satte dem til høvdinger over eder, nogen over tusen og nogen over hundre og nogen over femti og nogen over ti, og jeg gjorde dem til tilsynsmenn over eders stammer. 16 Dengang bød jeg også eders dommere og sa: Hør på de saker som eders brødre har sig imellem, og døm med rettferdighet mellem en mann og hans bror eller en fremmed som bor hos ham! 17 I skal ikke gjøre forskjell på folk når I dømmer; den minste som den største skal I høre på. I skal ikke være redde for nogen, for dommen hører Gud til. Men om nogen sak er for vanskelig for eder, skal I føre den frem for mig; så vil jeg høre på den. 18 Og på samme tid bød jeg eder alt det I skulde gjøre.

19 Så brøt vi op fra Horeb og drog gjennem hele den store og forferdelige ørken som I har sett, på veien til amoritter-fjellene, således som Herren vår Gud bød oss; og vi kom til Kades-Barnea.

20 Da sa jeg til eder: Nu er I kommet til amoritter-fjellene, som Herren vår Gud vil gi oss. 21 Se, Herren din Gud har gitt landet i din vold; dra op og innta det, som Herren, dine fedres Gud, har tilsagt dig! Frykt ikke og vær ikke redd! 22 Da kom I til mig alle sammen og sa: La oss sende folk i forveien for oss, så de kan utspeide landet for oss og gi oss beskjed om hvad vei vi skal dra dit op, og hvad byer vi kommer til!

23 Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut blandt eder tolv menn, én mann for hver stamme. 24 Og de tok avsted og drog op i fjellene og kom til Eskol-dalen; og de utspeidet landet. 25 Og de tok med sig av landets frukter ned til oss, og de gav oss beskjed tilbake og sa: Det land som Herren vår Gud vil gi oss, er et godt land. 26 Men I vilde ikke dra dit op; I var gjenstridige mot Herrens, eders Guds ord. 27 Og I knurret i eders telter og sa: Herren hater oss; derfor har han ført oss ut av Egyptens land og vil gi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss. 28 Hvad er det for et land vi skal dra op til! Våre brødre har gjort vårt hjerte mistrøstig ved å si: Det er et folk som er større og høiere enn vi, og de har store byer med murer som når til himmelen; og der så vi også anakittenes barn. 29 Da sa jeg til eder: I skal ikke forferdes og ikke være redde for dem; 30 Herren eders Gud, som går foran eder, han skal stride for eder, således som I så han gjorde for eder i Egypten 31 og i ørkenen du har sett, der hvor Herren din Gud bar dig som en mann bærer sitt barn, på hele den vei I har vandret til I kom til dette sted. 32 Men allikevel trodde I ikke på Herren eders Gud, 33 han som gikk foran eder på veien for å søke ut leirplass for eder, om natten i en ild, så I kunde se den vei I skulde gå, og om dagen i en sky. 34 Da Herren hørte eders tale, blev han vred og svor: 35 Sannelig, ikke nogen av disse menn, av denne onde slekt, skal se det gode land jeg har svoret å ville gi eders fedre(-) 36 ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn; han skal få se det; ham og hans barn vil jeg gi det land han har trådt på med sin fot, for han har trolig fulgt Herren. 37 Også mig blev Herren vred på for eders skyld og sa: Heller ikke du skal komme der inn. 38 Josva, Nuns sønn, som går dig til hånde, han skal komme der inn; styrk ham, for han skal skifte det ut til arv blandt Israel. 39 Og eders barn, som I sa vilde bli til rov, og eders sønner, som ennu ikke kan skille godt fra ondt, de skal komme der inn, dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie. 40 Men vend I om og ta ut i ørkenen, på veien til det Røde Hav! 41 Da svarte I og sa til mig: Vi har syndet mot Herren; nu vil vi dra op og stride, således som Herren vår Gud har befalt oss. Og I omgjordet eder med eders stridsvåben hver og en, og I holdt det for en lett sak å dra op i fjellene. 42 Da sa Herren til mig: Si til dem: I skal ikke dra op, og I skal ikke stride; for jeg er ikke med eder; I kommer bare til å bli slått av eders fiender. 43 Og jeg talte til eder, men I hørte ikke på mig; I var gjenstridige mot Herrens ord og dristet eder til å dra op i fjellene. 44 Da drog amorittene, som bodde der i fjellene, ut mot eder, og de forfulgte eder likesom en bisverm, og de slo eder sønder og sammen i Se’r og drev eder like til Horma. 45 Og I vendte tilbake og gråt for Herrens åsyn; men Herren hørte ikke på eders klager og vendte ikke sitt øre til eder. 46 Og I måtte bli i Kades i lang tid, hele den tid I var der.

1 Queste sono le parole che Mosè rivolse a Israele di là dal Giordano, nel deserto, nella pianura di fronte a Suf, fra Paran, Tofel, Laban, Aserot e Di-Zaab. 2 (Ci sono undici giornate dall’Oreb, per la strada del monte Seir, fino a Cades-Barnea). 3 Il quarantesimo anno, l’undicesimo mese, il primo giorno del mese, Mosè parlò ai figli d’Israele, secondo tutto ciò che l’Eterno gli aveva ordinato di dire loro. 4 Questo avvenne dopo che egli ebbe sconfitto Sicon, re degli Amorei che abitava in Chesbon, e Og, re di Basan che abitava in Astarot e in Edrei. 5 Di là dal Giordano, nel paese di Moab, Mosè cominciò a spiegare questa legge, dicendo: 6 "L’Eterno, il nostro Dio, ci parlò in Oreb e ci disse: ‘Voi avete dimorato abbastanza in queste montagne; 7 voltatevi, partite, e andate nella regione montuosa degli Amorei e in tutte le vicinanze, nella pianura, sui monti, nella regione bassa, nel mezzogiorno, sulla costa del mare, nel paese dei Cananei e al Libano, fino al gran fiume, il fiume Eufrate. 8 Ecco, io ho posto il paese davanti a voi; entrate, prendete possesso del paese che l’Eterno giurò di dare ai vostri padri, Abraamo, Isacco e Giacobbe, e alla loro progenie dopo di loro’. 9 In quel tempo io vi parlai e vi dissi: ‘Io non posso sostenere da solo il carico del popolo. 10 L’Eterno, il vostro Dio, vi ha moltiplicati, ed ecco che oggi siete numerosi come le stelle del cielo. 11 - L’Eterno, l’Iddio dei vostri padri, vi aumenti anche mille volte di più e vi benedica come vi ha promesso di fare! - 12 Ma come posso io, da solo, portare il vostro carico, il vostro peso e le vostre liti? 13 Prendete nelle vostre tribù degli uomini saggi, intelligenti e conosciuti, e io li stabilirò per voi come capi’. 14 E voi mi rispondeste, dicendo: ‘È bene che facciamo ciò che tu proponi’. 15 Allora presi i capi delle vostre tribù, uomini saggi e conosciuti, e li stabilii su di voi come capi di migliaia, capi di centinaia, capi di cinquantine, capi di decine, e come ufficiali nelle vostre tribù. 16 E in quel tempo diedi quest’ordine ai vostri giudici: ‘Ascoltate le cause dei vostri fratelli, e giudicate con giustizia le questioni che uno può avere con il fratello o con lo straniero che sta da lui. 17 Nei vostri giudizi non avrete riguardi personali; darete ascolto al piccolo come al grande; non temerete nessun uomo, poiché il giudizio appartiene a Dio; e le cause troppo difficili per voi le porterete a me e io le ascolterò’. 18 Così, in quel tempo, io vi ordinai tutte le cose che dovevate fare. 19 Poi partimmo da Oreb e attraversammo tutto quel grande e spaventoso deserto che avete visto, dirigendoci verso la regione montuosa degli Amorei, come l’Eterno, il nostro Dio, ci aveva ordinato di fare, e giungemmo a Cades-Barnea. 20 Allora vi dissi: ‘Siete arrivati alla regione montuosa degli Amorei, che l’Eterno, il nostro Dio, ci dà. 21 Ecco, l’Eterno, il tuo Dio, ha posto il paese davanti a te; sali, prendine possesso, come l’Eterno, l’Iddio dei tuoi padri, ti ha detto; non temere e non ti spaventare’. 22 E voi vi avvicinaste a me tutti quanti, e diceste: ‘Mandiamo degli uomini davanti a noi, che esplorino il paese per noi, e ci riferiscano qualcosa della strada per la quale noi dovremo salire, e delle città alle quali dovremo arrivare’. 23 La cosa mi piacque, e presi dodici uomini tra voi, uno per tribù. 24 Quelli si incamminarono, salirono verso i monti, giunsero alla valle di Escol, ed esplorarono il paese. 25 Presero con le loro mani dei frutti del paese, ce li portarono, e ci fecero la loro relazione dicendo: ‘Quello che l’Eterno, il nostro Dio, ci dà è un buon paese’. 26 Ma voi non voleste andare e vi ribellaste all’ordine dell’Eterno, del vostro Dio; 27 mormoraste nelle vostre tende, e diceste: ‘L’Eterno ci odia, per questo ci ha fatti uscire dal paese d’Egitto per darci in mano agli Amorei e per distruggerci. 28 Dove andiamo noi? I nostri fratelli ci hanno fatto affliggere il cuore, dicendo: Quella gente è più grande e più alta di noi; le città sono grandi e fortificate fino al cielo; e abbiamo perfino visto là dei figli degli Anachim’. 29 E io vi dissi: ‘Non vi spaventate e non abbiate paura di loro. 30 L’Eterno, il vostro Dio, che va davanti a voi, combatterà egli stesso per voi, come ha fatto tante volte sotto gli occhi vostri, in Egitto 31 e nel deserto, dove hai visto come l’Eterno, il tuo Dio, ti ha portato come un uomo porta suo figlio, per tutto il cammino che avete fatto, finché siete arrivati in questo luogo’. 32 Nonostante questo non aveste fiducia nell’Eterno, nel vostro Dio, 33 che andava davanti a voi nel cammino per cercarvi un luogo dove piantare le tende: di notte, nel fuoco, per mostrarvi la via per la quale dovevate andare, e, di giorno, nella nuvola. 34 E l’Eterno udì le vostre parole, si adirò gravemente, e giurò dicendo: 35 ‘Certo, nessuno degli uomini di questa malvagia generazione vedrà il buon paese che ho giurato di dare ai vostri padri, 36 salvo Caleb, figlio di Gefunne. Egli lo vedrà; e a lui e ai suoi figli darò la terra che egli ha calcato, perché ha pienamente seguito l’Eterno’. 37 L’Eterno si adirò anche contro di me, a causa vostra, e disse: ‘Neanche tu vi entrerai; 38 Giosuè, figlio di Nun, che ti serve, vi entrerà; fortificalo, perché egli metterà Israele in possesso di questo paese. 39 E i vostri fanciulli, dei quali avete detto: "Diventeranno tanta preda!" e i vostri figli, che oggi non conoscono né il bene né il male, sono quelli che vi entreranno; a loro lo darò, e saranno loro che lo possederanno. 40 Ma voi, tornate indietro e avviatevi verso il deserto, in direzione del Mar Rosso’. 41 Allora voi rispondeste, dicendomi: ‘Abbiamo peccato contro l’Eterno; noi saliremo e combatteremo, interamente come l’Eterno, il nostro Dio, ci ha ordinato’. E ognuno di voi prese le armi, e vi metteste temerariamente a salire verso i monti. 42 E l’Eterno mi disse: ‘Di’ loro: Non salite, e non combattete, perché io non sono in mezzo a voi; voi sareste sconfitti davanti ai vostri nemici’. 43 Io ve lo dissi, ma voi non mi deste ascolto; anzi foste ribelli all’ordine dell’Eterno, foste presuntuosi, e vi metteste a salire verso i monti. 44 Allora gli Amorei, che abitano quella contrada montuosa, uscirono contro di voi, vi inseguirono come fanno le api, e vi batterono in Seir fino a Corma. 45 E voi tornaste e piangeste davanti all’Eterno; ma l’Eterno non diede ascolto alla vostra voce e non vi porse orecchio. 46 Così rimaneste in Cades molti giorni; sapete bene quanti giorni vi siete rimasti.