1 Rubens barn og Gads barn hadde en mengde fe, en svær mengde; og da de så at Jasers land og Gileads land var vel skikket for feavl, 2 kom de(-)både Gads barn og Rubens barn(-)og sa til Moses og Eleasar, presten, og menighetens høvdinger: 3 Atarot og Dibon og Jaser og Nimra og Hesbon og El’le og Sebam og Nebo og Beon, 4 det land som Herren har latt Israels menighet vinne med sverdet, er et land som er vel skikket for feavl, og dine tjenere har meget fe. 5 Og de sa: Dersom vi har funnet nåde for dine øine, så la dine tjenere få dette land til eiendom, la oss slippe å dra over Jordan! 6 Da sa Moses til Gads barn og Rubens barn: Skal eders brødre dra i krigen, og I bli her?

7 Hvorfor vil I vende Israels barns hu bort, så de ikke vil dra over til det land Herren hat gitt dem? 8 Det samme gjorde eders fedre da jeg sendte dem fra Kades-Barnea for å se på landet; 9 da de hadde draget op til Eskoldalen og hadde sett på landet, vendte de Israels barns hu bort, så de ikke vilde gå inn i det land Herren hadde gitt dem. 10 Den dag optendtes Herrens vrede, og han svor og sa: 11 Ingen av de menn som drog op fra Egypten, fra tyveårsalderen og opover, skal få se det land som jeg har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob; for de har ikke fulgt mig som de skulde(-) 12 ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, og Josva, Nuns sønn; for de har trolig fulgt Herren. 13 Så optendtes Herrens vrede mot Israel, og han lot dem vanke om i ørkenen i firti år, til hele den slekt var utdød som hadde gjort det som var ondt i Herrens øine. 14 Og nu treder I i eders fedres spor, en yngel av syndige menn, for ennu mere å øke Herrens brennende vrede mot Israel; 15 for vender I eder bort, så I ikke vil følge ham, da vil han la Israel bli ennu lenger i ørkenen, og I vil føre ulykke over hele dette folk.

16 Da gikk de frem til ham og sa: Vi vil bare bygge hegn her for vårt fe og byer for våre kvinner og barn,

17 men selv vil vi skyndsomt væbne oss og dra frem foran Israels barn, til vi har ført dem dit de skal; men våre kvinner og barn skal bli i de faste byer, så de kan være trygge for landets innbyggere. 18 Vi vil ikke vende tilbake til våre hus før Israels barn har fått hver sin arv; 19 for vi vil ikke ta arv med dem på den andre side av Jordan og lenger borte når vi har fått vår arv på denne side, østenfor Jordan. 20 Da sa Moses til dem: Dersom I gjør dette, så I væbner eder for Herrens åsyn til krigen,

21 og alle eders væbnede menn drar over Jordan for Herrens åsyn, til han har drevet sine fiender bort fra sine øine, 22 og I ikke vender tilbake før landet er undertvunget for Herrens åsyn, så skal I være uten skyld både for Herren og for Israel, og I skal ha landet her til eiendom for Herrens åsyn. 23 Men dersom I ikke gjør så, da synder I mot Herren, og I skal vite at eders synd skal finne eder. 24 Bygg eder da byer for eders kvinner og barn og hegn for eders småfe, og gjør som I har lovt! 25 Da sa Gads barn og Rubens barn til Moses: Dine tjenere skal gjøre som min herre har befalt; 26 våre barn, våre hustruer, vårt fe og alle våre kløvdyr skal bli her i Gileads byer; 27 men dine tjenere, så mange av oss som er væbnet til strid, vil dra over Jordan for Herrens åsyn og være med i krigen, således som min herre sier.

28 Og Moses gav befaling om dem til Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer.

29 Og Moses sa til dem: Dersom Gads barn og Rubens barn, så mange av dem som er væbnet, drar med eder over Jordan til krigen for Herrens åsyn, og I legger landet under eder, da skal I gi dem Gileads land til eiendom; 30 men dersom de ikke drar væbnet over med eder, da skal de få sin eiendom i Kana’ns land, sammen med eder andre. 31 Og Gads barn og Rubens barn svarte og sa: Det som Herren har sagt til dine tjenere, det vil vi gjøre; 32 Vi vil dra væbnet over til Kana’ns land for Herrens åsyn, men vår arve-eiendom skal være på denne side av Jordan. 33 Så lot Moses Gads barn og Rubens barn og halvdelen av Manasses, Josefs sønns stamme få de riker som Sihon, amorittenes konge, og Og, kongen i Basan, hadde eid, hele landet med byer og omliggende marker, alle byene i landet rundt omkring. 34 Og Gads barn bygget op igjen Dibon og Atarot og Aroer

35 og Atrot-Sofan og Jaser og Jogbeha 36 og Bet-Nimra og Bet-Haran, faste byer og hegn for feet. 37 Og Rubens barn bygget op igjen Hesbon og El’le og Kirjata’m 38 og Nebo og Ba’l-Meon, hvis navn blev forandret, og Sibma; og de gav de byer som de bygget op igjen, deres navn. 39 Og Makirs, Manasses sønns barn drog til Gilead og inntok det og drev amorittene, som bodde der, bort. 40 Og Moses gav Makir, {nemlig hans efterkommere} Manasses sønn, Gilead, og han bodde der. 41 Og Ja’r, Manasses sønn, drog avsted og inntok deres {amorittenes} landsbyer; og han kalte dem Ja’rs byer. 42 Og Nobah drog avsted og inntok Kenat med tilhørende småbyer; og han kalte det Nobah efter sitt eget navn.

1 Ora i figli di Ruben e i figli di Gad avevano del bestiame in grandissimo numero; e quando videro che il paese di Iazer e il paese di Galaad erano luoghi da bestiame, 2 i figli di Gad e i figli di Ruben vennero a parlare a Mosè, al sacerdote Eleazar e ai capi della comunità, e dissero: 3 "Atarot, Dibon, Iazer, Nimra, Chesbon, Eleale, Sebam, Nebo e Beon, 4 terre che l’Eterno ha colpito davanti alla comunità d’Israele, sono terre da bestiame, e i tuoi servi hanno del bestiame". 5 E dissero ancora: "Se abbiamo trovato grazia agli occhi tuoi, sia concesso ai tuoi servi la proprietà di questo paese, e non farci passare il Giordano". 6 Ma Mosè rispose ai figli di Gad e ai figli di Ruben: "I vostri fratelli andrebbero alla guerra e voi ve ne stareste qui? 7 E perché volete scoraggiare i figli d’Israele dal passare nel paese che l’Eterno ha dato a loro? 8 Così fecero i vostri padri, quando li mandai da Cades-Barnea per esplorare il paese. 9 Salirono fino alla valle di Escol; e dopo aver esplorato il paese, scoraggiarono i figli d’Israele dall’entrare nel paese che l’Eterno aveva dato a loro. 10 E l’ira dell’Eterno si accese in quel giorno, ed egli giurò dicendo: 11 ‘Gli uomini che sono saliti dall’Egitto, dall’età di vent’anni in su, non vedranno mai il paese che promisi con giuramento ad Abraamo, a Isacco e a Giacobbe, perché non mi hanno seguito fedelmente, 12 salvo Caleb, figlio di Gefunne, il Chenizeo, e Giosuè, figlio di Nun, che hanno seguito l’Eterno fedelmente’. 13 E l’ira dell’Eterno si accese contro Israele; ed egli lo fece vagare per il deserto durante quarant’anni, finché tutta la generazione che aveva fatto quel male agli occhi dell’Eterno fosse consumata. 14 Ed ecco che voi sorgete al posto dei vostri padri, razza di uomini peccatori, per rendere l’ira dell’Eterno anche più ardente contro Israele. 15 Perché, se voi vi sviate da lui, egli continuerà a lasciare Israele nel deserto, e voi farete perire tutto questo popolo". 16 Ma quelli si accostarono a Mosè e gli dissero: "Noi costruiremo qui dei recinti per il nostro bestiame, e delle città per i nostri figli; 17 ma, quanto a noi, ci terremo pronti, in armi, per marciare alla testa dei figli d’Israele, finché li abbiamo condotti al luogo destinato loro; intanto, i nostri figli abiteranno nelle città forti a causa degli abitanti del paese. 18 Non torneremo alle nostre case finché ciascuno dei figli d’Israele non abbia preso possesso della sua eredità; 19 e non possederemo nulla con loro al di là del Giordano e più oltre, poiché la nostra eredità ci è toccata da questa parte del Giordano, a oriente". 20 E Mosè disse loro: "Se fate questo, se vi armate per andare a combattere davanti all’Eterno, 21 se tutti quelli di voi che si armeranno passeranno il Giordano davanti all’Eterno finché egli abbia scacciato i suoi nemici dal suo cospetto, 22 e se tornate soltanto quando il paese vi sarà sottomesso davanti all’Eterno, voi non sarete colpevoli di fronte all’Eterno e di fronte a Israele, e questo paese sarà vostra proprietà davanti all’Eterno. 23 Ma, se non fate così, voi avrete peccato contro l’Eterno; e sappiate che il vostro peccato vi ritroverà. 24 Costruite delle città per i vostri figli e dei recinti per le vostre greggi, e fate quello che la vostra bocca ha proferito". 25 Allora i figli di Gad e i figli di Ruben parlarono a Mosè, dicendo: "I tuoi servi faranno quello che il mio signore comanda. 26 I nostri fanciulli, le nostre mogli, le nostre greggi e tutto il nostro bestiame rimarranno qui nelle città di Galaad; 27 ma i tuoi servi, tutti quanti armati per la guerra, andranno a combattere davanti all’Eterno, come dice il mio signore". 28 Allora Mosè diede per loro degli ordini al sacerdote Eleazar, a Giosuè figlio di Nun e ai capifamiglia delle tribù dei figli d’Israele. 29 Mosè disse loro: "Se i figli di Gad e i figli di Ruben passano con voi il Giordano tutti armati per combattere davanti all’Eterno, e se il paese sarà sottomesso davanti a voi, darete loro come proprietà il paese di Galaad. 30 Ma se non passano armati con voi, avranno la loro proprietà tra voi nel paese di Canaan". 31 E i figli di Gad e i figli di Ruben risposero dicendo: "Faremo come l’Eterno ha detto ai tuoi servi. 32 Passeremo in armi, davanti all’Eterno, nel paese di Canaan; ma il possesso della nostra eredità resti per noi di qua dal Giordano". 33 Mosè dunque diede ai figli di Gad, ai figli di Ruben e alla metà della tribù di Manasse, figlio di Giuseppe, il regno di Sicon, re degli Amorei, e il regno di Og, re di Basan: il paese, le sue città e i territori delle città del paese intorno. 34 I figli di Gad costruirono Dibon, Atarot, Aroer, Atrot-Sofan, 35 Iazer, Iogbea, 36 Bet-Nimra e Bet-Aran, città fortificate, e fecero dei recinti per le greggi. 37 I figli di Ruben costruirono Chesbon, Eleale, Chiriataim, Nebo e Baal-Meon, 38 i cui nomi furono mutati, e Sibma, e diedero dei nomi alle città che costruirono. 39 I figli di Machir, figlio di Manasse, andarono nel paese di Galaad, lo presero, e ne scacciarono gli Amorei che vi stavano. 40 Mosè dunque diede Galaad a Machir, figlio di Manasse, che vi si stabilì. 41 Iair, figlio di Manasse, andò anche lui e prese i loro borghi, e li chiamò Borghi di Iair. 42 E Noba andò e prese Chenat con i suoi villaggi, e le diede il suo nome di Noba.