1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.

2 Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.

3 Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet.

4 Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke,

5 den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde;

6 den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet;

7 den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

8 Kjærligheten faller aldri bort; men hvad enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de ophøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.

9 For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis;

10 men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.

11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige.

12 For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent.

13 Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blandt dem er kjærligheten.

1 Quand je parlerai même le langage des hommes qui sont messagers de Dieu; si je n'ai point la charité (l'amour sacrificiel), je suis comme l'airain qui résonne, ou comme une cymbale qui retentit.

2 Et quand même j'aurais toute l'interprétation, et que je connaîtrais tous les mystères et toute la science; et quand même j'aurais toute la confiance jusqu'à transporter les montagnes; si je n'ai point la charité, je ne suis rien.

3 Et quand même je distribuerais tous mes biens pour la nourriture des pauvres, et quand même je livrerais mon corps pour être brûlé; si je n'ai point la charité, cela ne me sert de rien.

4 La charité est patiente, elle est pleine de bonté; la charité n'est point envieuse; la charité ne se vante pas, elle ne s'enfle point d'orgueil;

5 Elle ne se conduit point inconvenablement; elle ne cherche point son propre intérêt; elle ne s'irrite point facilement; elle ne pense point au mal;

6 Elle ne se réjouit point de l'injustice, mais elle se réjouit de la vérité;

7 Elle supporte tout, elle admet tout, elle espère tout, elle endure tout.

8 La charité ne périt jamais. Quant aux interprétations prodigieuses, elles seront abolies, et les langages miraculeux cesseront, et la connaissance surnaturelle sera annulée;

9 Car nous ne connaissons que partiellement, et nous interprétons qu'incomplètement;

10 Mais quand arrivera ce qui sera achevé de la révélation écrite, alors ce qui est incomplet sera annulé.

11 Quand j'étais enfant, je parlais comme un enfant, je jugeais comme un enfant, je pensais comme un enfant; mais lorsque je suis devenu homme, j'ai abandonné ce qui était de l'enfant.

12 Maintenant nous voyons par un miroir, obscurément la révélation de la charité, mais alors la présence de tout sera complète dans l'Écriture; maintenant je connais partiellement par les parchemins, mais alors je comprendrai pleinement comme j'ai été renseigné

13 Maintenant donc, ces trois demeurent en permanence: la foi, l'espérance, la charité; mais la plus grande d'elles est la charité.