1 Og da de kom nær til Jerusalem, til Betfage og Betania ved Oljeberget, sendte han to av sine disipler avsted og sa til dem:

2 Gå bort til den by som ligger rett for eder, og straks I kommer inn i den, skal I finne en fole bundet, som ennu aldri noget menneske har sittet på; løs den, og før den hit!

3 Og dersom nogen sier til eder: Hvad er det I gjør? da skal I si: Herren har bruk for den, og han sender den straks tilbake igjen.

4 Og de gikk avsted, og fant folen bundet ved døren utenfor på gaten og løste den.

5 Og nogen av dem som stod der, sa til dem: Hvad er det I gjør? løser I folen?

6 Men de sa til dem så som Jesus hadde sagt; og de lot dem få den.

7 Og de førte folen til Jesus, og la sine klær på den; og han satte sig på den.

8 Og mange bredte sine klær på veien, andre løvkvister, som de hadde hugget på markene.

9 Og de som gikk foran, og de som fulgte efter, ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

10 Velsignet være vår far Davids rike som kommer! Hosianna i det høieste!

11 Og han gikk inn i Jerusalem i templet og så sig om overalt, og da det alt var sent på dagen, gikk han ut til Betania med de tolv.

12 Og den næste dag, da de gikk ut fra Betania, blev han hungrig.

13 Og da han så et fikentre langt borte, som hadde blad, gikk han dit, om han kanskje kunde finne noget på det, og da han kom bort til det, fant han ikke noget uten blad; for det var ikke fikentid.

14 Og han tok til orde og sa til det: Aldri i evighet skal nogen mere ete frukt av dig! Og hans disipler hørte det.

15 Og de kom til Jerusalem; og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han,

16 og han tillot ikke at nogen bar noget kar gjennem templet.

17 Og han lærte og sa til dem: Er det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk? Men I har gjort det til en røverhule.

18 Og yppersteprestene og de skriftlærde hørte det, og de søkte råd til å rydde ham av veien; for de fryktet for ham, fordi alt folket var slått av forundring over hans lære.

19 Og når det blev aften, gikk han ut av byen.

20 Og da de gikk forbi tidlig om morgenen, så de at fikentreet var visnet fra roten av.

21 Og Peter kom det i hu og sa til ham: Rabbi! se, fikentreet som du forbannet, er visnet.

22 Og Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud!

23 Sannelig sier jeg eder at den som sier til dette fjell: Løft dig op og kast dig i havet! og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, ham skal det vederfares.

24 Derfor sier jeg eder: Alt det I beder om og begjærer, tro bare at I har fått det, så skal det vederfares eder.

25 Og når I står og beder, og I har noget imot nogen, da forlat ham det, forat også eders Fader i himmelen skal forlate eder eders overtredelser!

26 Men dersom I ikke forlater, da skal heller ikke eders Fader i himmelen forlate eders overtredelser.

27 Og de kom atter til Jerusalem. Og da han gikk omkring i templet, kom yppersteprestene og de skriftlærde og de eldste

28 og sa til ham: Med hvad myndighet gjør du dette, og hvem har gitt dig denne myndighet til å gjøre det?

29 Men Jesus sa til dem: Jeg vil spørre eder om én ting; svar mig, så skal jeg si eder med hvad myndighet jeg gjør dette.

30 Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? Svar mig!

31 De tenkte da ved sig selv og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han: Hvorfor trodde I ham da ikke?

32 Eller skal vi si: Fra mennesker? De fryktet for folket; for alle mente om Johannes at han i sannhet var en profet.

33 De svarte da Jesus: Vi vet det ikke. Da svarte Jesus og sa til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette.

1 Comme ils approchaient de Jérusalem, de Bethphagé et de Béthanie, près du mont des Oliviers, Jésus envoya deux de ses disciples,

2 Et leur dit: Allez au village qui est devant vous; et aussitôt que vous y serez entrés, vous trouverez un ânon attaché, que personne n'a encore monté; détachez-le, et amenez-le-moi.

3 Et si quelqu'un vous dit: Pourquoi faites-vous cela? dites que le Seigneur en a besoin, et aussitôt il l'enverra ici.

4 Ils s'en allèrent donc, et ils trouvèrent l'ânon qui était attaché dehors devant la porte, entre les deux chemins; et ils le détachèrent.

5 Et quelques-uns de ceux qui étaient là leur dirent: Pourquoi détachez-vous cet ânon?

6 Ils leur répondirent comme Jésus avait commandé; et on les laissa aller.

7 Et ils amenèrent l'ânon à Jésus, et mirent leurs vêtements dessus, et Jésus monta sur l'ânon.

8 Et plusieurs étendaient leurs vêtements sur la route, et d'autres coupaient des branches d'arbres, et en couvraient le chemin.

9 Et ceux qui marchaient devant, et ceux qui suivaient, criaient: Hosanna! béni soit celui qui vient au nom du Seigneur!

10 Béni soit le règne de David notre père, qui vient au nom du Seigneur! Hosanna dans les lieux très hauts!

11 Ainsi Jésus entra à Jérusalem, et dans le temple; et ayant tout considéré, comme il était déjà tard, il s'en alla à Béthanie avec les douze.

12 Le lendemain, comme ils sortaient de Béthanie, il eut faim.

13 Et voyant de loin un figuier qui avait des feuilles, il alla voir s'il y trouverait quelque chose; et s'en étant approché, il n'y trouva que des feuilles; car ce n'était pas la saison des figues.

14 Alors Jésus, prenant la parole, dit: Que jamais plus personne ne mange de ton fruit. Et ses disciples l'entendirent.

15 Ils vinrent ensuite à Jérusalem; et Jésus étant entré dans le temple, se mit à chasser ceux qui vendaient et qui achetaient dans le temple, et il renversa les tables des changeurs, et les sièges de ceux qui vendaient des pigeons.

16 Et il ne permettait pas que personne portât aucun vaisseau par le temple.

17 Et il les instruisait, en disant: N'est-il pas écrit: Ma maison sera appelée une maison de prières pour toutes les nations? mais vous en avez fait une caverne de voleurs.

18 Ce que les scribes et les principaux sacrificateurs ayant entendu, ils cherchaient les moyens de le faire périr; car ils le craignaient, parce que tout le peuple était frappé de sa doctrine.

19 Le soir étant venu, Jésus sortit de la ville.

20 Et le matin, comme ils passaient, ses disciples virent le figuier séché jusqu'aux racines.

21 Alors Pierre, s'étant souvenu de ce qui s'était passé, lui dit: Maître, voilà le figuier que tu as maudit, qui est séché.

22 Et Jésus, répondant, leur dit: Ayez foi en Dieu;

23 Car je vous dis en vérité, que quiconque dira à cette montagne: Ote-toi de là et jette-toi dans la mer, et qui ne doutera point dans son cœur, mais qui croira que ce qu'il dit arrivera; ce qu'il dit lui sera accordé.

24 C'est pourquoi je vous dis: Tout ce que vous demanderez en priant, croyez que vous le recevrez; et cela vous sera accordé.

25 Mais quand vous vous présenterez pour faire votre prière, si vous avez quelque chose contre quelqu'un, pardonnez-lui, afin que votre Père qui est dans les cieux vous pardonne aussi vos offenses.

26 Et si vous ne pardonnez pas, votre Père qui est dans les cieux ne vous pardonnera pas non plus vos offenses.

27 Puis ils revinrent à Jérusalem; et comme il allait par le temple, les principaux sacrificateurs, les scribes et les anciens s'approchèrent de lui,

28 Et ils lui dirent: Par quelle autorité fais-tu ces choses, et qui t'a donné l'autorité de les faire?

29 Jésus, répondant, leur dit: Je vous demanderai aussi une chose, répondez-moi, et je vous dirai par quelle autorité je fais ces choses.

30 L’engagement de Jean venait-elle du ciel, ou des hommes? Répondez-moi.

31 Or, ils raisonnaient en eux-mêmes, disant: Si nous disons: Du ciel; il dira: Pourquoi donc n'y avez-vous pas cru

32 Et si nous disons: Des hommes; nous craignons le peuple; car tous croyaient que Jean était un vrai prophète.

33 Alors ils répondirent à Jésus: Nous n'en savons rien. Et Jésus leur répondit: Et moi, je ne vous dirai pas non plus par quelle autorité je fais ces choses.