1 Og han begynte atter å lære ved sjøen, og meget folk samlet sig om ham, så han gikk ut i en båt og satt i den ute på sjøen, og alt folket var på land ved sjøen.

2 Og han lærte dem meget i lignelser, og sa til dem idet han lærte:

3 Hør! Se, en såmann gikk ut for å så,

4 og det skjedde da han sådde, da falt noget ved veien; og fuglene kom og åt det op.

5 Og noget falt på stengrunn, hvor det ikke hadde meget jord; og det kom snart op, fordi det ikke hadde dyp jord,

6 og da solen gikk op, blev det avsvidd, og da det ikke hadde rot, visnet det.

7 Og noget falt blandt torner; og tornene skjøt op og kvalte det, og det bar ikke frukt.

8 Og noget falt i god jord; og det bar frukt som vokste og blev stor, og det bar inntil tretti fold og seksti fold og hundre fold.

9 Og han sa til dem: Den som har ører å høre med, han høre!

10 Og da han var blitt alene, spurte de tolv og de andre som var med ham, om lignelsene.

11 Og han sa til dem: Eder er Guds rikes hemmelighet gitt, men til hine som er utenfor, sies det alt sammen i lignelser,

12 forat de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, forat de ikke skal omvende sig og få forlatelse.

13 Og han sa til dem: Forstår I ikke denne lignelse? Hvorledes skal I da skjønne alle lignelsene?

14 Såmannen sår ordet.

15 Men de ved veien er de som ordet blir sådd i, og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i dem.

16 Og på samme måte de som såes på stengrunn; det er de som straks tar imot ordet med glede når de får høre det,

17 og de har ikke rot i sig, men holder bare ut til en tid; blir det så trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar de straks anstøt.

18 Og andre igjen er de som såes blandt torner; det er de som hører ordet,

19 og verdens bekymringer og rikdommens forførelse og attrå efter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt.

20 Og dette er de som er sådd i den gode jord: de som hører ordet og tar imot det og bærer frukt, tretti fold og seksti fold og hundre fold.

21 Og han sa til dem: Kommer vel lyset inn for å settes under en skjeppe eller under en seng? Kommer det ikke for å settes i staken?

22 For intet er skjult uten at det skal åpenbares, heller ikke blir noget dulgt uten for å komme for dagen.

23 Om nogen har ører å høre med, han høre!

24 Og han sa til dem: Akt på hvad I hører! Med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen, og enn mere skal gis eder.

25 For den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.

26 Og han sa: Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden

27 og sover og står op, natt og dag, og sæden spirer frem og blir høi, uten at han selv vet av det.

28 Av sig selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset.

29 Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, fordi høsten er forhånden.

30 Og han sa: Hvad skal vi ligne Guds rike med, eller hvad lignelse skal vi bruke om det?

31 Det er likesom sennepskornet, som er mindre enn alt annet frø på jorden når det såes i jorden;

32 og når det er sådd, vokser det op og blir større enn alle maturter og skyter store grener, så at himmelens fugler kan bygge rede under dets skygge.

33 Og i mange sådanne lignelser talte han ordet til dem, så meget som de kunde høre,

34 og uten lignelse talte han ikke til dem; men i enrum utla han alt sammen for sine disipler.

35 Og samme dag, da det var blitt aften, sa han til dem: La oss fare over til hin side!

36 Og de lot folket fare, og tok ham med sig i båten som han var; men også andre båter var i følge med ham.

37 Og det kom en sterk stormvind, og bølgene slo inn i båten, så at den holdt på å fylles.

38 Og han lå og sov bak i båten på en hodepute; og de vekket ham og sa til ham: Mester! bryr du dig ikke om at vi går under?

39 Og han stod op og truet vinden, og til sjøen sa han: Ti, vær stille! Og vinden la sig, og det blev blikkstille.

40 Og han sa til dem: Hvorfor er I så redde? Hvorledes kan I være så vantro?

41 Og de blev storlig forferdet, og sa til hverandre: Hvad er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige?

1 Jésus se mit encore à enseigner près de la mer, et une grande multitude s'étant assemblée auprès de lui, il monta dans une barque où il s'assit, et tout le peuple était à terre sur le rivage.

2 Il leur enseignait beaucoup de choses par des similitudes, et il leur disait dans ses instructions:

3 Écoutez; un semeur sortit pour semer;

4 Et il arriva qu'en semant, une partie de la semence tomba le long du chemin, et les oiseaux vinrent et la mangèrent toute;

5 Une autre partie tomba sur un endroit pierreux, où elle avait peu de terre; et aussitôt elle leva, parce qu'elle n'entrait pas profondément dans la terre;

6 Mais quand le soleil fut levé, elle fut brûlée, et parce qu'elle n'avait pas de racine, elle sécha;

7 Une autre partie tomba parmi les épines; et les épines grandirent et l'étouffèrent, et elle ne rapporta point de fruit;

8 Et une autre partie tomba dans une bonne terre et rendit du fruit, qui monta et grandit, en sorte qu'un grain en rapporta trente, un autre soixante, et un autre cent.

9 Et il leur dit: Que celui qui a des oreilles pour entendre, comprenne.

10 Or, quand il fut en particulier, ceux qui étaient autour de lui, avec les Douze, l'interrogèrent sur la parabole.

11 Et il leur dit: Il vous est donné de connaître le mystère du royaume de Dieu; mais pour ceux du dehors, tout est annoncé en paraboles;

12 De sorte qu'en voyant, ils voient et n'aperçoivent point; et qu'en entendant, ils entendent et ne comprennent point; de peur qu'ils ne se convertissent et que leurs péchés ne leur soient pardonnés.

13 Et il leur dit: N'entendez-vous pas cette similitude? Et comment entendrez-vous les autres?

14 Le semeur sème la Parole.

15 Ceux qui sont le long du chemin, ce sont ceux en qui la Parole est semée, mais aussitôt qu'ils l'ont entendue, l'accusateur vient et enlève la Parole qui avait été semée dans leurs cœurs;

16 De même, ceux qui reçoivent la semence dans des endroits pierreux, sont ceux qui, ayant entendu la Parole, la reçoivent d'abord avec joie;

17 Mais ils n'ont point de racine en eux-mêmes, et ils ne durent qu'un moment, de sorte que l'affliction ou la persécution survenant pour la Parole, ils sont aussitôt scandalisés.

18 Et ceux qui reçoivent la semence parmi les épines, ce sont ceux qui écoutent la Parole;

19 Mais les soucis de ce monde, la séduction des richesses et les passions pour les autres choses survenant, étouffent la Parole, et elle devient infructueuse;

20 Mais ceux qui ont reçu la semence dans une bonne terre, ce sont ceux qui écoutent la Parole, qui la reçoivent et qui portent du fruit, un grain trente, un autre soixante, et un autre cent.

21 Il leur disait encore: Apporte-t-on une lumière pour la mettre sous un récipient, ou sous un canapé? N'est-ce pas pour la mettre sur un lampadaire?

22 Car il n'y a rien de secret qui ne doive être manifesté, et il n'y a rien de caché qui ne doive venir en évidence.

23 Si quelqu'un a des oreilles pour entendre, qu'il comprenne.

24 Il leur dit encore: Prenez garde à ce que vous entendez. On vous mesurera de la même mesure dont vous aurez mesuré, et on y ajoutera encore davantage pour vous qui écoutez.

25 Car on donnera à celui qui a; mais à celui qui n'a pas, on ôtera même ce qu'il a.

26 Il dit encore: Il en est du royaume de Dieu comme si un homme jette de la semence en terre;

27 Soit qu'il dorme ou qu'il se lève, la nuit ou le jour, la semence germe et croît sans qu'il sache comment.

28 Car la terre produit d'elle-même, premièrement l'herbe, ensuite l'épi, puis le grain formé dans l'épi.

29 Et quand le fruit est dans sa maturité, on y met aussitôt la faucille, parce que la moisson est prête.

30 Il disait encore: A quoi comparerons-nous le royaume de Dieu, ou par quelle similitude le représenterons-nous?

31 Il en est comme du grain de moutarde, lequel, lorsqu'on le sème, est la plus petite de toutes les semences que l'on jette en terre;

32 Mais après qu'on l'a semé, il monte et devient plus grand que tous les autres herbes, et pousse de grandes branches, en sorte que les oiseaux du ciel peuvent demeurer sous son ombre.

33 Il leur annonçait la Parole par plusieurs similitudes de cette sorte, selon qu'ils étaient capables de l'entendre.

34 Et il ne leur parlait point sans similitudes; mais, en particulier, il expliquait tout à ses disciples.

35 Ce jour-là, quand le soir fut venu, il leur dit: Traversons de l'autre côté de la mer.

36 Et après avoir renvoyé le peuple, ils emmenèrent Jésus dans la barque comme il y était; et il y avait aussi d'autres petites barques qui l'accompagnaient.

37 Alors s'éleva un grand coup de vent, et les vagues entraient dans la barque, en sorte qu'elle commençait à s'emplir.

38 Mais il était à la poupe, dormant sur un oreiller; et ils le réveillèrent et lui dirent: Maître, ne te soucies-tu point de ce que nous périssons?

39 Mais lui, étant réveillé, parla avec autorité aux vents, et il dit à la mer: Tais-toi, sois tranquille. Et le vent cessa, et il se fit un grand calme.

40 Puis il leur dit: Pourquoi avez-vous peur? Comment n'avez-vous point de foi?

41 Et ils furent saisis d'une fort grande crainte, et ils se disaient l'un à l'autre: Mais qui est celui-ci, que le vent même et la mer lui obéissent?