1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.
2 Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.
3 Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet.
4 Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke,
5 den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde;
6 den gleder sig ikke over urettferdighet, men gleder sig ved sannhet;
7 den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
8 Kjærligheten faller aldri bort; men hvad enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de ophøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.
9 For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis;
10 men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.
11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige.
12 For nu ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn; nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent.
13 Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blandt dem er kjærligheten.
1 If with the tongues of men and of messengers I speak, and have not love, I have become brass sounding, or a cymbal tinkling;
2 and if I have prophecy, and know all the secrets, and all the knowledge, and if I have all the faith, so as to remove mountains, and have not love, I am nothing;
3 and if I give away to feed others all my goods, and if I give up my body that I may be burned, and have not love, I am profited nothing.
4 The love is long-suffering, it is kind, the love doth not envy, the love doth not vaunt itself, is not puffed up,
5 doth not act unseemly, doth not seek its own things, is not provoked, doth not impute evil,
6 rejoiceth not over the unrighteousness, and rejoiceth with the truth;
7 all things it beareth, all it believeth, all it hopeth, all it endureth.
8 The love doth never fail; and whether [there be] prophecies, they shall become useless; whether tongues, they shall cease; whether knowledge, it shall become useless;
9 for in part we know, and in part we prophecy;
10 and when that which is perfect may come, then that which [is] in part shall become useless.
11 When I was a babe, as a babe I was speaking, as a babe I was thinking, as a babe I was reasoning, and when I have become a man, I have made useless the things of the babe;
12 for we see now through a mirror obscurely, and then face to face; now I know in part, and then I shall fully know, as also I was known;
13 and now there doth remain faith, hope, love -- these three; and the greatest of these [is] love.