1 La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,
2 med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom
3 Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.
4 For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd
5 og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse,
6 da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.
7 For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;
8 men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.
9 Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.
10 For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.
11 Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,
12 forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.
13 For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:
14 Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;
15 og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.
16 For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.
17 Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,
18 forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,
19 det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,
20 hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han blev yppersteprest til evig tid efter Melkisedeks vis.
1 Wherefore, having left the word of the beginning of the Christ, unto the perfection we may advance, not again a foundation laying of reformation from dead works, and of faith on God,
2 of the teaching of baptisms, of laying on also of hands, of rising again also of the dead, and of judgment age-during,
3 and this we will do, if God may permit,
4 for [it is] impossible for those once enlightened, having tasted also of the heavenly gift, and partakers having became of the Holy Spirit,
5 and did taste the good saying of God, the powers also of the coming age,
6 and having fallen away, again to renew [them] to reformation, having crucified again to themselves the Son of God, and exposed to public shame.
7 For earth, that is drinking in the rain many times coming upon it, and is bringing forth herbs fit for those because of whom also it is dressed, doth partake of blessing from God,
8 and that which is bearing thorns and briers [is] disapproved of, and nigh to cursing, whose end [is] for burning;
9 and we are persuaded, concerning you, beloved, the things that are better, and accompanying salvation, though even thus we speak,
10 for God is not unrighteous to forget your work, and the labour of the love, that ye shewed to His name, having ministered to the saints and ministering;
11 and we desire each one of you the same diligence to shew, unto the full assurance of the hope unto the end,
12 that ye may not become slothful, but followers of those who through faith and patient endurance are inheriting the promises.
13 For to Abraham God, having made promise, seeing He was able to swear by no greater, did swear by Himself,
14 saying, `Blessing indeed I will bless thee, and multiplying I will multiply thee;`
15 and so, having patiently endured, he did obtain the promise;
16 for men indeed do swear by the greater, and an end of all controversy to them for confirmation [is] the oath,
17 in which God, more abundantly willing to shew to the heirs of the promise the immutability of his counsel, did interpose by an oath,
18 that through two immutable things, in which [it is] impossible for God to lie, a strong comfort we may have who did flee for refuge to lay hold on the hope set before [us],
19 which we have, as an anchor of the soul, both sure and stedfast, and entering into that within the vail,
20 whither a forerunner for us did enter -- Jesus, after the order of Melchisedek chief priest having become -- to the age.