1 Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen,

2 som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden,

3 han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie,

4 og er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem.

5 For til hvem av englene har han nogen tid sagt: Du er min sønn, jeg har født dig idag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være mig en sønn?

6 Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham.

7 Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue,

8 men om Sønnen: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav;

9 du elsket rettferd og hatet urett; derfor har, Gud, din Gud salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre.

10 Og: Du, Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk;

11 de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et klædebon,

12 og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes; men du er den samme, og dine år skal ikke få ende.

13 Men til hvem av englene har han nogen tid sagt: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter?

14 Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?

1 In many parts, and many ways, God of old having spoken to the fathers in the prophets,

2 in these last days did speak to us in a Son, whom He appointed heir of all things, through whom also He did make the ages;

3 who being the brightness of the glory, and the impress of His subsistence, bearing up also the all things by the saying of his might -- through himself having made a cleansing of our sins, sat down at the right hand of the greatness in the highest,

4 having become so much better than the messengers, as he did inherit a more excellent name than they.

5 For to which of the messengers said He ever, `My Son thou art -- I to-day have begotten thee?` and again, `I will be to him for a father, and he shall be to Me for a son?`

6 and when again He may bring in the first-born to the world, He saith, `And let them bow before him -- all messengers of God;`

7 and unto the messengers, indeed, He saith, `Who is making His messengers spirits, and His ministers a flame of fire;`

8 and unto the Son: `Thy throne, O God, [is] to the age of the age; a scepter of righteousness [is] the scepter of thy reign;

9 thou didst love righteousness, and didst hate lawlessness; because of this did He anoint thee -- God, thy God -- with oil of gladness above thy partners;`

10 and, `Thou, at the beginning, Lord, the earth didst found, and a work of thy hands are the heavens;

11 these shall perish, and Thou dost remain, and all, as a garment, shall become old,

12 and as a mantle Thou shall roll them together, and they shall be changed, and Thou art the same, and Thy years shall not fail.`

13 And unto which of the messengers said He ever, `Sit at My right hand, till I may make thine enemies thy footstool?`

14 are they not all spirits of service -- for ministration being sent forth because of those about to inherit salvation?