1 Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,

2 han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.

3 For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.

4 Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;

5 og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,

6 men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.

7 Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,

8 da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,

9 hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;

10 derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,

11 så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!

12 Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;

13 men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;

14 for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.

15 Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,

16 hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?

17 Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?

18 Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?

19 Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.

1 Wherefore, holy brethren, partakers of a heavenly calling, consider the apostle and chief priest of our profession, Christ Jesus,

2 being stedfast to Him who did appoint him, as also Moses in all his house,

3 for of more glory than Moses hath this one been counted worthy, inasmuch as more honour than the house hath he who doth build it,

4 for every house is builded by some one, and He who the all things did build [is] God,

5 and Moses indeed [was] stedfast in all his house, as an attendant, for a testimony of those things that were to be spoken,

6 and Christ, as a Son over his house, whose house are we, if the boldness and the rejoicing of the hope unto the end we hold fast.

7 Wherefore, (as the Holy Spirit saith, `To-day, if His voice ye may hear --

8 ye may not harden your hearts, as in the provocation, in the day of the temptation in the wilderness,

9 in which tempt Me did your fathers, they did prove Me, and saw My works forty years;

10 wherefore I was grieved with that generation, and said, Always do they go astray in heart, and these have not known My ways;

11 so I sware in My anger, If they shall enter into My rest -- !`)

12 See, brethren, lest there shall be in any of you an evil heart of unbelief in the falling away from the living God,

13 but exhort ye one another every day, while the To-day is called, that none of you may be hardened by the deceitfulness of the sin,

14 for partakers we have become of the Christ, if the beginning of the confidence unto the end we may hold fast,

15 in its being said, `To-day, if His voice ye may hear, ye may not harden your hearts, as in the provocation,`

16 for certain having heard did provoke, but not all who did come out of Egypt through Moses;

17 but with whom was He grieved forty years? was it not with those who did sin, whose carcasses fell in the wilderness?

18 and to whom did He swear that they shall not enter into His rest, except to those who did not believe? --

19 and we see that they were not able to enter in because of unbelief.