1 After this, the word of the LORD came to Abram in a vision: "Do not be afraid, Abram. I am your shield, "your very great reward. ""2 But Abram said, "Sovereign LORD, what can you give me since I remain childless and the one who will inherit "my estate is Eliezer of Damascus?"3 And Abram said, "You have given me no children; so a servant in my household will be my heir."4 Then the word of the LORD came to him: "This man will not be your heir, but a son who is your own flesh and blood will be your heir."5 He took him outside and said, "Look up at the sky and count the stars —if indeed you can count them." Then he said to him, "So shall your offspring "be."6 Abram believed the LORD, and he credited it to him as righteousness.7 He also said to him, "I am the LORD, who brought you out of Ur of the Chaldeans to give you this land to take possession of it."8 But Abram said, "Sovereign LORD, how can I know that I will gain possession of it?"9 So the LORD said to him, "Bring me a heifer, a goat and a ram, each three years old, along with a dove and a young pigeon."10 Abram brought all these to him, cut them in two and arranged the halves opposite each other; the birds, however, he did not cut in half.11 Then birds of prey came down on the carcasses, but Abram drove them away.12 As the sun was setting, Abram fell into a deep sleep, and a thick and dreadful darkness came over him.13 Then the LORD said to him, "Know for certain that for four hundred years your descendants will be strangers in a country not their own and that they will be enslaved and mistreated there.14 But I will punish the nation they serve as slaves, and afterward they will come out with great possessions.15 You, however, will go to your ancestors in peace and be buried at a good old age.16 In the fourth generation your descendants will come back here, for the sin of the Amorites has not yet reached its full measure."17 When the sun had set and darkness had fallen, a smoking firepot with a blazing torch appeared and passed between the pieces.18 On that day the LORD made a covenant with Abram and said, "To your descendants I give this land, from the Wadi "of Egypt to the great river, the Euphrates —19 the land of the Kenites, Kenizzites, Kadmonites,20 Hittites, Perizzites, Rephaites,21 Amorites, Canaanites, Girgashites and Jebusites."

1 Nogen tid derefter kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal være meget stor.2 Og Abram sa: Herre, Herre, hvad vil du gi mig? Jeg går jo barnløs bort, og den som skal ta mitt hus i eie, er Elieser fra Damaskus.3 Og Abram sa videre: Se, mig har du ikke gitt noget barn, og en tjener som er født i mitt hus, kommer til å arve mig.4 Men se, da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Nei, han skal ikke arve dig, men en som skal utgå av ditt eget liv, skal arve dig.5 Og han førte ham utenfor og sa: Se op til himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem! Og han sa til ham: Så skal din ætt bli.6 Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.7 Og han sa til ham: Jeg er Herren, som førte dig ut fra Ur i Kaldea for å gi dig dette land til eie.8 Da sa han: Herre, Herre, hvorav kan jeg vite at jeg skal eie det?9 Da sa han til ham: Hent mig en treårsgammel kvige og en treårsgammel gjet og en treårsgammel vær og en turteldue og en dueunge.10 Så hentet han alt dette til ham og skar dyrene midt over og la det ene stykket av hvert dyr rett imot det andre; men fuglene skar han ikke over.11 Og rovfugler for ned på de døde kropper, men Abram jaget dem bort.12 Da nu solen var nær ved å gå ned, og en dyp søvn var falt over Abram, se, da falt redsel, et stort mørke, over ham.13 Og han sa til Abram: Det skal du vite, at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til, og de skal træle for folket der og plages av dem i fire hundre år.14 Men det folk som de skal træle for, vil jeg også dømme; og derefter skal de dra ut med meget gods.15 Men du skal fare til dine fedre i fred og bli begravet i en god alderdom.16 Og i det fjerde ættledd skal de komme hit igjen; for amorittene har ennu ikke fylt sin ondskaps mål.17 Da nu solen var gått ned, og det var blitt aldeles mørkt, fikk han se en rykende ovn og en luende ild som for frem mellem kjøttstykkene.18 Den dag gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette land, fra Egyptens elv like til den store elv, elven Frat,19 kenittenes og kenisittenes og kadmonittenes20 og hetittenes og ferisittenes og refa'ittenes21 og amorittenes og kana'anittenes og girgasittenes og jebusittenes land.