1 Maar Job het geantwoord en gesê:
2 Dergelike dinge het ek al baie gehoor: treurige vertroosters is julle almal.
3 Kom daar nou 'n einde aan winderige woorde? Of wat prikkel jou dat jy antwoord?
4 Ek sou ook kon spreek soos julle as julle siel in die plek van my siel was; ek sou woorde aanmekaar kon koppel teen julle en my hoof oor julle skud;
5 ek sou julle kon versterk met my mond, en die troos van my lippe sou versagting aanbring!
6 As ek sou spreek, my smart word nie versag nie; en as ek ophou -- watter verligting bring dit my?
7 Maar nou het Hy my uitgeput; U het my hele huishouding verwoes.
8 En U het my gegryp -- 'n getuie het dit teen my geword; en my siekte staan teen my op, dit getuig openlik teen my.
9 Sy toorn het verskeur en my as vyand behandel; Hy het teen my gekners met sy tande; as my teëstander kyk Hy my met skerp oë aan.
10 Hulle het hul mond teen my oopgespalk; smadelik het hulle my op die kakebeen geslaan; soos een man versamel hulle hul teen my.
11 God gee my oor aan slegte mense en werp my in die hande van die goddelose.
12 Ek het rustig gelewe; toe het Hy my verbrysel en my aan die nek gegryp en my verpletter; en Hy het my vir Hom as teiken opgestel.
13 Sy pyle gons om my heen; Hy splits my niere sonder verskoning; Hy werp my gal op die grond uit.
14 Bres op bres breek Hy in my; Hy loop my storm soos 'n held.
15 'n Roukleed het ek oor my vel vasgewerk en my horing in die stof gesteek.
16 My gesig het rooi geword van geween, en oor my ooglede is daar 'n doodskaduwee;
17 alhoewel daar geen gewelddaad in my hande is nie en my gebed rein is.
18 o Aarde, moenie my bloed bedek nie, en laat daar geen rusplek vir my geroep wees nie.
19 Selfs nou, kyk, in die hemel is my Getuie; en Hy wat saam met my getuig, is in die hoogtes.
20 My vriende spot met my; uit my oog drup trane tot God --
21 dat Hy kan pleit vir 'n man by God en as Menseseun vir sy naaste.
22 Want maar min jare kom -- dan bewandel ek 'n pad waarlangs ek nie terugkeer nie.
1 Then Job answered and said,
2 I have heard many such things:
Miserable comforters are ye all.
3 Shall vain words have an end?
Or what provoketh thee that thou answerest?
4 I also could speak as ye do;
If your soul were in my soul’s stead,
I could join words together against you,
And shake my head at you.
5 But I would strengthen you with my mouth,
And the solace of my lips would assuage your grief.
6 Though I speak, my grief is not assuaged;
And though I forbear, what am I eased?
7 But now he hath made me weary:
Thou hast made desolate all my company.
8 And thou hast laid fast hold on me, which is a witness against me:
And my leanness riseth up against me,
It testifieth to my face.
9 He hath torn me in his wrath, and persecuted me;
He hath gnashed upon me with his teeth:
Mine adversary sharpeneth his eyes upon me.
10 They have gaped upon me with their mouth;
They have smitten me upon the cheek reproachfully:
They gather themselves together against me.
11 God delivereth me to the ungodly,
And casteth me into the hands of the wicked.
12 I was at ease, and he brake me asunder;
Yea, he hath taken me by the neck, and dashed me to pieces:
He hath also set me up for his mark.
13 His archers compass me round about;
He cleaveth my reins asunder, and doth not spare;
He poureth out my gall upon the ground.
14 He breaketh me with breach upon breach;
He runneth upon me like a giant.
15 I have sewed sackcloth upon my skin,
And have laid my horn in the dust.
16 My face is red with weeping,
And on my eyelids is the shadow of death;
17 Although there is no violence in my hands,
And my prayer is pure.
18 O earth, cover not thou my blood,
And let my cry have no resting-place.
19 Even now, behold, my witness is in heaven,
And he that voucheth for me is on high.
20 My friends scoff at me:
But mine eye poureth out tears unto God,
21 That he would maintain the right of a man with God,
And of a son of man with his neighbor!
22 For when a few years are come,
I shall go the way whence I shall not return.