1 א                   ויען איוב ויאמר br

2 ב   שמעתי כאלה רבות    מנחמי עמל כלכם br

3 ג   הקץ לדברי-רוח    או מה-ימריצך כי תענה br

4 ד   גם אנכי--    ככם אדברה br לו יש נפשכם תחת נפשי--    אחבירה עליכם במלים br ואניעה עליכם    במו ראשי br

5 ה   אאמצכם במו-פי    וניד שפתי יחשך br

6 ו   אם-אדברה לא-יחשך כאבי    ואחדלה מה-מני יהלך br

7 ז   אך-עתה הלאני    השמות כל-עדתי br

8 ח   ותקמטני לעד היה    ויקם בי כחשי בפני יענה br

9 ט   אפו טרף וישטמני--חרק עלי בשניו    צרי ילטש עיניו לי br

10 י   פערו עלי בפיהם--בחרפה הכו לחיי    יחד עלי יתמלאון br

11 יא   יסגירני אל אל עויל    ועל-ידי רשעים ירטני br

12 יב   שלו הייתי ויפרפרני--    ואחז בערפי ויפצפצני br ויקימני לו    למטרה br

13 יג   יסבו עלי רביו--    יפלח כליותי ולא יחמל br ישפך לארץ    מררתי br

14 יד   יפרצני פרץ על-פני-פר ץ    ירץ עלי כגבור br

15 טו   שק תפרתי עלי גלדי    ועללתי בעפר קרני br

16 טז   פני חמרמרה (חמרמרו) מני-בכי    ועל עפעפי צלמות br

17 יז   על לא-חמס בכפי    ותפלתי זכה br

18 יח   ארץ אל-תכסי דמי    ואל-יהי מקום לזעקתי br

19 יט   גם-עתה הנה-בשמים עדי    ושהדי במרמים br

20 כ   מליצי רעי    אל-אלוה דלפה עיני br

21 כא   ויוכח לגבר עם-אלוה    ובן-אדם לרעהו br

22 כב   כי-שנות מספר יאתיו    וארח לא-אשוב אהלך

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?

4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

5 jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}

6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.

8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.

10 De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}

11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.

12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.

13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}

16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

18 Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}

19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.

20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.