1 Gelin, RABbe sevinçle haykıralım, 2 Bizi kurtaran kayaya sevinç çığlıkları atalım,2 Şükranla huzuruna çıkalım, 2 Ona sevinç ilahileri yükseltelim!3 Çünkü RAB ulu Tanrıdır, 2 Bütün ilahların üstünde ulu kraldır.4 Yerin derinlikleri Onun elindedir, 2 Dağların dorukları da Onun.5 Deniz Onundur, çünkü O yarattı, 2 Karaya da Onun elleri biçim verdi.6 Gelin, tapınalım, eğilelim, 2 Bizi yaratan RABbin önünde diz çökelim.7 Çünkü O Tanrımızdır, 2 Bizse Onun otlağının halkı, 2 Elinin altındaki koyunlarız. Bugün sesini duyarsanız,8 Merivada, o gün çölde, Massadafö olduğu gibi, 2 Yüreklerinizi nasırlaştırmayın.9 Yaptıklarımı görmelerine karşın, 2 Atalarınız orada beni sınayıp denediler.10 Kırk yıl o kuşaktan hep iğrendim, 2 ‹‹Yüreği kötü yola sapan bir halktır›› dedim, 2 ‹‹Yollarımı bilmiyorlar.››11 Bu yüzden öfkeyle ant içtim: 2 ‹‹Huzur diyarıma asla girmeyecekler!›› Say.14:26-35; İbr.4:1-7).

1 Kom, la oss juble for Herren, la oss rope med fryd for vår frelses klippe!2 La oss trede frem for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer!3 For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder,4 han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høider i eie,5 han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land.6 Kom, la oss kaste oss ned og bøie kne, la oss knele for Herrens, vår skapers åsyn!7 For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder. Vilde I dog idag høre hans røst!8 Forherd ikke eders hjerte, likesom ved Meriba, likesom på Massadagen i ørkenen,9 hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning.10 Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier.11 Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.