1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte. 2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig! 3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd? 4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser? 5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? (-) 6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd, 7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.

8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!

9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet! 10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost? 11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig. 12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd. 13 Og dette {det som opregnes} gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:

14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;

15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie; 16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig; 17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig. 18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig; 19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven. 20 Er ikke mine dager få? (-)Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad, 21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land, 22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!

1 A minha alma tem tédio da minha vida;

darei livre curso à minha queixa,

falarei na amargura da minha alma.

2 Direi a Deus:

Não me condenes;

faze-me saber por

que contendes comigo.

3 Parece-te bem

que me oprimas,

que rejeites o trabalho das tuas mãos

e resplandeças

sobre o conselho dos ímpios?

4 Tens tu porventura olhos de carne?

Vês tu como vê o homem?

5 São os teus dias

como os dias do homem?

Ou são os teus anos

como os anos de um homem,

6 Para te informares da minha iniquidade,

e averiguares o meu pecado?

7 Bem sabes tu

que eu não sou iníquo;

todavia ninguém há

que me livre da tua mão.

8 As tuas mãos me fizeram

e me formaram completamente;

contudo me consomes.

9 Peço-te que te lembres de que

como barro me formaste

e me farás voltar ao pó.

10 Porventura não me vazaste

como leite,

e como queijo não me coalhaste?

11 De pele e carne me vestiste,

e de ossos e nervos me teceste.

12 Vida e misericórdia me concedeste;

e o teu cuidado guardou o meu espírito.

13 Porém estas coisas as ocultaste no teu coração;

bem sei eu

que isto esteve contigo.

14 Se eu pecar,

tu me observas;

e da minha iniquidade não me escusarás.

15 Se for ímpio, ai de mim!

E se for justo,

não levantarei a minha cabeça;

farto estou da minha ignomínia;

e vê qual é a minha aflição,

16 Porque se vai crescendo;

tu me caças

como a um leão feroz;

tornas a fazer maravilhas

para comigo.

17 Tu renovas

contra mim as tuas testemunhas,

e multiplicas

contra mim a tua ira;

reveses e combate estão comigo.

18 Por que, pois,

me tiraste da madre? Ah!

Se então tivera expirado,

e olho nenhum me visse!

19 Então eu teria sido

como se nunca fora;

e desde o ventre seria levado à sepultura!

20 Porventura não são poucos os meus dias?

Cessa, pois,

e deixa-me,

para que por um pouco eu tome alento.

21 Antes que eu vá

para o lugar de que não voltarei,

à terra da escuridão

e da sombra da morte;

22 Terra escuríssima,

como a própria escuridão,

terra da sombra da morte

e sem ordem alguma,

e onde a luz é como a escuridão.