1 De tre menn svarte ikke Job mere, fordi han var rettferdig i sine egne øine. 2 Da optendtes Elihus vrede(-)han stammet fra Bus og var sønn av Barak’l, av Rams ætt. Mot Job optendtes hans vrede, fordi han holdt sig selv for å være rettferdig for Gud, 3 og mot hans tre venner optendtes hans vrede, fordi de ikke fant noget svar og allikevel dømte Job skyldig. 4 Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre av år enn han. 5 Da nu Elihu så at det ikke var noget svar i de tre menns munn, da optendtes hans vrede.

6 Så tok da Elihu, sønn av Barak’l, busitten, til orde og sa: Jeg er ung av år, og I er gråhårede; derfor holdt jeg mig tilbake og torde ikke uttale for eder hvad jeg vet.

7 Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom! 8 Dog, det er menneskets ånd og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig. 9 De gamle er ikke alltid vise, ikke alltid forstår oldinger hvad rett er. 10 Derfor sier jeg: Hør nu på mig! Også jeg vil uttale hvad jeg vet. 11 Jeg ventet på eders ord, jeg lyttet efter forstandig tale fra eder, mens I grundet på hvad I skulde si. 12 Jeg gav akt på eder; men det var ingen av eder som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord. 13 Si ikke: Vi har funnet visdom hos ham; bare Gud kan få bukt med ham, ikke noget menneske! 14 Han har jo ikke rettet sin tale mot mig, og med eders ord vil jeg ikke svare ham.

15 De er forferdet og svarer ikke mere; ordene er blitt borte for dem.

16 Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mere? 17 Også jeg vil nu svare for min del; også jeg vil uttale hvad jeg vet. 18 For jeg er full av ord; ånden i mitt indre driver mig. 19 Mitt indre er som innestengt vin; som nyfylte skinnsekker vil det revne. 20 Jeg vil tale, så jeg kan få luft; jeg vil åpne mine leber og svare. 21 Jeg vil ikke ta parti for nogen, og jeg vil ikke smigre for noget menneske; 22 for jeg forstår ikke å smigre; ellers kunde min skaper lett rykke mig bort.

1 Então aqueles três homens cessaram de responder a Jó; porque era justo aos seus próprios olhos. 2 E acendeu-se a ira de Eliú, filho de Baraquel, o buzita, da família de Rão; contra Jó se acendeu a sua ira, porque se justificava a si mesmo, mais do que a Deus. 3 Também a sua ira se acendeu contra os seus três amigos, porque, não achando que responder, todavia condenavam a Jó. 4 Eliú, porém, esperou para falar a Jó, porquanto tinham mais idade do que ele. 5 Vendo, pois, Eliú que já não havia resposta na boca daqueles três homens, a sua ira se acendeu.

6 E respondeu Eliú, filho de Baraquel, o buzita, dizendo: Eu sou de menos idade, e vós sois idosos; receei-me e temi de vos declarar a minha opinião.

7 Dizia eu:

Falem os dias,

e a multidão dos anos ensine a sabedoria.

8 Na verdade,

há um espírito no homem,

e a inspiração do Todo-Poderoso o faz entendido.

9 Os grandes não são os sábios,

nem os velhos entendem o que é direito.

10 Assim digo:

Dai-me ouvidos,

e também eu declararei a minha opinião.

11 Eis que aguardei as vossas palavras,

e dei ouvidos às vossas considerações,

até que buscásseis razões.

12 Atentando,

pois, para vós,

eis que nenhum de vós há

que possa convencer a Jó,

nem que responda às suas razões;

13 Para que não digais:

Achamos a sabedoria;

Deus o derrubou,

e não homem algum.

14 Ora ele não dirigiu

contra mim palavra alguma,

nem lhe responderei

com as vossas palavras.

15 Estão pasmados,

não respondem mais,

faltam-lhes as palavras.

16 Esperei, pois,

mas não falam;

porque já pararam,

e não respondem mais.

17 Também eu responderei pela minha parte;

também eu declararei a minha opinião.

18 Porque estou cheio de palavras;

o meu espírito me constrange.

19 Eis que dentro de mim sou

como o mosto,

sem respiradouro,

prestes a arrebentar,

como odres novos.

20 Falarei, para que ache alívio;

abrirei os meus lábios,

e responderei.

21 Que não faça eu acepção de pessoas,

nem use de palavras lisonjeiras

com o homem!

22 Porque não sei usar de lisonjas;

em breve me levaria o meu Criador.