1 Da tok Job til orde og sa: 2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord? 3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig. 4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak. 5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette? 6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig! 7 Se, jeg roper: Vold! (-)men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.

8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.

9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode. 10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre. 11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende. 12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt. 13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig. 14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig. 15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine. 16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham. 17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner. 18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig. 19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig. 20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig. 21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig. 22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?

23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,

24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten! 25 Men jeg(-)jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet. 26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, 27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed(-)mine nyrer tæres bort i mitt liv {av lengsel herefter.} 28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! (-)I har jo funnet skylden hos mig(-) 29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.

1 Respondeu, porém, Jó, dizendo:

2 Até quando afligireis a minha alma,

e me quebrantareis

com palavras?

3 Já dez vezes me vituperastes;

não tendes vergonha de injuriar-me.

4 Embora haja eu,

na verdade, errado,

comigo ficará o meu erro.

5 Se deveras vos quereis engrandecer

contra mim,

e repreender-me pelo meu opróbrio,

6 Sabei agora

que Deus é o que me transtornou,

e com a sua rede me cercou.

7 Eis que clamo: Violência!

Porém não sou ouvido. Grito:

Socorro!

Porém não há justiça.

8 O meu caminho ele entrincheirou,

e já não posso passar,

e nas minhas veredas pôs trevas.

9 Da minha honra me despojou;

e tirou-me a coroa da minha cabeça.

10 Quebrou-me de todos os lados,

e eu me vou;

e arrancou a minha esperança,

como a uma árvore.

11 E fez inflamar contra mim a sua ira,

e me reputou para consigo,

como a seus inimigos.

12 Juntas vieram as suas tropas,

e prepararam

contra mim o seu caminho,

e se acamparam ao redor da minha tenda.

13 Pôs longe de mim a meus irmãos,

e os que me conhecem,

como estranhos se apartaram de mim.

14 Os meus parentes me deixaram,

e os meus conhecidos se esqueceram de mim.

15 Os meus domésticos

e as minhas servas me reputaram

como um estranho,

e vim a ser um estrangeiro aos seus olhos.

16 Chamei a meu criado,

e ele não me respondeu;

cheguei a suplicar-lhe com a minha própria boca.

17 O meu hálito se fez estranho à minha mulher;

tanto que supliquei o interesse dos filhos do meu corpo.

18 Até os pequeninos me desprezam,

e, levantando-me eu,

falam contra mim.

19 Todos os homens da minha confidência me abominam,

e até os que eu amava se tornaram

contra mim.

20 Os meus ossos se apegaram à minha pele

e à minha carne,

e escapei só

com a pele dos meus dentes.

21 Compadecei-vos de mim,

amigos meus,

compadecei-vos de mim,

porque a mão de Deus me tocou.

22 Por que me perseguis assim

como Deus,

e da minha carne não vos fartais?

23 Quem me dera agora,

que as minhas palavras fossem escritas!

Quem me dera,

fossem gravadas num livro!

24 E que, com pena de ferro,

e com chumbo,

para sempre fossem esculpidas na rocha.

25 Porque eu sei que o meu Redentor vive,

e que por fim se levantará

sobre a terra.

26 E depois de consumida a minha pele,

contudo ainda em minha carne verei a Deus,

27 Vê-lo-ei,

por mim mesmo,

e os meus olhos,

e não outros o contemplarão;

e por isso as minhas entranhas se consomem no meu interior.

28 Na verdade,

que devíeis dizer:

Por que o perseguimos?

Pois a raiz da acusação se acha em mim.

29 Temei vós mesmos a espada;

porque o furor traz os castigos da espada,

para saberdes

que há um juízo.