1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa: 2 , om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig, 3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket, 4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt, 5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig, 6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående; 9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn; 10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen. 11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord. 12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. 13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. 14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue. 15 ¥ine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. 16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. 17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener. 20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd. 21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd. 22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem. 23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn. 24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke. 25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

1 E prosseguiu Jó no seu discurso, dizendo:

2 Ah! Quem me dera ser

como eu fui nos meses passados,

como nos dias em que Deus me guardava!

3 Quando fazia resplandecer a sua lâmpada

sobre a minha cabeça e quando eu pela sua luz caminhava pelas trevas.

4 Como fui nos dias da minha mocidade,

quando o segredo de Deus estava

sobre a minha tenda;

5 Quando o Todo-Poderoso ainda estava comigo,

e os meus filhos em redor de mim.

6 Quando lavava os meus passos na manteiga,

e da rocha me corriam ribeiros de azeite;

7 Quando eu saía

para a porta da cidade,

e na rua fazia preparar a minha cadeira,

8 Os moços me viam,

e se escondiam,

e até os idosos se levantavam e se punham em pé;

9 Os príncipes continham as suas palavras,

e punham a mão

sobre a sua boca;

10 A voz dos nobres se calava,

e a sua língua apegava-se ao seu paladar.

11 Ouvindo-me algum ouvido,

me tinha por bem-aventurado;

vendo-me algum olho,

dava testemunho de mim;

12 Porque eu livrava o miserável,

que clamava,

como também o órfão

que não tinha quem o socorresse.

13 A bênção do que ia perecendo vinha

sobre mim,

e eu fazia

que rejubilasse o coração da viúva.

14 Vestia-me da justiça,

e ela me servia de vestimenta;

como manto

e diadema era a minha justiça.

15 Eu me fazia de olhos para o cego,

e de pés para o coxo.

16 Dos necessitados era pai,

e as causas de que eu não tinha conhecimento inquiria

com diligência.

17 E quebrava os queixos do perverso,

e dos seus dentes tirava a presa.

18 E dizia:

No meu ninho expirarei,

e multiplicarei os meus dias

como a areia.

19 A minha raiz se estendia junto às águas,

e o orvalho permanecia

sobre os meus ramos;

20 A minha honra se renovava em mim,

e o meu arco se reforçava na minha mão.

21 Ouviam-me

e esperavam,

e em silêncio atendiam ao meu conselho.

22 Havendo eu falado,

não replicavam,

e minhas razões destilavam

sobre eles;

23 Porque me esperavam,

como à chuva;

e abriam a sua boca,

como à chuva tardia.

24 Se eu ria

para eles,

não o criam,

e a luz do meu rosto não faziam abater;

25 Eu escolhia o seu caminho,

assentava-me como chefe,

e habitava como rei

entre as suas tropas;

como aquele que consola os que pranteiam.