1 En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru. 2 Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie? 3 Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde? 4 Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt? 5 Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik 6 (-)la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld(-) 7 dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender, 8 gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!

9 Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,

10 gid da min hustru må male korn for en annen, og andre menn bøie sig over henne! 11 For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom; 12 det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på. 13 Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig? 14 Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken? 15 Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?

16 Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?

17 Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det? 18 Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne {enken} ved hånden. 19 Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig? 20 Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får? 21 Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten? 22 Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål! 23 For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.

24 Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?

25 Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods? 26 Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem, 27 blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss? {så jeg gjorde mig skyldig i avgudsdyrkelse} 28 Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie. 29 Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham? 30 Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden. 31 Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord? 32 Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.

33 Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,

34 fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør? 35 , om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift, {mitt underskrevne innlegg i saken} la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op! 36 Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone; 37 jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham. 38 Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter, 39 dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv, 40 gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.

1 Fiz aliança com os meus olhos;

como, pois,

os fixaria numa virgem?

2 Que porção teria eu do Deus lá de cima,

ou que herança do Todo-Poderoso

desde as alturas?

3 Porventura não é a perdição

para o perverso,

o desastre

para os que praticam iniquidade?

4 Ou não vê ele os meus caminhos,

e não conta todos os meus passos?

5 Se andei com falsidade,

e se o meu pé se apressou

para o engano

6 (Pese-me em balanças fiéis,

e saberá Deus a minha sinceridade),

7 Se os meus passos se desviaram do caminho,

e se o meu coração segue os meus olhos,

e se às minhas mãos se apegou qualquer coisa,

8 Então semeie eu

e outro coma,

e seja a minha descendência arrancada

até à raiz.

9 Se o meu coração se deixou seduzir por uma mulher,

ou se eu armei traições à porta do meu próximo,

10 Então moa minha mulher

para outro,

e outros se encurvem

sobre ela,

11 Porque é uma infâmia,

e é delito pertencente aos juízes.

12 Porque é fogo

que consome

até à perdição,

e desarraigaria toda a minha renda.

13 Se desprezei o direito do meu servo ou da minha serva,

quando eles contendiam comigo;

14 Então que faria eu

quando Deus se levantasse?

E, inquirindo a causa,

que lhe responderia?

15 Aquele que me formou no ventre não o fez também a ele?

Ou não nos formou do mesmo modo na madre?

16 Se retive o que os pobres desejavam,

ou fiz desfalecer os olhos da viúva,

17 Ou se, sozinho comi o meu bocado,

e o órfão não comeu dele

18 (Porque desde a minha mocidade cresceu comigo

como com seu pai,

e fui o guia da viúva

desde o ventre de minha mãe),

19 Se alguém vi perecer por falta de roupa,

e ao necessitado por não ter coberta,

20 Se os seus lombos não me abençoaram,

se ele não se aquentava

com as peles dos meus cordeiros,

21 Se eu levantei a minha mão

contra o órfão,

porquanto na porta via a minha ajuda,

22 Então caia do ombro a minha espádua,

e separe-se o meu braço do osso.

23 Porque o castigo de Deus era

para mim um assombro,

e eu não podia suportar a sua grandeza.

24 Se no ouro pus a minha esperança,

ou disse ao ouro fino:

Tu és a minha confiança;

25 Se me alegrei de que era muita a minha riqueza,

e de que a minha mão tinha alcançado muito;

26 Se olhei para o sol,

quando resplandecia,

ou para a lua,

caminhando gloriosa,

27 E o meu coração se deixou enganar em oculto,

e a minha boca beijou a minha mão,

28 Também isto seria delito à punição de juízes;

pois assim negaria a Deus que está lá em cima.

29 Se me alegrei da desgraça do que me tem ódio,

e se exultei

quando o mal o atingiu

30 (Também não deixei pecar a minha boca,

desejando a sua morte

com maldição);

31 Se a gente da minha tenda não disse:

Ah! Quem nos dará da sua carne?

Nunca nos fartaríamos dela.

32 O estrangeiro não passava a noite na rua;

as minhas portas abria ao viandante.

33 Se, como Adão,

encobri as minhas transgressões,

ocultando o meu delito no meu seio;

34 Porque eu temia a grande multidão,

e o desprezo das famílias me apavorava,

e eu me calei,

e não saí da porta;

35 Ah! Quem me dera um

que me ouvisse!

Eis que o meu desejo é que o Todo-Poderoso me responda,

e que o meu adversário escreva um livro.

36 Por certo

que o levaria

sobre o meu ombro,

sobre mim o ataria por coroa.

37 O número dos meus passos lhe mostraria;

como príncipe me chegaria a ele.

38 Se a minha terra clamar

contra mim,

e se os seus sulcos juntamente chorarem,

39 Se comi os seus frutos

sem dinheiro,

e sufoquei a alma dos seus donos,

40 Por trigo me produza cardos,

e por cevada joio. Acabaram-se as palavras de Jó.