1 Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin klædning, kneisende i sin store kraft? (-)Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse. 2 Hvorfor er din klædning så rød, og dine klær lik hans som treder vinpersen? 3 Persekaret har jeg trådt, jeg alene, og av folkene var ingen med mig: så trådte jeg på dem i min vrede og trampet dem sønder i min harme; da sprøitet deres blod på mine klær, og hele min klædning fikk jeg tilsølt. 4 For hevnens dag var i mitt hjerte, og mitt gjenløsnings-år var kommet; 5 og jeg så mig om, men det var ingen som hjalp; jeg undret mig, men det var ingen som støttet mig; da hjalp min arm mig, og min harme støttet mig, 6 og jeg trådte ned folkeslag i min vrede og gjorde dem drukne i min harme, og jeg lot deres blod rinne ned på jorden.

7 Herrens miskunnhet vil jeg forkynne, Herrens pris efter alt det Herren har gjort mot oss, og hans store godhet mot Israels hus, fordi han gjorde imot dem efter sin barmhjertighet og efter sin store miskunnhet.

8 Han sa: Ja, de er mitt folk, de er barn som ikke vil svike. Og han blev en frelser for dem. 9 I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem; i sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem op og bar dem alle den gamle tids dager. 10 Men de, de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg; da skiftet han hu og blev deres fiende, han selv stred imot dem.

11 Da tenkte hans folk på de gamle dager, på Moses: Hvor er han som førte dem op av havet med sin hjords hyrde? Hvor er han som gav sin Hellige Ånd midt iblandt dem, 12 han som lot sin herlige arm gå frem ved Moses’høire side, som kløvde vannene for deres åsyn for å gjøre sig et evig navn, 13 han som førte dem gjennem dypene som en hest gjennem ørkenen, så de ikke snublet? 14 Likesom feet som går ned i dalen, førte Herrens Ånd dem til hvile; således ledet du ditt folk for å gjøre dig et herlig navn.

15 Sku ned fra himmelen og se, fra din hellige og herlige bolig! Hvor er din nidkjærhet og ditt velde? Ditt hjertes medynk og din miskunnhet holder sig tilbake fra mig.

16 For du er vår far; Abraham vet jo ikke om oss, og Israel kjenner oss ikke; du Herre er vår far, vår gjenløser fra eldgammel tid er ditt navn. 17 Hvorfor lar du oss fare vill fra dine veier, Herre? Hvorfor forherder du vårt hjerte, så det ikke frykter dig? Vend om for dine tjeneres skyld, for de stammers skyld som er din arv!

18 En liten stund har ditt hellige folk hatt landet i eie; våre motstandere har trådt ned din helligdom. 19 Vi er blitt som de du aldri har hersket over, som de ditt navn ikke har vært nevnt over.

1 Chi è costui che giunge da Edom, da Bosra, con le vesti splendide? costui, magnificamente ammantato, che cammina fiero nella grandezza della sua forza? "Sono io, che parlo con giustizia, che sono potente a salvare". 2 Perché questo rosso sul tuo mantello e perché le tue vesti sono come quelle di chi pigia l’uva nel tino? 3 "Io sono stato solo a pigiare l’uva nel tino e nessun uomo fra i popoli è stato con me; io li ho pigiati nella mia ira, li ho calpestati nel mio furore; il loro sangue è spruzzato sulle mie vesti, e ho macchiato tutti i miei abiti. 4 Poiché il giorno della vendetta, che era nel mio cuore, e il mio anno di redenzione sono giunti. 5 Io guardai, ma non c’era chi mi aiutasse; osservai stupito, ma nessuno mi sosteneva; allora il mio braccio mi ha salvato e il mio furore mi ha sostenuto. 6 Ho calpestato dei popoli nella mia ira, li ho ubriacati del mio furore e ho fatto scorrere il loro sangue sulla terra".

7 Io voglio ricordare le benignità dell’Eterno, le lodi dell’Eterno, considerando tutto quello che l’Eterno ci ha elargito; ricorderò la bontà che ha usato verso la casa d’Israele, secondo le sue compassioni e secondo l’abbondanza delle sue grazie. 8 Egli aveva detto: "Certo, essi sono mio popolo, figli che non mi inganneranno". Fu il loro salvatore 9 in tutte le loro angosce. Non fu un inviato, né un angelo ma egli stesso a salvarli; nel suo amore e nella sua compassione li redense; se li prese in spalla e li portò sempre nei tempi passati; 10 ma essi furono ribelli, contristarono il suo santo Spirito. Perciò egli si trasformò in loro nemico, ed egli stesso combatté contro di loro.

11 Allora il suo popolo si ricordò dei giorni antichi di Mosè: "Dov’è colui che li fece uscire dal mare con il pastore del suo gregge? Dov’è colui che metteva in mezzo a loro lo Spirito suo santo? 12 che faceva andare il suo braccio glorioso alla destra di Mosè? che divise le acque davanti a loro per acquistarsi una rinomanza eterna? 13 che li condusse attraverso gli abissi, come un cavallo nel deserto, senza che inciampassero?". 14 Come il bestiame che scende nella valle, lo Spirito dell’Eterno li condusse al riposo. Così tu guidasti il tuo popolo, per acquistarti una rinomanza gloriosa.

15 Guarda dal cielo, e osserva, dalla tua dimora santa e gloriosa: dove sono il tuo zelo, i tuoi atti potenti? Il fremito delle tue viscere e le tue compassioni non si fanno più sentire verso di me. 16 Tuttavia, tu sei nostro padre; poiché Abraamo non sa chi siamo, e Israele non ci riconosce; tu, o Eterno, sei nostro padre, il tuo nome, in ogni tempo, è "Redentore nostro".

17 Eterno, perché ci fai vagare lontano dalle tue vie e rendi duro il nostro cuore perché non ti tema? Ritorna, per amore dei tuoi servi, delle tribù della tua eredità! 18 Per poco tempo il tuo popolo santo ha posseduto il paese; i nostri nemici hanno calpestato il tuo santuario. 19 Noi siamo diventati come quelli che tu non hai mai governato, come quelli che non portano il tuo nome!